Poet, gå inn i din tid

Juliana Spahr har forlatt betrakterens dikterstemme til fordel for aktivistens. Men fremdeles er hun først og fremst en relasjonenes poet.

Forfatter og oversetter. Arbeider med Folkebiblioteket og Audiatur. Epost paalbjelke@gmail.com

Juliana Spahr. That Winter the Wolf Came. Commune Editions, 2015

«Kommunen,» skriver Den usynlige komité i À nos amis, eller Till våra vänner, som Tankekraft förlags svenske utgave er blitt hetende, «det är altså pakten att tilsammans konfrontera världen […] det är en social förbindelse och ett sätt att vara i världen.» Det finnes ikke på forhånd et folk som skaper opprøret, hevder de. Det er opprøret som skaper seg et folk, fordi det gir opphav til «en gemensam intelligens och erfarenhet, den mänskliga väv och det verkliga livets språk som varit förlorat.» Selve hendelsen finner sted i møtene som opprøret fører til, «[m]ötet är mindre spektakulärt än ’rörelsen’ eller ’revolutionen’, men betydligt mer avgörande. Ingen kan veta vad ett möte kan leda till.»

Poetisk motstand. Fra januar til april 2014 kunne man på det amerikanske poesinettstedet Jacket2 lese en serie innlegg som alle var kollektivt signert Commune Editions. Redaksjonen, Joshua Clover, Jasper Bernes og Juliana Spahr, omtalte seg som et vennskap formet i kamp, blant annet under Occupy Oakland, hvor «de som viet seg til poesi og de som viet seg til militant politisk motstand ble mer og mer sammenfiltret og til slutt viste seg å være de samme». Forlaget skulle gi ut denne poesien, og sette den i forbindelse med poesi fra andre tider og steder hvor «politiseringen av poesien og poetenes deltakelse i små og store opprør var og er konvensjonen».
Etter mer enn hundre år med undergravende og antipoetiske eksperimenter, tilhører disse nå poesiens verktøykasse av konvensjonelle teknikker; «det finnes apper for slikt».
De tre redaktørene gikk hardt ut. I det første innlegget hevdet de at fordi poetrollen slik vi kjenner den springer ut av skrivekyndige klassesamfunn med klar arbeidsdeling, og hvor poeten tilhører samme klasse som krigeren og presten, så er poeten og diktets kall å avskaffe seg selv: «På denne måten går poesien i allianse med den klassen hvis historiske oppgave er å avskaffe alle klasser, seg selv inkludert.» Påstandene ble moderert, eller snarere realitetsforankret i de påfølgende innleggene. Redaksjonen innrømmet å ha få svar på hva en revolusjonær strategi innebærer for poesien her og nå. Verken den avantgardistiske gesten eller konseptuelle teknikker duger. Etter mer enn hundre år med undergravende og antipoetiske eksperimenter, tilhører disse nå poesiens verktøykasse av konvensjonelle teknikker; «det finnes apper for slikt». Utover vinteren fremsto prosjektet snarere som svært pragmatisk på poesiens (og kunstens) vegne. Det handlet om å stå på opprørets side, om å delta og kanskje «spille en rolle som minner om Athens opprørshunder, en følgesvenn til kamper og manifestasjoner hvis bidrag i siste instans er underordnet, som står for inspirasjon og kanskje kan distrahere fienden nå og da, men som ikke kan gjøre mye for å endre styrkeforholdet».

Kampskrifter. I april i år lanserte så forlaget den første boken, Red Epic av Joshua Clover (et av diktene fra boken kunne leses her i avisen 1. april), og i juni kom We Are Nothing and So Can You av Jasper Bernes (tittelen er hentet fra en graffiti utenfor en plyndret gullsmedforretning i Santa Cruz og spiller på en linje i «Internasjonalen», «Nous ne sommes rien, soyons tout!», som betyr noe slikt som «Vi er ingenting, og må bli alt!»). Den mest påfallende likheten mellom bøkene er hvordan konfrontasjonene med politiet og kameratskapet under demonstrasjonene og okkupasjonene de siste årene har skrevet seg inn i forfatternes blikk på verden. Bøkene er skrevet i kamp, og for å inngå i den videre kampen.

[Spahrs løsning] har ofte vært passasjer som reflekterer over forfatterens egen privilegerte utsagnsposisjon – en strategi som fort kan fremstå som en obligatorisk botsøvelse som forsterker avstanden.

Så også med Juliana Spahrs bok That Winter the Wolf Came, som ble lansert 30. august. Boka beskriver blant annet fugletrekk, oljeutvinning, oljepriser, forurensing og foreldres omsorg for barn, men med møtene i leirene under Occupy og under konfrontasjonene med politiet som et stadig tilbakevendende refreng. Den umiskjennelige metoden fra de foregående bøkene er den samme: et vell av refererende fraser, koblet sammen til ulike konstellasjoner i lange, insisterende, setningsbaserte dikt, en stil et sted mellom Gertrude Stein og Inger Christensen, kanskje. Spahr har alltid tatt for seg ulike livsformers gjensidige påvirkning og avhengighet, og selvfølgelig også den til tider livstruende antagonismen mellom disse livsformene. Det være seg sirkusmanesjens menneskelige pyramide, eller forholdet mellom innfødte og koloniherrer på Hawaii i Fuck You Aloha Love You (2001); 11. september og opptrappingen til Irak-krigen i This Connection of Everyone with Lungs (2005), hvor en kakafoni av utsagn forbindes i en henvendelse til ikke navngitte «beloveds», eller det amerikanske og globale klassesamfunnet, som er en av trådene i Well Then There Now (2011). I tillegg har hun vært involvert i en lang rekke redaksjonelle og skrivende samarbeidsprosjekter, hvor tidsskriftet og forlaget Chain, som hun redigerte sammen med Jena Osman, nok er det viktigste. Tidsskriftet, som kom ut årlig fra 1994 til 2005, hadde som hovedregel at bidragene alltid skulle trykkes i alfabetisk rekkefølge. Redaktørene ville først og fremst skape et sted hvor ulike skrivepraksiser møttes, og i så liten grad som mulig styre lesningen av tekstene. Spahr er en relasjonenes poet og redaktør i vid forstand.

Indre motsetninger. I det seneste nummeret av Monsieur Antipyrine spør Mikkel Bolt om kunstens vending bort fra institusjonskritikken og over mot relasjonelle og aktivistiske handlinger de siste årene egentlig er en inversjon av den historiske avantgardens forsett om å endre samfunnet: «Avantgardens forsøg på at opphæve kunsten og give kunsten en ny funksjon i hverdagslivet som et led i en omfattende transformation af samfundet er således på paradoksal vis blevet vendt om, så det nu tilsynelatende er kunsten, der har besat flere og flere områder af livet, uden at livet af den grund er blevet transformeret.» Utsagnet er ikke uten videre appliserbart på poesien, men i Spahrs tilfelle har det en viss overføringsverdi. Til tross for alle gode hensikter og opplagte kvaliteter (jeg har selv vært med på å gi ut tekstene hennes i Norge og holder forfatterskapet svært høyt), er det nemlig noe problematisk i å la heterogene livsformer innrulleres i en homogeniserende syntaks, i det minste når den immanente påstanden i tekstene er at alle livsformene prinsipielt er likeverdige. I Alfabet løste Inger Christensen et liknende problem ved å legge inn selvmuterende avvik i systemet hun skrev innenfor, slik at systemet i like stor grad som forfatteren kom til å styre hvordan teksten utviklet seg. I Spahrs absorberende flow har løsningen ofte vært passasjer som reflekterer over forfatterens egen privilegerte utsagnsposisjon – en strategi som fort kan fremstå som en obligatorisk botsøvelse som forsterker avstanden. Jeg har aldri vært helt sikker på om denne indre motsetningen har vært intendert fra Spahrs side, eller om syntaksen har skullet overvinne den. Det er ikke gitt at det er en dårlig egenskap ved disse bøkene.
Under lesningen av That Winter the Wolf Came har jeg imidlertid tenkt at boken viser et mer avklart forhold til den indre motsetningen i skrivemåten hennes. Det er særlig to grunner til dét. Den ene er nærmest lyrisk: I og med erfaringene fra kampene før, under og etter Occupy, befinner jeget i disse bøkene seg nå midt i de begivenhetene som det beskriver. Jeget konfronterer verden i et fellesskap som inkluderer langt flere enn dem som vanligvis skriver og leser poesi, det snakker ikke kun som poet. Den andre grunnen har med stiftelsen av forlaget og forlagets pragmatiske innstilling til det å arbeide politisk med poesi å gjøre, som plasserer poesien på linje med en hvilken som helst annen virksomhet som stiller seg på samfunnsomveltningens side. Jeg synes å se at det har forvandlet Juliana Spahr som poet og redaktør fra først og fremst å være en betrakter til å delta i en bestemt historisk sammenheng.


paalbjelke@gmail.com

---
DEL