I samme båt. Om hyperpolitikk/Nach Gott

Peter Sloterdijk

Forlaget H//O//F/Suhrkamp Verlag

Norge/Tyskland

Peter Sloterdijks nye, lille bok på norsk om hyperpolitikk tematiserer politikkens utfordringer i et globalisert samfunn. Hyperpolitikken må samle menneskene «i én båt» for å løse de problemene vi står overfor. Sloterdijk begynner sin fremstilling av den politiske idéhistorien – ikke med høykulturene i aksetiden (800–200 f.Kr.), men med de små menneskeflokkene som går forut for de store statsdannelsene.

Et samfunn er et samfunn så lenge det innbiller seg at det er et samfunn. Sloterdijk beskriver tre utgaver av «samfunnsformende realinnbilninger» ved hjelp av symboler fra skipsfarten: Treflåten representerer jeger- og sankersamfunnets paleopolitikk (palaio – «gammel»); herskerfregatter og statsgaleier viser til jordbrukssamfunnets klassiske politikk; og endelig kommer den tredje epokens globale handelssamfunn med sine «superferger som på grunn av sine enorme dimensjoner knapt kan ankres opp, og som farer gjennom et hav av druknende mennesker, med tragiske turbulenser langs skroget og beklemmende konferanser om det muliges kunst om bord».

Flokken

Sloterdijk maler med bred pensel som han selv ironisk forbinder med Hegel. Men Marx nevnes merkelig nok ikke. Forholdet mellom produksjonsmåte og styreform er åpenbart: Et jeger- og sankersamfunn kan ikke utgjøre basis for større statsdannelser. Sloterdijk har et godt poeng i at det innebærer en forfalskning å begynne med høykulturene som fulgte i jordbrukssamfunnets kjølvann. Politisk filosofi har en tendens til å forutsette det politiske mennesket (jamfør Aristoteles) fra høykulturen som norm, til tross for at menneskene i 95 prosent av sin historie har vært jegere og sankere. Der er det den vandrende menneskeflokken som sosialiserer enkelt-
individet, og tanken om enkeltindivider som slutter seg sammen via kontrakter – en forutsetning i mye politisk filosofi – er i dette tilfellet en uholdbar fiksjon.

Etter at vi har likvidert både Gud og sjelen, står vi igjen med verden […] Men selv om vi har verden, mangler vi orienteringspunkter.

Sloterdijk bygger på sosiologen Dieter Claessens (1921–1997) teori om flokken som rugekasse for mennesket – et utgangspunkt som har gitt mennesket psykokulturelle særtrekk: Uten gruppen er man ingenting, og forvisning ble tidlig en psykososial dødsstraff.

Homo politicus

Hvordan kan mennesket, med et slikt utgangspunkt, skape en ikke-flokkbasert samhørighet for å løse globale problemer? Hvordan kan vi tåle mer abstraksjon?

I høykulturene erstatter vennskap og nye abstrakte størrelser de gamle klan- og familierelasjonene. Dette større formatet skaper en ny form for sjel – Sloterdijk kaller det «statsatletikk». Homo politicus blir til gjennom hard trening, en slags mental vektløfting, og utdannelsen er klart aristokratisk. Herskerne utvikler «en funksjonell grusomhet» ut fra sine «abstraksjonssentra» eller sin regjeringsposisjon. Politikken produserer to mennesketyper: toppfolk som skapes gjennom filosofiske treningsprogrammer, og styrbare menneskemasser til bruk i grovarbeidet.

Etter Nietzsche og Guds død forsøker man å finne nye felles plattformer. Menneskerettighetene er en av dem. Hjemsted og slektskap definerer ikke lenger folks liv, men nettverk og det Sloterdijk kaller «hypersivilisasjonens mobilitet».

Bymonstre

Dagens politikerforakt skyldes at vi ikke har ledere som er på høyde med den nye situasjonen. «Faktisk vet vi ikke hvilken mennesketype som ville kreves for å fylle tomrommet, og hvilke treningsprogrammer som måtte utvikles for å forminske det enorme gapet mellom det globale verdensformatet og lokale psyker,» skriver Sloterdijk. Hyperpolitikken er en politikk for en tidsalder uten riker. Alliansen mellom industrisamfunn og demokrati er ingen nødvendighet, og dette skaper trøbbel for statsvitenskapelig teori.

Sloterdijk er flink til å se store linjer, men forholdet mellom de forskjellige nivåene kunne vært bedre skissert, for eksempel hvordan flokk, stat og globalisert hyperpolitikk må eksistere i et samspill. Tendenser som kan motvirke urbaniseringen gjennom teknologisk utvikling nevnes ikke. Teknologien gjør det jo også mulig å spre befolkningen ut i distriktene! Byene blir for Sloterdijk en slags monstre som spiser opp de tradisjonsrike samfunnene på landet. Flokkens kollektive reproduksjonsevner idealiseres i noen grad i forhold til byens individualisme, og de negative aspektene ved flokkmentaliteten – så som bygdedyret – undervurderes. Mange av Sloterdijks tankemessige svakheter skjules av hans elegante skrivekunst, upåklagelig gjengitt på norsk av Anders Dunker og Eirik Høyer Leivestad.

Etter Gud

I årets nyutkomne bok Nach Gott bruker Sloterdijk den samme historiske epokeinndelingen som I samme båt. Han feirer Luther-jubileet med tittelen «Etter Gud». Hva står vi igjen med i det postmetafysiske samfunn? Det moderne mennesket vil ikke adlyde en høyere makt, men selv være denne makten. Gud er en hypotese vi ikke lenger trenger, som Laplace hevdet. Etter at vi har likvidert begge de ikke-sekulære størrelsene Gud og sjelen, står vi igjen med verden. Og verden er «alt som er tilfelle», slik Wittgenstein formulerte det i sin logisk-positivistiske periode. I dette «hyperimmanente» rommet utspiller det seg en formålsløs kraftutfoldelse på tomgang, ifølge Sloterdijk. Selv om mennesket har verden, mangler det orienteringspunkter. Verden er blitt et uhyre, og filosofien må prøve å tolke det uhyrlige, mens vitenskapen arbeider med verden uten å legge vekt på dens uhyrlighet. I forlengelsen av William James’ pragmatiske religionssyn, snakker Sloterdijk også om en amerikanisering av religionen: Gud er blitt et indre Texas der en kan bore etter sjelelig olje. Gud er blitt en vitaminpille, og religiøsiteten en tro på kosttilskudd og slankeregimer. Hvis en av disse frelsesmetodene blir generalisert, kan vi få en absurd situasjon der Valium-avhengige beskylder dem som sverger til Paracet for kjetteri.

Sloterdijk tror ikke på religionens gjenkomst i vanlig forstand. For ham eksisterer det bare ulike immuniseringssystemer. Og vi har ikke funnet noe immuniseringssystem for den globaliserte hyperpolitikkens epoke. Religionen vil riktignok gjenvinne litt styrke når sosialstaten svekkes som immunsystem.

Verden er blitt et uhyre, og filosofien må prøve å tolke det uhyrlige, mens vitenskapen arbeider med verden uten vekt på dens uhyrlighet.

Ko-immunitet

Mest stringent er Sloterdijk i en tale han holder i Paris i 2009 om absolutte og kategoriske imperativer. Her prøver han å besvare spørsmålet om hva skal man gjøre i en uoversiktlig tidsalder med angst og globale bekymringer, men også konstruktive provokasjoner og dristige avvik fra tingenes vante gang. Demoraliseringen må overvinnes. Her støtter Sloterdijk seg på immunologien: Livet er betinget av vellykkede immunsystemer. Det er tre slike systemer: biologiske, sosiale og symbolske/rituelle. Sosial immunitet er solidaritetssystemer der menneskene støtter hverandre. De symbolske og rituelle immunsystemene gir individet kraft fra høyere makter når det føler seg hjelpeløst. De to siste immunsystemene overskrider egoismen. Men det er ingen tvil om at sekulariseringsprosessen og individualismen («farvel solidaritet») har svekket de sosiale og rituelle/symbolske immunsystemene betydelig. Privat immunitet kan bare bevares gjennom en virksom sosial sam-immunitet. Ko-immunitet er dermed et nøkkelord for alle politiske og sosiale suksesshistorier, ifølge Sloterdijk. Men det finnes ingen effektiv ko-immunitet for verdenssamfunnet. Sloterdijk reformulerer derfor Kants velkjente imperativ slik: Handle slik at følgene av din handling fører til at det oppstår et globalt solidaritetssystem!

Dagens kulturkamp

Den siste boken til Sloterdijk er et bidrag til å forhindre de regressive fluktmulighetene tilbake til religionen. Sloterdijks idéhistoriske opprulling av historien om Jesus og treenighetsdogmet vil varme enhver ateists hjerte. Jesus beskrives som det skrekkeligste barnet i den vestlige kulturen. Han er en bastard eller lausunge som dikter seg sin egen far i himmelen. Gjennom interessen for religion er Sloterdijks idéhistoriske eksegeser med på å frigjøre oss fra den. Dette gjør i seg selv situasjonen etter Guds død mer plausibel.

Vi kan få en situasjon der Valium-avhengige beskylder dem som sverger til Paracet for kjetteri.

De religiøse og sosiale immunsystemene skranter. Selvhjelpsbøker, helseprofeter, nyreligiøsitet, multimedier og en hysterisk teknologifascinasjon prøver å kompensere for det vi har kvittet oss med. De frigjorte energistrømmene må styres i en retning som ikke utnytter den nyskapte usikkerheten ved å fremme stadig mer overflødig eller skadelig produksjon og konsum – eller byråkrati. Dette er både en sosial, kulturell og politisk oppgave. Det er her kulturkampen står i dag! Sloterdijks innsats består mer i å formulere og beskrive problemene på nye og uventede måter enn å løse dem. Hans utspill under flyktningkrisen og andre dagsaktuelle saker har derimot vært mindre heldige. Hans styrke ligger i at han tar belastningen ved å tenke fritt. Skrivestilen overholder ikke syntaktiske rutetabeller som får tankerekkene til å rulle i faste spor gjennom boksidene.

Se også avisens leder.

I samme båt kommer ut medio august.

DEL
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.