Poet, gå inn i din tid


Juliana Spahr har forlatt betrakterens dikterstemme til fordel for aktivistens. Men fremdeles er hun først og fremst en relasjonenes poet.

Email: paalbjelke@gmail.com
Publisert: 2015-09-16

Juliana Spahr. That Winter the Wolf Came. Commune Editions, 2015

«Kommunen,» skriver Den usynlige komité i À nos amis, eller Till våra vänner, som Tankekraft förlags svenske utgave er blitt hetende, «det är altså pakten att tilsammans konfrontera världen […] det är en social förbindelse och ett sätt att vara i världen.» Det finnes ikke på forhånd et folk som skaper opprøret, hevder de. Det er opprøret som skaper seg et folk, fordi det gir opphav til «en gemensam intelligens och erfarenhet, den mänskliga väv och det verkliga livets språk som varit förlorat.» Selve hendelsen finner sted i møtene som opprøret fører til, «[m]ötet är mindre spektakulärt än ’rörelsen’ eller ’revolutionen’, men betydligt mer avgörande. Ingen kan veta vad ett möte kan leda till.»

Poetisk motstand. Fra januar til april 2014 kunne man på det amerikanske poesinettstedet Jacket2 lese en serie innlegg som alle var kollektivt signert Commune Editions. Redaksjonen, Joshua Clover, Jasper Bernes og Juliana Spahr, omtalte seg som et vennskap formet i kamp, blant annet under Occupy Oakland, hvor «de som viet seg til poesi og de som viet seg til militant politisk motstand ble mer og mer sammenfiltret og til slutt viste seg å være de samme». Forlaget skulle gi ut denne poesien, og sette den i forbindelse med poesi fra andre tider og steder hvor «politiseringen av poesien og poetenes deltakelse i små og store opprør var og er konvensjonen».
Etter mer enn hundre år med undergravende og antipoetiske eksperimenter, tilhører disse nå poesiens verktøykasse av konvensjonelle teknikker; «det finnes apper for slikt».
De tre redaktørene gikk hardt ut. I det første innlegget hevdet de at fordi poetrollen slik vi kjenner den springer ut av skrivekyndige klassesamfunn med klar arbeidsdeling, og hvor poeten tilhører samme klasse som krigeren og presten, så er poeten og diktets kall å avskaffe seg selv: «På denne måten går poesien i allianse med den klassen hvis historiske oppgave er å avskaffe alle klasser, seg selv inkludert.» Påstandene ble moderert, eller snarere realitetsforankret i de påfølgende innleggene. Redaksjonen innrømmet å ha få svar på hva en revolusjonær strategi innebærer for poesien her og nå. Verken den avantgardistiske gesten eller konseptuelle teknikker duger. Etter mer enn hundre år med undergravende og antipoetiske eksperimenter, …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)