Politikk på børs

Det er betryggende innimellom å bli minnet om at Norge politisk verken er et bedre eller verre land å vanke i enn land det er naturlig å reise på storbyferie til. Nå skal politiske partier i Norge også bli satt pris på – i form av aksjer, slik man har gjort i USA en stund.

Lotteritilsynet har mottatt en søknad fra initiativtakere i Bergen, to tilsynelatende seriøse statsvitere ved universitetet. Spillet går ut på at utvalgte folk kan kjøpe tegningsrettigheter for inntil 10.000 kroner. I god tid før valget åpner man børsen og de politiske aksjespekulantene kan kjøpe og selge partiaksjer i takt med meningsmålinger, tåpelige utspill og uheldige slipsvalg. Børsen stenger når valglokalene stenger.

Trolig vil dette ikke få særlig store konsekvenser for valg og valgkamp, fordi omfanget er såpass lite. Likevel sier det mye om den tidssonen vi surfer rundt i. En undersøkelse fra november i fjor, viste at bare 26 prosent har tillit til de politiske partiene (kun NSB og reklamebyråene havnet lenger ned på listen).

Det store fraværet av tillit, skyldes trolig flere ting:

1)Politikere – som NSB – holder ikke det de lover.

2)Politikere – i motsetning til NSB – er staffasje uten innhold.

3)Politikere – som NSB – er på vei mot Europa. Men politikerne – i motsetning til NSB – har få medreisende.

Statsviter Torstein Hjellum har i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift en analyse av likhetene og forskjellene mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet under tittelen «Hagen og Jagland – systemet er problemet». Hjellums poeng er at det norske partipolitiske systemet ikke er tilpasset den nye tiden med global økonomi og makt. Dette må vi erkjenne, mener det politiske sentrum også – med Jagland i spissen.

Det interessante er naturligvis at Jagland selv fremstår som en systemkritiker. «Vi må får slutt på detaljeregulering og kontroll», sa han i sin tale på Ap-landsmøtet i november og la til: «Vi står foran en liten revolusjon i vårt demokratiske system».

Men pragmatikeren og lojalisten Jagland kan ikke forvente å bli trodd som maktkritiker. Det blir han heller ikke, skal vi tro det siste halvårets meningsmålinger. Vi tror på Jagland når han sier at tingenes tilstand er gal, men vi tror ikke han er i stand til å gjøre noe med det.

Den eneste reelle maktkritikken vi finner i Norge og store deler av den vestlige verden, befinner seg ytterst til høyre i skjæringspunktet mellom mørkeblått og brunt. Fremtiden vil skjerpe denne konflikten, skal vi tro Hjellum. Trenden er klar: «… velgerne forlater systemforvalterne og velger å sympatisere med de politikerne som til enhver tid fremmer systemkritikk mest høyrøstet. Det skal mer til enn nye retoriske grep for å endre noe som er befestet i dypstrukturer som økonomiske modeller og partiet som karrierevei. En kursendring vil måtte manifestere seg i en politiske praksis som velgerne erfarer som annerledes. I den grad systemet er problemet, duger ikke pragmatisme».

Hadde ikke Frp ødelagt for seg selv, ville valget til høsten trolig blitt mer spennende enn sunt er. For velgerne oppfatter i økende grad situasjonen riktig; valget står mellom Frp – og resten.

Spørsmålet er om de siste årenes globale venstreradikale vind vil kunne rokke noe ved det norske politiske landskapet. Kanskje faller den utenfor partigrensene og blir fanget opp av pressgrupper i rollen som vindmøller.

Kjøper man partipolitiske aksjer for å spare penger til pensjonen, er det trolig tryggest å plassere kronen i sentrum. Men er man ute etter de store gevinstene, bør man velge frekt, annerledes og nytt.

Alternativt kan man gjøre som folk flest – bruke opp pengene på solbriller, kokebøker og nytt omslag til mobiltelefonen.

Valget oppfatter folk at de taper uansett.

---
DEL

Legg igjen et svar