Poetisk om et okkupert folk 

The Heart of the Ocean er en poetisk utforskning av de innfødtes liv på Tahiti og i Fransk Polynesia, og avdekker de fatale etterdønningene av atomprøvesprengninger og kolonisering.
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
Email: holdsworth.nick@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Ma’ohi Nui, in the Heart of the Ocean My Country Lies

Annick Ghijzelings

Belgia

Den fransktalende Annick Ghijzelings har skapt kanskje sin mest ambisiøse – og definitivt lengste – dokumentarfilm med Ma’ohi Nui, in the Heart of the Ocean My Country Lies. 

Ghijzelings vever sammen de tre tiårene med franske prøvesprengninger over det polynesiske arkipelet: Mellom 1966 og 1996 ble 193 atombomber sprengt over og under jorden, med opprivende konsekvenser for øyboerne og deres kultur.

Gjennom poetiske fortellerstemmer på både fransk og polynesiske språk, flettes historie, myter og skapelsesberetninger sammen med et bakteppe av betakende nattlige seilaser og skurvete hytter i brakkebyer langs flyplassen, sammen med lange tagninger av lokalbefolkningens tause ansikter. Filmen forteller dermed også en historie fra nåtiden, der det blir klart hvordan franske atomvåpenambisjoner har ødelagt disse øyene. 

«Det var som å bli født inn i en helt ufattelig ny verden. Vi skjønte ikke umiddelbart at dette var farlig, at det ville ødelegge oss.» 

Med sine 112 minutter kunne denne fortellingen om kolonisering og de langvarige følgene av atomprøvesprengningene fremstått enda sterkere med en strengere redigering og strammere innramming. 

Som så ofte er tilfelle i filmer skrevet, regissert, fotografert og redigert av filmskaperen selv, tyder Ghijzeelings’ nære forhold til tematikken og materialet på hennes vegring mot å stramme inn både filmens fokus og lengde. 

Død som følge av kjernefysisk stråling

Filmen åpner med fengslende stemmer og senere bilder som viser frem de første atomprøvesprengningene 2. juli 1966. En enorm atomsoppsky veltet da opp over Murorora-atollen og etterlot så store mengder radioaktivitet i den skjøre korallkanten og den indre lagunen at strålingen utgjør en fare selv i dag. 

Stemmene til usynlige vitner forteller om hvordan de naivt gledet seg over atomprøvesprengningene som brakte både arbeid og uante rikdommer til Ma’ohi-folket – de innfødte på Tahiti. 

«Det var som å bli født inn i en helt ufattelig ny verden. Vi skjønte ikke umiddelbart at dette var farlig, at det ville ødelegge oss. Vi var bare glade, så mange penger vi kunne tjene! Alt dette vi aldri før hadde sett, som kom til øya vår.» 

Med en voldsom lønnsøkning – en arbeider kunne tjene tre månedslønner på én uke – forlot Ma’ohi-folket snart jordbruk og fiske i troen på at det som ble lovet av myndighetene, var sant: Prøvesprengningene ville ikke bringe annet enn fordeler. 

Snart opplevde de hvordan store mengder død fisk ble skylt inn på strendene, mens innfødte som hadde sett detonasjoner bare halvannen mil unna, ble syke og døde av strålingen. Som en gift etset disse erfaringene bort den naive gleden som hadde hersket i begynnelsen. 

«Vi vet at det fortsatt finnes atomavfall der ute. Giften sitter fast under jorden og vil bli der i hundretusener av år,» sier en annen kommentator. «Landet vårt er forurenset, landet vårt er forgiftet.»

«Bomben ødela levemåtene våre, tenkemåtene våre.» 

«Og nå som alt er over, hva kan vi gjøre? Vi produserer ingenting lenger, vi vet ikke hvordan vi skal klare oss selv. Vi vet ikke hvordan vi klatrer opp en kokospalme, vi kan ikke fiske. Bomben ødela levemåten vår, tenkemåtene våre.»

I et vekselspill mellom kommentarer fra de usynlige vitnene og filosofiske betraktninger på fransk eller lokale språk, stiller The Heart of the Ocean et avgjørende spørsmål: «Hele folket vårt døde uten et ord, som i en stumfilm, vi har ingen minner mer, ingen historie. Og hva er et folk uten historie, uten språk, uten land? Det eksisterer rett og slett ikke lenger.»

Kampen for selvbestemmelse

Ved å grave frem røttene til de nåværende politiske kreftene som kjemper for selvbestemmelse og tilbakeføring av land til lokalbefolkningen, er vi også vitne til dagens maktkamp i dette oversjøiske samfunnet. Ghijzelings inkluderer sekvenser der eiendomsarkivene i hovedstaden Papeete brukes som et bakteppe for å forklare den franske kunngjøringen fra 1800-tallet som åpnet for omfattende beslag av de innfødtes land i Fransk Polynesia. 

Ghijzelings vinner allikevel på å avslutte i en håpefull tone, med bilder av en hage i en forstad blir anlagt mellom stein og søppel like ved flyplassen på Tahiti, og en mann som finner veien tilbake til bestefarens frukthager – nå overvokst av ugress – for å lære å plante taro, bananer og andre lokale arter «mens de gamle fortsatt er i live». Ghijzelings har også spart en av de mest imponerende scenene helt til slutt: en nattlig danseforestilling der de lokale – ikledd bastskjørt – danser med Papeetes industrielle havn, full av containere, i bakgrunnen. 

Med gripende vakker originalmusikk komponert av Herman Martin samt en bevende fortellerstemme ved Flora Devatine hadde The Heart of The Ocean sin verdenspremiere i Berlin i år. Nå reiser dokumentaren videre til andre filmfestivaler hvor den er rede til å innta plassen som et referanseverk i årene som kommer.

Kommentarer