Politiet bør ikke kunne avlytte rom

Det finnes ikke gode nok grunner til at politiet skal tillates å avlytte rom, sier ekspert på politimetoder, Vidar Halvorsen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hvor langt skal politiet kunne gå for å kunne avsløre kriminelle handlinger. Spørsmålet har vært tatt opp i politimetodeutvalget, som tidligere i vår la frem sine forslag. De etiske og moralske avveiningene har kanskje ikke fått den plassen de burde fått i denne utredningen, mener førsteamanuensis Vidar Halvorsen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.

Han etterlyste mot slutten av nittitallet en debatt om hvor grensen for politiets arbeidsmetoder bør gå.

– Det er nok større bevissthet om disse spørsmålene nå. Særlig 11. september har på en dramatisk måte illustrert hva vi står i fare for å miste dersom vi går for langt i å gi politiet nye fullmakter. Jeg tenker særlig på situasjonen i USA, der den såkalte Patriot Act har åpnet opp for bruk av metoder som var utenkelig før 11.9 – som for eksempel massiv utvidelse av adgangen til å bruke kommunikasjonskontroll og internering av vitner på ubestemt tid, sier Vidar Halvorsen.

Han ser likevel litt optimistisk på dagens situasjon.

– At domstolene nå er begynt å reagere, kan oppfattes som uttrykk for en kollektiv besinnelse på at moralske verdier kan trues ikke bare av terroristgrupper, men også av statsmakten. Men samtidig har den fundamentalistiske terrorismen anskueliggjort hvilke nye trusler vi står overfor; trusler som ingen ansvarlig politisk ledelse kan tillate seg å ignorere, sier Vidar Halvorsen.

Romavlytte ranere

I forbindelse med større ran i Norge har det kommet frem at politiet ofte sitter inne med store kunnskaper om planleggingen og personene knyttet til et ran. Kunne politiet ha stoppet Stavanger-ranet hvis de hadde lov til å benytte seg av romavlyttiong?

– Det er ingen grunn til å tvile på at det finnes lovbrudd som faktisk er blitt avverget gjennom bruk av romavlytting. Jeg tar for gitt at telefon- og romavlytting er blitt benyttet ved avdekking av de terroristangrepene som er blitt planlagt – men forhindret i Europa – de siste to-tre årene. Spørsmålet er om slike enkeltstående eksempler er tilstrekkelige som legitimimasjonsgrunnlag for innføring av generelle ordninger for bekjempelse av annen kriminalitet. Dersom politiet sitter inne med stor kunnskap om et nært forestående væpnet ran, er det mulig at nødrettsbetraktninger kan åpne opp for bruk av romavlytting i den konkrete sak, slik Justisdepartementet er inne på i sitt høringsbrev. Men det er noe annet enn generelle fullmakter.

Hva er sammenlignbart mellom 11. september og Stavangerranet – eller andre store ran i Norge?

– Omfanget av ødeleggelsene er selvfølgelig dramatisk forskjellig i 11.9 og Stavanger-ranet, men felles er likevel de dødelige anslag mot liv og helse; ved et kvasi-militært preget væpnet ran som Stavanger-ranet er skuddvekslinger sannsynlige, med akutt risiko for at flere liv kan gå tapt. Og det er nettopp dette som gir en viss plausibilitet og moralsk kraft til politiets argumentasjon. Det er på en måte fullt forståelig at politiet, i den gode saks tjeneste, utnytter den moralske overføringsverdien for alt den er verdt.

Nye metoder

Men hva har dette med en norsk debatt om politimetoder å gjøre. Vidar Halvorsen sier at vi er nødt til å se det som skjer ute i verden i sammenheng med vår egen hverdag. Hendelser som angrepet den 11. september 2001 vil påvirke vårt syn på hvilke metoder som kan brukes.

– I atmosfæren etter 11. september har flertallet i politimetodeutvalget foreslått en omfattende forslag av nye metoder for overvåking av handlinger som er straffrie, men som i enkelte situasjoner kan være indikasjoner på planlagt kriminalitet. Det er et dramatisk skritt å ta, og begrunnelsene for de nye metodene bør derfor være grundige og overbevisende. I denne debatten er det viktig å gjøre som mindretallet i utvalget gjør: å skille mellom de utfordringene som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) står overfor i bekjempelsen av terrorisme og de utfordringene som det alminnelige politi står overfor i bekjempelsen av annen kriminalitet, sier Vidar Halvorsen.

Hvordan har politimetodeutvalget ivaretatt etikken og moralen? Vidar Halvorsen hadde håpet på mer enn det vi fikk.

– Utvalget snakker ofte om de vanskelige avveiningsspørsmålene som vil oppstå, men generelle henvisninger til verdier som «effektivitet» og «personvern» sier ingenting om hvilke moralske prinsipper som skal danne grunnlaget for avveiningene. Jeg hadde ventet en langt grundigere diskusjon av slike spørsmål i en utredning som foreslår å gi politiet vide fullmakter til å overvåke, og bruke tvangsmakt mot, straffrie handlinger.

I utvalget av politimetoder finnes en rekke muligheter, men hva hvilke vil du karakterisere som «etiske og forsvarlige»?

– Det er i hvert fall tre kriterier som politimetoder må tilfredsstille for å være moralsk forsvarlige: De må (1) tjene legitime formål som forebygging eller etterforsking av kriminalitet; (2) være nødvendige for å oppnå de legitime formålene. Det vil si at formålene ikke kan oppnås på andre måter og (3) være proporsjonale. Det vil si at metodene må stå i et moralsk likevektsforhold til de verdier som trues av kriminelle handlinger

Den moralsk sett mest uproblematiske metoden er den Politimetodeutvalget kaller intensiv spaning, dvs. skjult og vedvarende observasjon av personer i det offentlige rom. De moralsk sett mest problematiske metodene er romavlytting og hemmelig ransaking: selv om disse metodene, i likhet med intensiv spaning, er skjulte, krenker de en helt sentral moralsk verdi, verdien av privatliv.

Og som en kuriositet kan jeg nevne det moralsk sett mest tøvete forslaget. Det er forslaget om å innføre et mistankekrav ved promillekontroller. Den moralske belastningen som edruelige bilførere utsettes for ved å måtte blåse i innåndingsapparater er minimal i forhold til verdien av færre drepte og skadde i trafikken.

Legitime metoder

Hvilke metoder bør politiet kunne bruke selv om de av mange vil oppleve dem som etisk uforsvarlige?

– Folks opplevelser av hva som er moralsk uforsvarlig eller forsvarlig kan ikke i seg selv være avgjørende; det viktigste er holdbarheten av de argumenter som forslagene om å innføre nye metoder begrunnes med. Men folks oppfatninger om slike spørsmål er likevel helt avgjørende: politiet er fullstendig prisgitt borgernes generelle tillit. Og tillit har mye med legitimitet å gjøre: at politiet med gyldige argumenter kan begrunne at metoder, som i utgangspunktet er moralsk suspekte, likevel kan være moralsk akseptable.

Når vi snakker om politimetoder, så vil de fleste først tenke på fysiske metoder i forbindelse med arrestasjoner. Trenger vi en åpen debatt om disse metodene?

– Jeg vet ikke hva slags oppfatninger folk flest har av metodebegrepet. «Metode» refererer vanligvis til generelle fremgangsmåter for å oppnå bestemte formål, men jeg nøler likevel med å snakke om bruk av håndjern eller pepperspray ved arrestasjoner som egne metoder. Uansett er en offentlig debatt om disse spørsmålene ikke til å komme utenom.

De politimetodene som de fleste vil føle er vanskeligst å forholde seg til er «de usynlige». Politimetodeutvalget er delt i spørsmålet om bruk av blant annet romavlytting.

Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund sa i forrige Ny Tid at muligheten for å benytte seg av «usynlige» metoder bør omfatte både PST og det ordinære politiet. Andre mener at i den grad disse metodene skal tillates, så bør det kun være PST som får lov. Har du noen avveininger her?

– Det ordinære politiet bruker i dag «usynlige» metoder som intensiv spaning og telefonavlytting i etterforskning av allerede begått kriminalitet. Det er nødvendig å minne om det drastiske i forslaget fra Politimetodeutvalget: at romavlytting, som i dag ikke er tillatt som metode for etterforskning av allerede begått kriminalitet, skal kunne brukes for å overvåke straffrie handlinger.

Dersom vi legger proporsjonalitetskriteriet til grunn, må den trussel som skal bekjempes ved romavlytting, være svært stor og overhengende. Det er derfor svært vanskelig å se at romavlytting som forebyggende metode overhodet kan være holdbar utenfor PSTs ansvarsområde. Utvalget refererer en rekke steder til organisert kriminalitet som eksempel på trusler som legitimt kan bekjempes ved romavlytting. Men at kriminaliteten i større grad er blitt organisert, sier i og for seg ingenting om hvor alvorlig den er.

utradisjonelle metoder

Når og hvem innen politiet skal kunne bruke utradisjonelle metoder – og hvilke metoder?

– Utradisjonelle metoder er svært kostnadskrevende og krever omfattende opplæring; bare spesialutdannede politifolk vil kunne praktisere dem på en profesjonsetisk forsvarlig måte. Dette gjelder særlig metoder som infiltrasjon og provokasjon, der politifolk vil støte på innfløkte moralske dilemmaer, særlig i forhold til informanter.

Hva er viktigst, og hvorfor – effektivitet eller personvern?

– Det er ikke sikkert at spørsmålet er riktig stilt. I en viss forstand er det misvisende å omtale de nye metodene som effektive. Også politimetodeutvalget gjør oppmerksom på at de foreslåtte metodene vil binde opp betydelige ressurser. Kunne ressursene vært anvendt mer effektivt på andre måter? Det er overraskende at en utredning som har «effektivitet» i tittelen ikke drøfter slike spørsmål mer inngående, sier Vidar Halvorsen.

– Det beste argumentet for nye metoder, er rettferdighet: dersom det er slik at visse kriminalitetsformer ikke kan bekjempes ved ordinære metoder, vil det være kriminalpolitisk uakseptabelt å unnlate å ta i bruk ekstra-ordinære metoder i bekjempelsen av dem. Det blir til syvende og sist snakk om å balansere, ikke effektivitet og personvern, men to former for frihet: frihet fra kriminalitet på den ene siden, frihet fra bruk av statlig tvangsmakt mot straff-frie handlinger på den andre siden.

---
DEL

Legg igjen et svar