Politikk som konflikt

Chantal Mouffe lokaliserer flere svake punkter i gjengse tanker om demokrati, men blir selv uklar når hun nærmer seg spørsmålet om menneskerettigheter.

Kjetil Røed

Chantal Mouffe: Om det politiske. Cappelens Upopulære, 2015

Hvordan tenke politisk? Ifølge den belgiske politiske filosofen Chantal Mouffe er hovedproblemet i dag at vi ikke lenger har en politisk arena som forstås gjennom reell polarisering: Vi tenker i stadig mindre grad politikk gjennom kategorier som «fiende» og «venn» i noen meningsfull grad, hevder hun. Men ethvert politisk ordskifte forutsetter jo en avgrensing fra noen andre som motstandere eller fiender, som hun ganske riktig påpeker. I dag er et «konsensuelt demokrati» basert på rasjonelle vurderinger og dialog – ikke konfrontasjon – dominerende.
Det er dette som har ført oss inn i et uføre i den praktiske politikken, ifølge forfatteren. Både fremveksten av høyresidens mer radikale fraksjoner og økende terrorisme lar seg, i det minste delvis, forklare gjennom undertrykkelsen av uunngåelige konflikter som også, om vi omfavner dem, er produktiv.

Fornuft og ufornuft. På dette punkt angriper Chantal Mouffe en rekke toneangivende teoretikere. Anthony Giddens og Ulrich Beck er blant dem som får gjennomgå, men det er Jürgen Habermas som blir hennes hovedmotstander, særlig hans forestilling om at vi gjennom «kommunikativ rasjonalitet» kan overvinne uenighet og fiendskap. Snakker vi fornuftig sammen vil det beste argumentet til slutt vinne, hevder den tyske filosofen, som i Norge (fortsatt) er mest kjent for sin doktoravhandling Borgerlig offentlighet.
Men denne type forståelse av politikken forutsetter en teleologisk historieforståelse hvor den «moderne og opplyste verden» skiller seg fra «den arkaiske og umoderne». Befinner man seg ikke på riktig sted i denne utviklingen, blir man ikke bare umoderne, men ufornuftig, om vi betrakter situasjonen fra konsensusmodellen. Det er vel ingen overraskelse at det er mer tradisjonelt organiserte samfunn, som de muslimske, som ender opp i denne kategorien.

Muhammed-karikaturene. Dogmatikken som ligger i at fornuften, og dermed den anførende dialogen, tilhører den «utviklede og moderne» verden, fører til at man utpeker seg motstandere som ikke anerkjennes som legitime. Slik, sier Mouffe, havner vi i en situasjon hvor politikken blir et moralsk anliggende: Dine motstandere er ikke bare ufornuftige og umoderne, men – som vi ser i stadig økende grad – onde og irrasjonelle.
I striden rundt Muhammed-karikaturene, som nådde sitt klimaks i januar i år med Charlie Hebdo-massakren, ser vi denne problematikken artikulert med all mulig tydelighet. Ytringsfrihet blir en kardinaldyd som dyrkes og eies av den vestlige, utviklede og fornuftige verden, mens motstanden mot karikaturer er et tegn på et irrasjonelt, følelsesstyrt og potensielt voldelig folkeslag. Denne moraliseringen av det politiske rommet er katastrofal, ifølge Mouffe – fordi det radikaliserer og forlenger den type forskjellsdannelse som den tilsynelatende vil opponere mot.
Her er jeg hjertens enig: Om vi ikke kan skille mellom voldskriminalitet fra legitim kritikk av Muhammed-karikaturer, havner vi i en farlig blindgate. Her har vi mye å lære av den belgiske filosofen.

Agonisme og antagonisme. Poenget for Mouffe, når hun polemiserer mot konsensus-tenkere som Habermas, er at begrepet om rasjonalitet og dialog dekker til hvilke parter som ikke passer inn eller får være med i den fornuftige samtalen, som etter sigende skal løse alt. Å dekke til uenighet som ufornuft, vil låse samtalen i moraliserende dogmatikk. Det finnes ingen rasjonell konsensus som ikke også ekskluderer noen, eller, omvendt sagt, kan inkludere alle.
Problemet har, sier Mouffe, sitt opphav i det faktum at vi siden 70-tallet i stadig mindre grad har hatt en representasjon av virkelig forskjellige politiske fraksjoner i politikken, men heller en gjennomgående sentrumsorientering. Slik havner vi et sted hvor folk ikke lenger har noe valg, fordi det vi kan velge, tilhører en eller annen variant av en nyliberalistisk konsensusmodell, hvor kapitalismen forblir en ufravikelig ramme for både realpolitikk og politisk tenkning.
Vi trenger et politisk rom med en variasjonsrikdom som folk kan identifisere seg med – en politikk hvor de kollektive identiteter kan finne allianser, hevder forfatteren. Vi trenger et politisk rom hvor forskjeller kan spilles ut som en kamp mellom «oss» og «dem» – et agonistisk rom – ellers ender vi med en antagonistisk politikk, hvor alternative identiteter dukker opp i mer radikale former som utfordrere til den sentrumsorienterte, nyliberale normalen.

Konsensus. Et annet poeng, som skiller Mouffe fra mange andre politiske filosofer, er hvordan denne rasjonelle samtalen, denne konsensussøkende modellen, ikke anerkjenner følelsene og den kollektive identitetens betydning i politikken. «De politikere som vil fjerne lidenskapene fra politikken, og som hevder at demokratisk politikk bare bør analyseres i lys av fornuft, moderasjon og konsensus, forstår ikke dynamikken i det politiske,» skriver hun. «De innser ikke at demokratisk politikk må dra nytte av folks begjær og fantasier, og at den i stedet for å sette interesser opp mot følelser, og fornuft opp mot lidenskaper, bør tilby identifikasjonsformer som fremmer demokratiske praksiser.»
Ser vi på norske forhold, er de tradisjonelle venstrepartiene på vei mot sentrum; blant annet har Arbeiderpartiet, som New Labour, akseptert en nyliberal blandingsøkonomi. De siste par årene har vi imidlertid sett en viss nyansering av det politiske spekteret: Partier som Miljøpartiet De Grønne har steget på meningsmålingene, noe som tyder på at nettopp partifloraen klarer å appellere til andre former for kollektiv identitet enn det nyliberale sosialdemokratiet. Kanskje er, som mange har antydet, en slik polarisering et resultatet av at den sittende regjering har dratt den politiske polen for mye mot høyre med sin privatisering og usosiale skattepolitikk.
Uklarheter. Problemet oppstår når Mouffe selv begynner en avgrensning som kun implisitt tematiserer et vi/dem-skille. Hun sier, for eksempel, at «for at en konflikt skal kunne godtas som legitim, må den ha en form som ikke ødelegger den politiske sammenslutningen». Jovisst – men hva er denne formen, og hvem bestemmer hvor den nevnte ødeleggelsen inntreffer?

Folk [har] ikke lenger noe valg, fordi det vi kan velge, tilhører en eller annen variant av en nyliberalistisk konsensusmodell, hvor kapitalismen forblir en ufravikelig ramme for både realpolitikk og politisk tenkning.

Igjen er det et spørsmål om et skille mellom de som er med på de viktige samtalene og de som ikke er det. Nok en gang er det også et spørsmål om at noen nødvendigvis vil falle utenfor – som Mouffe naturligvis både er klar over og stadig gjentar, men noen ganger selv glemmer å gjøre til et eksplisitt tema.

Menneskerettigheter. Mouffe foreslår at vi erstatter det vestlige hegemoniet med en rekke regionale sentra. Spørsmålet er om vi virkelig kan operere med en «multipolar» verdensorden, som filosofen tar til orde for. For er det mulig å jobbe med internasjonal politikk uten å være dogmatisk på visse saker?
Mot slutten av Om det politiske skriver Mouffe at «det den vestlige kulturen kaller ’menneskerettigheter’, utgjør et kulturspesifikt svar på spørsmålet, og dertil et individualistisk svar som er spesifikt for den liberale kulturen og som ikke kan gjøre krav på å være den eneste legitime». Når det gjelder tvangsekteskap og fengsling av intellektuelle, for eksempel, hjelper det lite å «anerkjenne sin motstander».
Her er det en del springende punkter hos Mouffe, som neppe lar seg løse innenfor hennes eget filosofiske rammeverk. Men hun gir oss utvilsomt mange nyttige redskaper å tenke politikk med.


Røed er fast kritiker i Ny Tid. kjetilroed@gmail.com

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.