Politikk for en varslet katastrofe?

Dagens flyktningkatastrofe er en varslet katastrofe. Til tross for at «alle» visste at den måtte komme, var ingen i stand til å hindre den. Hvorfor?

Italiensk politi holder vakt over forliste båtflyktninger som har kommet seg i land i Italia i april i år. FOTO: AFP PHOTO / GIOVANNI ISOLINO
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke alle katastrofer som har ligget så godt innenfor våre forventningshorisonter som denne. Ikke bare har en rekke nødhjelpsorganisasjoner og politiske interessegrupperinger lenge pekt på et utfall som likner det vi ser i dag – også myndigheter (Italia) har i lang tid mer enn antydet at en situasjon som denne vil kunne oppstå. Her er det mange som enten ikke har fått med seg varselet, eller som har ignorert det. Når verken europeiske eller nasjonale myndigheter synes å være i stand til å håndtere en nærmest opplagt situasjon, er det betimelig å spørre om det er noe i politikkutformingen selv som bør tas innunder lupen. Tafattheten, ignoransen og endimensjonaliteten i hvordan sentrale aktører i dag forholder seg til de europeiske migrasjons- og flyktningutfordringene gjør kravet om å utvikle nye konsepter mer enn betimelig. Videre handler dette vel så mye om selve politikkutviklingens vesen som de konkrete politiske løsningene som tilbys.

Polarisering. Problemet i dag er – og dette er vel så fremtredende på europeisk nivå som det er i Norge – at man verken evner, er villig til eller forstår betydningen av å tenke på fremtiden som muligheter, der ulike politiske løsninger prøves ut og tenkes gjennom, og der mulige konsekvenser blir analysert. Spesielt på flyktningfeltet er den politiske diskursen fryktbasert og i hovedsak orientert rundt to motpoler: de som vil stenge alle ute, versus de som synes synd på alle og vil «myke opp» (hva nå det betyr).

Norge er et av landene i Europa som er dårligst til å tenke nytt på dette feltet. Vi fornemmer kanskje et visst unntak i vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å ta i mot 10 000 flyktninger fra Syria de neste to årene – men vi befinner oss fortsatt langt fra de svarene politikken bør og skal komme med på lang sikt. Skal vi forholde oss til andre muligheter enn forskjellige varianter av å «bygge en mur» rundt Europas grenser, må det sterkere lut til, og helt andre konsepter enn de vi har i dag.

Hvorfor er det ingen politiske miljøer i dag som diskuterer ulike scenarier for en proaktiv, europeisk innvandringspolitikk?

Det vi i dag trenger er et politisk fremtidsverksted på både europeisk og nasjonalt nivå, som tenker gjennom ulike modeller, som evner å tenke flyktningbehandling utover asylinstituttet, og som er i stand til å forholde seg til de faktiske realitetene – nemlig at et stadig økende antall mennesker heller vil være «ikke-personer» i Europa enn å bli værende i sine nåværende livssituasjoner. Ifølge italienske myndigheter står over én million mennesker i dag klar til å bevege seg i retning Europa. De fleste av dem vil gjøre «alt» for å få fotfeste på kontinentet. Asylordningen via Genèvekonvensjonene gjør at mange kan bli på europeisk jord, men da uten fulle borgerrettigheter, og med opphold i uverdige ventekøer gjennom flere år. Dette er en usedvanlig dårlig benytting av ressursene disse menneskene besitter. Hvorfor er det ingen politiske miljøer i dag som diskuterer ulike scenarier for en proaktiv, europeisk innvandringspolitikk? En flyktningpolitikk som ikke bare kan gjøre båtflyktningkatastrofer som den vi nå er vitne til overflødig, men som også kan sette livet til disse menneskene inn i en konstruktiv sammenheng?

Selvmotsigende. Utsagn som «vi kan ikke ta i mot alle», «vi må jo beskytte dem som er forfulgt» og «de fleste som kommer er økonomiske flyktninger» kastes ofte inn i debatten. Og alle disse utsagnene er for så vidt riktige: Vi kan ikke ta i mot alle. Vi er forpliktet til å beskytte dem som er forfulgt, og langt de fleste som kommer er først og fremst motivert av økonomiske årsaker. Men hva så? I bloggen sin påsto Hege Storhaug den 6. mai at norske medier fornekter det faktum at langt de fleste av flyktningene på disse båtene er fra land der det ikke forekommer forfølgelse, og trekker frem en venn fra Gambia som nå jobber svart i Italia som eksempel. I sedvanlig endimensjonal stil hamrer Storhaug løs, denne gangen på mediene, som hun beskylder for å bedrive utilgivelige unnlatelsessynder. Uten å ta stilling til hvorvidt denne påstanden er urimelig eller ikke – la oss heller ta utgangspunkt i påstanden om at det befinner seg et stort antall innvandrere som arbeider svart, lever hinsides eksistensminimum og under svært uverdige forhold i nær sagt alle land i Europa. Mye tyder på at dette stemmer.

Vi kan for eksempel forestille oss at antall personer med flyktningstatus går tilbake, mens migrasjonen totalt øker.

Hovedgrunnen til at en slik situasjon har oppstått er ikke at vi er «for snille», men snarere i holdningene som reflekteres i utsagn som «vi vil ikke ta dere i mot» og «dere skal egentlig ikke være her». Dette er jo som kjent også Hege Storhaugs posisjon. Men altså, til tross for dette – de er her, og det er mange av dem. Slik dagens lovgivning og internasjonale forpliktelser er utformet, skapes det en slags samfunnsmessig double bind-situasjon, for å låne et uttrykk fra Gregory Bateson – uansett hva vi gjør, så blir det galt! Denne potensielt schizofreniproduserende situasjonen, der man på den ene siden ikke vil vite av dem som kommer, og på den andre siden er forpliktet til å prøve enhver sak for å gi mulig beskyttelse, skaper en «liksomverden» av dimensjoner vi så langt ikke har sett i Europa. En verden som er reell nok og mer brutal enn den de fleste av oss kjenner.

Den 13. mai legger EU-president Juncker frem Kommisjonens reform av EUs flyktningpolitikk. Lederen for Pro-Asyl i Tyskland, Günter Burkhardt, har ingen stor tro på at dette vil bringe noe revolusjonerende nytt. Han peker for eksempel på behovet for å tenke innvandringspolitisk, ikke asylrettslig, samtidig som han er grunnleggende skeptisk til at Europa nå ensidig fokuserer på paramilitær innsats mot bakmennene. Den mest effektive måten å bekjempe disse kyniske gruppene på, er rett og slett å fjerne hele grunnlaget for slike flyktningruter. Det gjør man ved å finne legale måter disse kan komme til Europa på.

Ville ideer. I fremtidsforskningen er man opptatt av å kunne forholde seg til det uforutsette, utvikle (mental og logistisk) beredskap for mulige overraskende hendelser, og håndtere usikkerhet på robuste måter. Videre er forhold som ved første øyekast kan virke usannsynlige, viktig å gå nærmere inn på. Manglende fantasi om mulige samfunnspolitiske overraskelser, og uvillighet til å forholde seg til «det vi tror ikke kan skje», fører ofte til dårlige politiske løsninger. Dette sier vi ikke bare med tragedien den 22. juli 2011 friskt i minne. Behandlingen av flyktningstrømmen mot det europeiske fastlandet er også et eksempel på dette – selv om denne katastrofen i stor grad har vært varslet på forhånd. Fremtidsverksted, scenarioutvikling og diskusjoner av hva som kan skje før vi hamrer løs med våre moralistiske preferanser (det som bør skje), kan være et godt sted å begynne for på sikt å levere nyskapende og effektive politiske løsninger.

Som foreleser i political foresight ved Freie Universität i Berlin pleier jeg derfor å oppfordre studentene mine til å diskutere hva som kan skje, i stedet for det sedvanlige bør. Dette gjør dem i stand til å diskutere forhold som går utover egne preferanserammer, samtidig som en og annen kreativ og «vill» idé kan få fotfeste i diskusjonen. Hvis denne ville ideen også er god, er grunnlaget for å lage ny politikk til stede. I dagens migrasjonspolitiske landskap vil en «proaktiv europeisk innvandringspolitikk» være et godt eksempel på en slik vill idé.

Fremtidsscenarioer. Den internasjonale migrantorganisasjonen (IOM) forventer en dobling av global migrasjon frem mot 2060. Dette motiverer Anne-Marie Helland fra Kirkens Nødhjelp til å etterlyse en norsk og europeisk vilje til å til å tilpasse seg en tid med flere flyktninger. Dette er viktige påpekninger. Men hvorfor så forsiktig? Hvorfor akkurat en dobling? Hvorfor kun snakke om flyktninger? Her er det mulig å tenke atskillig mer offensivt.

Usikkerhetene i de demografiske analysene kunne vel så gjerne legitimere antakelser om en tre- eller firedobling – eller på den annen side: en reell tilbakegang. Dette kan forekomme dersom det i perioden frem til 2060 skjer store endringer i migrasjonspolitikken. Vi kan for eksempel forestille oss at antall personer med flyktningstatus går tilbake, mens migrasjonen totalt øker – fordi det har blitt utviklet en aktiv innvandringspolitikk på europeisk jord der det både er lov og legitimt for folk utenfor Europas randsoner å starte opp et nytt liv innenfor unionens grenser.

Vi trenger en diskusjon rundt migrasjonens potensial som strekker seg utover de polariserte posisjonene.

Det kan være at EU-kommisjonen innen, la oss si, 2030 integrerer flyktninger og potensielle arbeidsinnvandrere i et helhetlig europeisk mobilitetsprogram, og at dette igjen utgjør kjernen i en ny europeisk innvandringspolitikk. Selv om mange kanskje ikke vurderer det som sannsynlig i dag, kan Europa bli det nye «frihetens land» – det 21. århundrets Amerika, et håpets og innovasjonenes kontinent.

Det kan være at Dublin-doktrinen forkastes før 2020. På den annen side kan det hende at de gruppene som vil lage en ny «Berlinmur» rundt det europeiske kontinent, får hegemoni – og at europeiske fellesskapsløsninger i vesentlig grad baseres på kontroll og fryktreaksjoner. Videre kan det være at norske myndigheter opphever innvandringsstoppen som ble innført rundt 1970, og gir Innovasjon Norge oppgaven å i samarbeid med kommunene realisere den norske versjonen av et felleseuropeisk Refugee Entrepreneurship Program. Det kan være at Europa innen rimelig tid vil tillate en innvandring fra resten av verden på mellom én og to millioner mennesker i året. Dette kan føre til at norske myndigheter synes opptak av 10 000 kriserammede flyktninger fra utsatte områder blir for stusselig, og går inn for en politikk som radikalt tar sikte på å bedre fremtidsutsiktene til både de som er reelt forfulgte og de som «bare» ønsker å starte et nytt og bedre liv. Dette kan de da gjøre enten ved å integrere migrasjonspolitikken med nærings-, arbeidsmarkeds-, utdannings- og forskningspolitikken, eller ved å utvikle proaktive og effektive integreringsvirkemidler. Dette kan være alt fra et tilpasset skolesystem til instrumenter som skal få folk til «å greie seg selv» så raskt som mulig.

Det kan også da være at de som ikke greier seg selv, heller ikke får anledning til å bli i det forjettede land. Her kan vi snakke om et antall på opp mot 150–200 000 i løpet av en tiårsperiode.

Nye diskusjoner. Som nevnt innledningsvis er diskusjonen rundt migrasjonspolitikk preget av dommedagsprofetier på den ene siden, og «velvillighetsapostler» på den andre. Norsk politikk svikter ikke bare når det gjelder de umiddelbare reaksjonene på en humanitær katastrofe: Vel så ille er det at politikken svikter når det gjelder langsiktige løsninger på en av dagens største samfunnspolitiske utfordringer. Det vi trenger er en diskusjon rundt migrasjonens potensial som strekker seg utover de polariserte posisjonene. Vi trenger en diskusjon der de langsiktige konseptene for en norsk og europeisk innvandringspolitikk står i sentrum – og som samtidig tar dagens realiteter innover seg. Dette må innebære en villighet til å diskutere «det vi ikke liker» og det vi ikke per i dag nødvendigvis tror på. Vi må engasjere oss i utviklingen av innvandringspolitiske ideer som legger til rette for legale veier inn mot Europa, som belønner de som gjør det bra, og som responderer direkte på beveggrunnene til de som kommer.

Jeg ser frem til tidspunktet da vi kan bivåne lanseringen av institusjoner som «Refugee-Innovation Camp Europe», «Institute of Migration Value Added Research», «European Migration Policy Office», «Europe School of Mobility for People from Poor European Satelite Countries» og liknende. Dersom utviklingen av omfattende kontrollregimer ikke skal være en mulighet, politikken og konseptene endres. Noe av det vi kan si med aller størst sikkerhet, er nemlig at dersom vi fortsetter som vi gjør i dag, vil katastrofen definitivt være et faktum. Og da neppe kun for båtflyktningene.

 

 

Øverland er fremtidsforsker, styremedlem i World Futures Studies Federation og foreleser ved Institut Futur ved Freie Universität i Berlin.

---
DEL