I samme båt. Om hyperpolitikk/Nach Gott
Forfatter: Peter Sloterdijk
Forlaget H//O//F/Suhrkamp Verlag, Norge/Tyskland

Peter Sloterdijks nye, lille bok på norsk om hyperpolitikk tematiserer politikkens utfordringer i et globalisert samfunn. Hyperpolitikken må samle menneskene «i én båt» for å løse de problemene vi står overfor. Sloterdijk begynner sin fremstilling av den politiske idéhistorien – ikke med høykulturene i aksetiden (800–200 f.Kr.), men med de små menneskeflokkene som går forut for de store statsdannelsene.

Et samfunn er et samfunn så lenge det innbiller seg at det er et samfunn. Sloterdijk beskriver tre utgaver av «samfunnsformende realinnbilninger» ved hjelp av symboler fra skipsfarten: Treflåten representerer jeger- og sankersamfunnets paleopolitikk (palaio – «gammel»); herskerfregatter og statsgaleier viser til jordbrukssamfunnets klassiske politikk; og endelig kommer den tredje epokens globale handelssamfunn med sine «superferger som på grunn av sine enorme dimensjoner knapt kan ankres opp, og som farer gjennom et hav av druknende mennesker, med tragiske turbulenser langs skroget og beklemmende konferanser om det muliges kunst om bord».

Flokken

Sloterdijk maler med bred pensel som han selv ironisk forbinder med Hegel. Men Marx nevnes merkelig nok ikke. Forholdet mellom produksjonsmåte og styreform er åpenbart: Et jeger- og sankersamfunn kan ikke utgjøre basis for større statsdannelser. Sloterdijk har et godt poeng i at det innebærer en forfalskning å begynne med høykulturene som fulgte i jordbrukssamfunnets kjølvann. Politisk filosofi har en tendens til å forutsette det politiske mennesket (jamfør Aristoteles) fra høykulturen som norm, til tross for at menneskene i 95 prosent av sin historie har vært jegere og sankere. Der er det den vandrende menneskeflokken som sosialiserer enkelt-
individet, og tanken om enkeltindivider som slutter seg sammen via kontrakter – en forutsetning i mye politisk filosofi – er i dette tilfellet en uholdbar fiksjon.

Etter at vi har likvidert både Gud og sjelen, står vi igjen med verden […] Men selv om vi har verden, mangler vi orienteringspunkter.

Sloterdijk bygger på sosiologen Dieter Claessens (1921–1997) teori om flokken som rugekasse for mennesket – et utgangspunkt som har gitt mennesket psykokulturelle særtrekk: Uten gruppen er man ingenting, og forvisning ble tidlig en psykososial dødsstraff.

Homo politicus

Hvordan kan mennesket, med et slikt utgangspunkt, skape en ikke-flokkbasert samhørighet for å løse globale problemer? Hvordan kan vi tåle mer abstraksjon?

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.