Italiensk politi holder vakt over forliste båtflyktninger som har kommet seg i land i Italia i april i år. FOTO: AFP PHOTO / GIOVANNI ISOLINO

Politikk for en varslet katastrofe?

Dagens flyktningkatastrofe er en varslet katastrofe. Til tross for at «alle» visste at den måtte komme, var ingen i stand til å hindre den. Hvorfor?

Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 12.05.2015

Det er ikke alle katastrofer som har ligget så godt innenfor våre forventningshorisonter som denne. Ikke bare har en rekke nødhjelpsorganisasjoner og politiske interessegrupperinger lenge pekt på et utfall som likner det vi ser i dag – også myndigheter (Italia) har i lang tid mer enn antydet at en situasjon som denne vil kunne oppstå. Her er det mange som enten ikke har fått med seg varselet, eller som har ignorert det. Når verken europeiske eller nasjonale myndigheter synes å være i stand til å håndtere en nærmest opplagt situasjon, er det betimelig å spørre om det er noe i politikkutformingen selv som bør tas innunder lupen. Tafattheten, ignoransen og endimensjonaliteten i hvordan sentrale aktører i dag forholder seg til de europeiske migrasjons- og flyktningutfordringene gjør kravet om å utvikle nye konsepter mer enn betimelig. Videre handler dette vel så mye om selve politikkutviklingens vesen som de konkrete politiske løsningene som tilbys.

Polarisering. Problemet i dag er – og dette er vel så fremtredende på europeisk nivå som det er i Norge – at man verken evner, er villig til eller forstår betydningen av å tenke på fremtiden som muligheter, der ulike politiske løsninger prøves ut og tenkes gjennom, og der mulige konsekvenser blir analysert. Spesielt på flyktningfeltet er den politiske diskursen fryktbasert og i hovedsak orientert rundt to motpoler: de som vil stenge alle ute, versus de som synes synd på alle og vil «myke opp» (hva nå det betyr).

Norge er et av landene i Europa som er dårligst til å tenke nytt på dette feltet. Vi fornemmer kanskje et visst unntak i vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å ta i mot 10 000 flyktninger fra Syria de neste to årene – men vi befinner oss fortsatt langt fra de svarene politikken bør og skal komme med på lang sikt. Skal vi forholde oss til andre muligheter enn forskjellige varianter av å «bygge en mur» rundt Europas grenser, må det sterkere lut til, og helt andre konsepter enn de vi har i dag.

Hvorfor er det ingen politiske miljøer i dag som diskuterer ulike scenarier for en proaktiv, europeisk innvandringspolitikk?

Det vi i dag trenger er et politisk fremtidsverksted på både europeisk og nasjonalt nivå, som tenker gjennom ulike modeller, som evner å tenke flyktningbehandling utover asylinstituttet, og som er i stand til å forholde seg til de faktiske realitetene – nemlig at et stadig økende antall mennesker heller vil være «ikke-personer» i Europa enn å bli værende i sine nåværende livssituasjoner. Ifølge italienske myndigheter står over én million mennesker i dag klar til å bevege seg i retning Europa. De fleste av dem vil gjøre «alt» for å få fotfeste på kontinentet. Asylordningen via Genèvekonvensjonene gjør at mange kan bli på europeisk jord, men da uten fulle borgerrettigheter, og med opphold i uverdige ventekøer gjennom flere år. Dette er en usedvanlig dårlig benytting av ressursene disse menneskene besitter. Hvorfor er det ingen politiske miljøer i dag som diskuterer ulike scenarier for en proaktiv, europeisk innvandringspolitikk? En flyktningpolitikk som ikke bare kan gjøre båtflyktningkatastrofer som den vi nå er vitne til overflødig, men som også kan sette livet til disse menneskene inn i en konstruktiv sammenheng?

Selvmotsigende. Utsagn som «vi kan ikke ta i mot alle», «vi må jo beskytte dem som er forfulgt» og «de fleste som kommer er økonomiske flyktninger» kastes ofte inn i debatten. Og alle disse utsagnene er for så vidt riktige: Vi kan ikke ta i mot alle. Vi er forpliktet til å beskytte dem som er forfulgt, og langt de fleste som kommer er først og fremst motivert av økonomiske årsaker. Men hva så? I bloggen sin påsto Hege Storhaug den 6. mai at norske medier fornekter det faktum at langt de fleste av flyktningene på disse båtene er fra land der det ikke forekommer forfølgelse, og trekker frem en venn fra Gambia som nå jobber svart i Italia som eksempel. I sedvanlig endimensjonal stil hamrer Storhaug løs, denne gangen på mediene, som hun beskylder for å bedrive utilgivelige unnlatelsessynder. Uten å ta stilling til hvorvidt denne påstanden er urimelig eller ikke – la oss heller ta utgangspunkt i påstanden om at det befinner seg et stort antall innvandrere som arbeider svart, lever hinsides eksistensminimum og under svært uverdige forhold i nær sagt alle land i Europa. Mye tyder på at dette stemmer.

Vi kan for eksempel forestille oss at antall personer med flyktningstatus går tilbake, mens migrasjonen totalt øker.

Hovedgrunnen til at en slik situasjon har oppstått er ikke at vi er «for snille», men snarere i holdningene som reflekteres i utsagn som «vi vil ikke ta dere i mot» og «dere skal egentlig ikke være her». Dette er jo som kjent også Hege Storhaugs posisjon. Men altså, til tross for dette – de er her, og det er mange av dem. Slik dagens lovgivning og internasjonale forpliktelser er utformet, skapes det en slags samfunnsmessig double bind-situasjon, for å låne et uttrykk fra Gregory Bateson – uansett hva vi gjør, så blir det galt! Denne potensielt schizofreniproduserende situasjonen, der man på den ene siden ikke vil vite av dem som kommer, og på den andre siden er forpliktet til å prøve enhver sak for å gi mulig beskyttelse, skaper en «liksomverden» av dimensjoner vi så langt ikke har sett i Europa. En verden som er reell nok og mer brutal enn den de fleste av oss kjenner.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer