Publisert: 02.01.2019
Den franske statsviteren Jean-François Bayart var en av redaktørene for boken Religion et modernité politique en Afrique noire, som utkom i 1993. Gjennom en rekke studier fra flere afrikanske land diskuterte boken religionenes rolle i det postkoloniale Afrika. Et av hovedpoengene var å vise hvordan religion og politikk var sammenvevd og hvordan begge deler ble brukt for å skaffe seg materielle privilegier.
Hovedpoenget videreføres i Bayarts nye bok État et religion en Afrique – hvor han også understreker at dette har vært situasjonen siden lenge før kolonitiden. Som i Det gamle testamente står også følgende i årets Bayart-bok: Det er intet nytt under solen.
Raus veileder, nonsjalant forfatter
Undertegnede har vært fascinert av Bayart siden 1993, da også hans The State in Africa ble utgitt. Under et seminar i Leiden tre år senere gikk fascinasjonen over i noe enda sterkere – jeg ble fan. Bayart delte raust av sin kunnskap, kommenterte studentarbeider og ga dem som presenterte papers, positive tilbakemeldinger. Det er derfor med en viss motstand jeg innrømmer at jeg synes franskmannen blir både for generell, teoretisk og nonsjalant i herværende bok. Bayart er en typisk fransk «skrivebordsintellektuell»: svart dress, nystrøket hvit skjorte uten slips, halvlangt hår, et sjarmerende smil og sikker på seg selv. Det er flere tiår siden han tilbrakte tid i Afrika sør for Sahara. Alle hans analyser av det som foregår på kontinentet, er derfor basert på lesning av andre.
Ikke primært religion
I Bayarts forrige bok, L’Impasse nationale-libérale, var den bærende ideen at globalisering og utvikling av nasjonal identitet er komplementære prosesser som forsterker hverandre og skaper synergier heller enn motstridende krefter. I den nye, langt kortere boken er hovedteorien at religion i Afrika handler minst like mye om politikk som om spiritualitet – og at religion får altfor stor plass i analyser av afrikanske konflikter.
Bayart snakker om den kristne Lord’s Resistance Army (LRA), opprørsgeriljaen i Uganda som ble ledet av Joseph Kony – han som fra midt på 1980-tallet og 20 år framover kidnappet 20 000 barn og gjorde dem til barnesoldater, sexslaver og tjenere for sin armé, og som verden lærte å hate i 2012, da #StopKony og den amerikanske organisasjonen Invisible Children fikk 100 millioner mennesker til å se en halvtimes «dokumentar»* om Kony i løpet av én uke.
LRA kidnapper flest kristne, Boko Haram tar livet av flest muslimer.
Statsviteren argumenterer for at både LRA i Uganda og Boko Haram i Nord-Nigeria har religiøse undertoner, men at LRA ikke representerer kristne på samme måte som Boko Haram ikke representerer muslimer. Begge bruker religion som en identitetsskapende fellesnevner, men religionstolkningene deres er svært ulik de fleste andre av samme gruppes. De som drepes eller kidnappes av Boko Haram, er oftest selv muslimer – noe vi hører lite om i Europa fordi det ødelegger fiendebildet av Boko Haram som en islamsk trussel. Å vinne støtte for å bekjempe islamistisk terror dersom den først og fremst rammer muslimer, blir da vanskeligere.
Kamp om ressurser
LRA er den evangelisk-kristne søsterorganisasjonen til islamistiske Boko Haram – de likner hverandre i oppbygning og organisering rundt en kultpreget, men lite synlig leder. Ingen av bevegelsene har imidlertid religion som sin viktigste kampsak, mener Bayart – snarere er den religiøse dimensjonen bare et skalkeskjul for å drive voldelig regimekritikk og politisk maktkamp.
Både LRA og Boko Haram ønsker seg, som AQMI i Mali og Al Shabab i Somalia, politisk innflytelse, (større grad av) selvbestemmelse og mer av statens ressurser. Det er skjevfordelingen, hva gjelder både innflytelse og materielle goder, som er hovedproblemet i konfliktene heller enn det vi i Vesten forklarer som religiøs ekstremisme. LRA kidnapper flest kristne, Boko Haram tar livet av flest muslimer. Konfliktene i Afrika, både historisk og i dag, dreier seg mye mer om kontroll over ressurser enn om spiritualitet, skriver Bayart.
Lovprisende paver
Verdensreligionene er oftest konserverende for politikken i Afrika, hevder Bayart videre. Gjennom 1970- og 80-tallet støttet Vatikanet katolske presidenter, helt uavhengig av om disse var diktatorer eller ei. Pave Johannes Paul Israel kom på offisielle besøk til Elfenbenskysten og velsignet katedralen i Yamoussoukro, bygget i tidligere president Houphouët-Boignys hjemby for hans egne penger. I 2009 kom pave Benedikt XVI til Kamerun og uttalte at bruken av kondomer forverret aids-epidemien i landet, i tråd med synet til de konservative kristne der.
Evangeliske protestanter og karismatiske katolikker blir stadig flere i Afrika, og ledernes innflytelse øker i takt med veksten. Det dreier seg ikke primært om moralsk og religiøs innflytelse, men om politisk og økonomisk. Det samme er tilfellet med fundamentalistiske islambevegelser.
Jeg vil hevde at Bayarts «intet nytt under solen» om forholdet mellom religion og politikk i Afrika også gjelder hans analyser i État et religion en Afrique. For dem som likevel vil lese boken, kan en tidligere utgave lastes ned gratis fra nettsidene til Études Africaines Comparées ved Marokkos polytekniske universitet.
