Poesi på burmesisk

Burma Storybook Regi: Petr Lom og Corinne van Egeraat. Nederland

I det konfliktfylte Myanmar har poesi vært et viktig redskap for å håndtere virkeligheten. Men veien har vært kort fra skriverommet til fengselscellen.

Ingeborg Moa
Tidligere landdirektør for Norsk Folkehjelp i Myanmar. E-post: ingeborg.moa@gmail.com

Burma Storybook

Petr Lom og Corinne van Egeraat

Nederland

«Jeg møtte mange andre poeter i fengselet,» forteller Maung Aung Pwint. Han er en av de burmesiske poetene som forteller sin historie i filmen Burma Storybook (2017). Sitatet kunne nok vært hentet fra de fleste land med repressive regimer: Diktatorer frykter poesien. Til og med menn hvis maktbase ligger i at de leder en brutal hær med stor våpenmakt forstår at ordet også har makt og kan true deres kontroll over en undertrykt befolkning. Myanmars fengsler har vært fylt til randen med politiske fanger. Poeter har dødd og råtnet der, mens andre har først tatt fatt på diktningen i de overfylte fengselscellene.

Poesi og litteratur er stort og viktig i Myanmar, og en betydelig del av landets poeter og forfattere har personlig erfaring fra innsiden av smurene i svært beryktede fengsler.

Dikt om livet. Burma Storybook er en langsom og meditativ film om poesien og livet. Da Maung Aung Pwints traff filmskaperne for første gang sa han «la oss sammen lage et langt dikt sammen!» Filmen er trofast til dette ønsket, og er fylt av lange takninger og scener som henger sammen mer på grunn av måten de er filmet på enn fordi det er en klar historie som fortelles. Dette er en film som absolutt bør ses på det store lerretet, siden så mye vekt er lagt på å lage visuell poesi.

Poesien som vises i filmen er en del av livet. Den er ikke kun til bruk for lovtaler eller kjærlighetserklæringer. Det finnes poesi man synger før man går på jakt i jungelen. Det finnes dikt man tar med seg på fiske eller på sanketurer. Det finnes dikt skrevet i fengselet og selvsagt også dikt for å holde liv i flørten i et mangeårig ekteskap, noe Maung Aung Pwints kone fniser av i en fin scene hjemme hos de to.

Diktatorer frykter poesien.

Sprikende innhold. Det  finnes to vanlige fallgruver når det lages film om Myanmar. Mange baserer seg i for stor grad på analyser fra utenlandske «eksperter» og en liten gruppe burmesiske analytikere som «alle» snakker med. Andre maler et klisjéfylt bilde av et Myanmar fylt av gylne templer, smilende små noviser i munkekapper og Aung San Suu Kyi med jasminblomster i håret. Burma Storybook unngår slike stereotyper, og viser oss et Myanmar jeg tror mange burmesere vil nikke gjenkjennende til.

På tross av dette kunne filmskaperne med fordel vært litt mer edgy, og filmen kunne hatt godt av en runde til i klipperommet. Selv ble jeg ikke ordentlig grepet før etter en halvtime. Da er hun der plutselig: Den unge poeten som skriver om samfunnets krav til at kvinner skal gå med hotpants, men aldri vise rumpa. Som skriver om at hun alltid har en diktsamling i hotpantsen. Som tatoverer det burmesiske ordet for «forandring» på overarmen.

Dessverre svekkes filmen av at filmskaperne prøver å gape over litt vel mye – kanskje skulle de heller spart noe av materialet til en annen film. Jeg skulle gjerne sett mer av de unge, opprørske poetene i storbyen Yangon og hørt mer av livshistorien til Nyein Chan, Maung Aung Pwints sønn som havnet i Finland som flyktning etter studentprotestene i 1988. For min del kunne dette gjerne gått på bekostning av noen av de mer meditative naturscenene som preger filmen.

Det finnes poesi man synger før man går på jakt i jungelen.

Jeg kan ikke vurdere oversettelsene av diktene i filmen fra burmesisk til engelsk, men kunstnerisk sett fungerer det godt slik det er gjort med dikternes opplesning på burmesisk og den engelske oversettelsen i tekst på filmlerretet.

Større prosjekt. I tillegg til filmen inneholder prosjektet Burma Storybook en fotoutstilling og en bok. Forhåpentligvis vil disse komponentene kunne dekke opp for noen av hullene i filmen og gi tilskuerne en bedre dybdeforståelse av hvordan situasjonen har vært og er for poeter og andre dissidenter i Myanmar.

En av de unge poetene i filmen kritiserer dagens regjering for at de ikke har sagt eller gjort noe for å gi anerkjennelse til alle dem som satt i fengsel i mange år eller tiår. Denne måneden er det ett år siden Aung San Suu Kyis parti NLD tok over regjeringsmakt i Myanmar og hun ble landets de facto leder. Siden hun kom til makten er mer enn 40 personer anholdt og anklaget for ærekrenkelse etter å ha ytret seg kritisk til personer eller institusjoner med makt. De neste årene vil vise om de nye makthaverne også frykter poesien eller om de lar ordet være fritt.

---
DEL