Politikk som konflikt

Chantal Mouffe lokaliserer flere svake punkter i gjengse tanker om demokrati, men blir selv uklar når hun nærmer seg spørsmålet om menneskerettigheter.

Kjetil Røed

Chantal Mouffe: Om det politiske. Cappelens Upopulære, 2015

Hvordan tenke politisk? Ifølge den belgiske politiske filosofen Chantal Mouffe er hovedproblemet i dag at vi ikke lenger har en politisk arena som forstås gjennom reell polarisering: Vi tenker i stadig mindre grad politikk gjennom kategorier som «fiende» og «venn» i noen meningsfull grad, hevder hun. Men ethvert politisk ordskifte forutsetter jo en avgrensing fra noen andre som motstandere eller fiender, som hun ganske riktig påpeker. I dag er et «konsensuelt demokrati» basert på rasjonelle vurderinger og dialog – ikke konfrontasjon – dominerende.
Det er dette som har ført oss inn i et uføre i den praktiske politikken, ifølge forfatteren. Både fremveksten av høyresidens mer radikale fraksjoner og økende terrorisme lar seg, i det minste delvis, forklare gjennom undertrykkelsen av uunngåelige konflikter som også, om vi omfavner dem, er produktiv.

Fornuft og ufornuft. På dette punkt angriper Chantal Mouffe en rekke toneangivende teoretikere. Anthony Giddens og Ulrich Beck er blant dem som får gjennomgå, men det er Jürgen Habermas som blir hennes hovedmotstander, særlig hans forestilling om at vi gjennom «kommunikativ rasjonalitet» kan overvinne uenighet og fiendskap. Snakker vi fornuftig sammen vil det beste argumentet til slutt vinne, hevder den tyske filosofen, som i Norge (fortsatt) er mest kjent for sin doktoravhandling Borgerlig offentlighet.
Men denne type forståelse av politikken forutsetter en teleologisk historieforståelse hvor den «moderne og opplyste verden» skiller seg fra «den arkaiske og umoderne». Befinner man seg ikke på riktig sted i denne utviklingen, blir man ikke bare umoderne, men ufornuftig, om vi betrakter situasjonen fra konsensusmodellen. Det er vel ingen overraskelse at det er mer tradisjonelt organiserte samfunn, som de muslimske, som ender opp i denne kategorien.

Muhammed-karikaturene. Dogmatikken som ligger i at fornuften, og dermed den anførende dialogen, tilhører den «utviklede og moderne» verden, fører til at man utpeker seg motstandere som ikke anerkjennes som legitime. Slik, sier Mouffe, havner vi i en situasjon hvor politikken blir et moralsk anliggende: Dine motstandere er ikke bare ufornuftige og umoderne, men – som vi ser i stadig økende grad – onde og irrasjonelle.
I striden rundt Muhammed-karikaturene, som nådde sitt klimaks i januar i år med Charlie Hebdo-massakren, ser vi denne problematikken artikulert med all mulig tydelighet. Ytringsfrihet blir en kardinaldyd som dyrkes og eies av den vestlige, utviklede og fornuftige verden, mens motstanden mot karikaturer er et tegn på et irrasjonelt, følelsesstyrt og potensielt voldelig folkeslag. Denne moraliseringen av det politiske rommet er katastrofal, ifølge Mouffe – fordi det radikaliserer og forlenger den type forskjellsdannelse som den tilsynelatende vil opponere mot.
Her er jeg hjertens enig: Om vi ikke kan skille mellom voldskriminalitet fra legitim kritikk av Muhammed-karikaturer, havner vi i en farlig blindgate. Her har vi mye å lære av den belgiske filosofen.

Agonisme og antagonisme. Poenget for Mouffe, når hun polemiserer mot konsensus-tenkere som Habermas, er at begrepet om rasjonalitet og dialog dekker til hvilke parter som ikke passer inn eller får være med i den fornuftige samtalen, som etter sigende skal løse alt. Å dekke til uenighet som ufornuft, vil låse samtalen i moraliserende dogmatikk. Det finnes ingen rasjonell konsensus som ikke også ekskluderer noen, eller, omvendt sagt, kan inkludere alle.
Problemet har, sier Mouffe, sitt opphav i det faktum at vi siden 70-tallet i stadig mindre grad har hatt en representasjon av virkelig forskjellige politiske fraksjoner i politikken, men heller en gjennomgående sentrumsorientering. Slik havner vi et sted hvor folk ikke lenger har noe valg, fordi det vi kan velge, tilhører en eller annen variant av en nyliberalistisk konsensusmodell, hvor kapitalismen forblir en ufravikelig ramme for både realpolitikk og politisk tenkning.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here