Politikk for en varslet katastrofe?

Dagens flyktningkatastrofe er en varslet katastrofe. Til tross for at «alle» visste at den måtte komme, var ingen i stand til å hindre den. Hvorfor?

Italiensk politi holder vakt over forliste båtflyktninger som har kommet seg i land i Italia i april i år. FOTO: AFP PHOTO / GIOVANNI ISOLINO
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke alle katastrofer som har ligget så godt innenfor våre forventningshorisonter som denne. Ikke bare har en rekke nødhjelpsorganisasjoner og politiske interessegrupperinger lenge pekt på et utfall som likner det vi ser i dag – også myndigheter (Italia) har i lang tid mer enn antydet at en situasjon som denne vil kunne oppstå. Her er det mange som enten ikke har fått med seg varselet, eller som har ignorert det. Når verken europeiske eller nasjonale myndigheter synes å være i stand til å håndtere en nærmest opplagt situasjon, er det betimelig å spørre om det er noe i politikkutformingen selv som bør tas innunder lupen. Tafattheten, ignoransen og endimensjonaliteten i hvordan sentrale aktører i dag forholder seg til de europeiske migrasjons- og flyktningutfordringene gjør kravet om å utvikle nye konsepter mer enn betimelig. Videre handler dette vel så mye om selve politikkutviklingens vesen som de konkrete politiske løsningene som tilbys.

Polarisering. Problemet i dag er – og dette er vel så fremtredende på europeisk nivå som det er i Norge – at man verken evner, er villig til eller forstår betydningen av å tenke på fremtiden som muligheter, der ulike politiske løsninger prøves ut og tenkes gjennom, og der mulige konsekvenser blir analysert. Spesielt på flyktningfeltet er den politiske diskursen fryktbasert og i hovedsak orientert rundt to motpoler: de som vil stenge alle ute, versus de som synes synd på alle og vil «myke opp» (hva nå det betyr).

Norge er et av landene i Europa som er dårligst til å tenke nytt på dette feltet. Vi fornemmer kanskje et visst unntak i vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å ta i mot 10 000 flyktninger fra Syria de neste to årene – men vi befinner oss fortsatt langt fra de svarene politikken bør og skal komme med på lang sikt. Skal vi forholde oss til andre muligheter enn forskjellige varianter av å «bygge en mur» rundt Europas grenser, må det sterkere lut til, og helt andre konsepter enn de vi har i dag.

Hvorfor er det ingen politiske miljøer i dag som diskuterer ulike scenarier for en proaktiv, europeisk innvandringspolitikk?

Det vi i dag trenger er et politisk fremtidsverksted på både europeisk og nasjonalt nivå, som tenker gjennom ulike modeller, som evner å tenke flyktningbehandling utover asylinstituttet, og som er i stand til å forholde seg til de faktiske realitetene – nemlig at et stadig økende antall mennesker heller vil være «ikke-personer» i Europa enn å bli værende i sine nåværende livssituasjoner. Ifølge italienske myndigheter står over én million mennesker i dag klar til å bevege seg i retning Europa. De fleste av dem vil gjøre «alt» for å få fotfeste på kontinentet. Asylordningen via Genèvekonvensjonene gjør at mange kan bli på europeisk jord, men da uten fulle borgerrettigheter, og med opphold i uverdige ventekøer gjennom flere år. Dette er en usedvanlig dårlig benytting av ressursene disse menneskene besitter. Hvorfor er det ingen politiske miljøer i dag som diskuterer ulike scenarier for en proaktiv, europeisk innvandringspolitikk? En flyktningpolitikk som ikke bare kan gjøre båtflyktningkatastrofer som den vi nå er vitne til overflødig, men som også kan sette livet til disse menneskene inn i en konstruktiv sammenheng?

Selvmotsigende. Utsagn som «vi kan ikke ta i mot alle», «vi må jo beskytte dem som er forfulgt» og «de fleste som kommer er økonomiske flyktninger» kastes ofte inn i debatten. Og alle disse utsagnene er for så vidt riktige: Vi kan ikke ta i mot alle. Vi er forpliktet til å beskytte dem som er forfulgt, og langt de fleste som kommer er først og fremst motivert av økonomiske årsaker. Men hva så? I bloggen sin påsto Hege Storhaug den 6. mai at norske medier fornekter det faktum at langt de fleste av flyktningene på disse båtene er fra land der det ikke forekommer forfølgelse, og trekker frem en venn fra Gambia som nå jobber svart i Italia som eksempel. I sedvanlig endimensjonal stil hamrer Storhaug løs, denne gangen på mediene, som hun beskylder for å bedrive utilgivelige unnlatelsessynder. Uten å ta stilling til hvorvidt denne påstanden er urimelig eller ikke – la oss heller ta utgangspunkt i påstanden om at det befinner seg et stort antall innvandrere som arbeider svart, lever hinsides eksistensminimum og under svært uverdige forhold i nær sagt alle land i Europa. Mye tyder på at dette stemmer.

Vi kan for eksempel forestille oss at antall personer med flyktningstatus går tilbake, mens migrasjonen totalt øker.

Hovedgrunnen til at en slik situasjon har oppstått er ikke at vi er «for snille», men snarere i holdningene som reflekteres i utsagn som «vi vil ikke ta dere i mot» og «dere skal egentlig ikke være her». Dette er jo som kjent også Hege Storhaugs posisjon. Men altså, til tross for dette – de er her, og det er mange av dem. Slik dagens lovgivning og internasjonale forpliktelser er utformet, skapes det en slags samfunnsmessig double bind-situasjon, for å låne et uttrykk fra Gregory Bateson – uansett hva vi gjør, så blir det galt! Denne potensielt schizofreniproduserende situasjonen, der man på den ene siden ikke vil vite av dem som kommer, og på den andre siden er forpliktet til å prøve enhver sak for å gi mulig beskyttelse, skaper en «liksomverden» av dimensjoner vi så langt ikke har sett i Europa. En verden som er reell nok og mer brutal enn den de fleste av oss kjenner.

Den 13. mai legger EU-president Juncker frem Kommisjonens reform av EUs flyktningpolitikk. Lederen for Pro-Asyl i Tyskland, Günter Burkhardt, har ingen stor tro på at dette vil bringe noe revolusjonerende nytt. Han peker for eksempel på behovet for å tenke innvandringspolitisk, ikke asylrettslig, samtidig som han er grunnleggende skeptisk til at Europa nå ensidig fokuserer på paramilitær innsats mot bakmennene. Den mest effektive måten å bekjempe disse kyniske gruppene på, er rett og slett å fjerne hele grunnlaget for slike flyktningruter. Det gjør man ved å finne legale måter disse kan komme til Europa på.

Ville ideer. I fremtidsforskningen er man opptatt av å kunne forholde seg til det uforutsette, utvikle (mental og logistisk) beredskap for mulige overraskende hendelser, og håndtere usikkerhet på robuste måter. Videre er forhold som ved første øyekast kan virke usannsynlige, viktig å gå nærmere inn på. Manglende fantasi om mulige samfunnspolitiske overraskelser, og uvillighet til å forholde seg til «det vi tror ikke kan skje», fører ofte til dårlige politiske løsninger. Dette sier vi ikke bare med tragedien den 22. juli 2011 friskt i minne. Behandlingen av flyktningstrømmen mot det europeiske fastlandet er også et eksempel på dette – selv om denne katastrofen i stor grad har vært varslet på forhånd. Fremtidsverksted, scenarioutvikling og diskusjoner av hva som kan skje før vi hamrer løs med våre moralistiske preferanser (det som bør skje), kan være et godt sted å begynne for på sikt å levere nyskapende og effektive politiske løsninger.

Som foreleser i political foresight ved Freie Universität i Berlin pleier jeg derfor å oppfordre studentene mine til å diskutere hva som kan skje, i stedet for det sedvanlige bør. Dette gjør dem i stand til å diskutere forhold som går utover egne preferanserammer, samtidig som en og annen kreativ og «vill» idé kan få fotfeste i diskusjonen. Hvis denne ville ideen også er god, er grunnlaget for å lage ny politikk til stede. I dagens migrasjonspolitiske landskap vil en «proaktiv europeisk innvandringspolitikk» være et godt eksempel på en slik vill idé.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here