Pløyer ny mark i alle retninger

Filmfestivalen Oslo/Fusion har lykkes i å presentere et program med en enorm spennvidde, der den lesbiske grøsserkomedien Women Who Kill er et av høydepunktene.

Fra filmen Women Who Kill

Other People
Regi: Chris Kelly

Real Boy
Regi: Shaleece Haas

Yes, We Fuck
Regi: Raul de la Morena

Women Who Kill
Regi: Ingrid Jungermann

For 26. gang ble Oslo/Fusion Internasjonale Filmfestival – frem til 2015 under navnet Skeive Filmer – arrangert på Cinemateket i september. Opprinnelig var festivalens hensikt å vise filmer med rollefigurer som skeive kunne kjenne seg igjen i. Hvordan gjør man det som kan ha blitt opplevd som en nisjefestival, mer relevant for flere – og hva kan egentlig kalles for «skeiv film»? I forkant av festivalen sa leder Vanja Ødegård til Ny Tid at hun ønsker å vise at det skeive – i betydningen det normbrytende – egentlig ikke er noe utenfor det normale. Da er det neppe tilfeldig at årets hovedtemaer er migrasjon og POC (People of Colour) med filmer om hvordan det er å være skeiv og muslim – to dagsaktuelle felt som har berøringspunkter langt utover den skeive verdenen.

Åpningsfilmen Other People lever for alvor opp til forventningen om å gjøre skeiv tematikk relevant for flere. Dette er en feelgood-film som nesten grenser til det klisjépregede. Den skeive hovedpersonen David har dratt hjem til den konservative familien i Sacramento for å hjelpe sin dødssyke mor. Familien vil ikke ha noe med samboeren hans å gjøre (de skal selvfølgelig gifte seg, i likhet med mange andre homofile filmkarakterer), og dette er naturligvis utfordrende. Samfunnskritikken stikker ikke særlig dypt, og humoren er enkel, men tematikken – altså problemer i parforholdet, slitsomme familiemedlemmer og liv og død og sånt – er nok noe selv den mest konservative publikummer kan kjenne seg igjen i.

Kampen for anerkjennelse. På denne måten illustrerer Other People både det verste og det beste av hva den tradisjonelle homobevegelsen har oppnådd de siste tiårene: Den viser at skeive folk fra den hvite middelklassen i bunn og grunn er helt normale mennesker med privilegier og muligheter – men som kanskje ikke har behov for store samfunnsendringer eller omfordeling av makt og ressurser. Filmen ender selvfølgelig oppskriftsmessig: Moren går bort etter å sa sagt noen velvalgte ord på dødsleiet, Davids far innser plutselig at han må anerkjenne sin sønns seksuelle orientering, og Davids samboer får derfor komme i begravelsen.

Fra filmen Real Boy
Fra filmen Real Boy

Dokumentarfilmen Real Boy er på mange måter motsetningen til Other People. Her følger vi 19 år gamle Bennett, som er i gang med en kjønnsbekreftende prosess. Han ble tildelt kvinnelig kjønn ved fødsel, men har etter hvert identifisert seg som mann. Familien er ikke særlig fornøyd med opplegget – faren og søsknene vil ikke ha kontakt med ham, mens moren er avventende, men ikke fullstendig avvisende. I motsetning til i Other People får vi i denne filmen mer innblikk i de indre prosessene hos Bennett selv og hans mor, men også ytre, strukturelle forhold som for eksempel mangel på helseforsikring og kampen for å samle inn penger til kostbare kjønnsbekreftende operasjoner. Det er gripende å se hvordan moren etter hvert klarer å forsone seg med at hun ikke lenger har en datter, men en sønn. Dette kunne fort ha blitt en feelgood-film på linje med Other People, hadde det ikke vært for at vi også får innblikk i prosessene rundt Bennetts kamp for anerkjennelse. Selv om Bennett er en helt i eget liv, er det ingen klassisk, amerikansk heltehistorie vi får servert. På denne måten viser Real Boy hvilke muligheter individer har for å påvirke sitt eget liv, men uten å gi inntrykk av at dette er en kamp som kan foregå alene, uavhengig av hvordan samfunnet er organisert. Fortellingen slutter altså på mange vis lykkelig. Men for seeren er det klart at den tolerante moren ikke har levd i et vakuum der hun plutselig har blitt mer åpen – vi har sett hvordan hun har gått gjennom en prosess der hun har vært nødt til å ta et oppgjør med heteronormative idealer hun og alle vi andre er omgitt av.

Filmen Other People illustrerer både det verste og det beste av hva den tradisjonelle homobevegelsen har oppnådd de siste tiårene.

Kvinner som dreper. Tett på levde liv er også den spanske dokumentaren Yes, We Fuck, som følger en gruppe aktivister som legger til rette for at personer med ulike former for funksjonshemninger skal kunne ha sex. Målet er kroppslig autonomi, og vi følger personer som ved hjelp av assistanse får ta på deler av kroppen de ikke har hatt mulighet til å berøre før. Budskapet er at alle har en kropp, men at vi har en tendens til å operere med ideal som ikke stemmer med mangfoldet som eksisterer. Ifølge deltagerne hadde det kanskje vært enklere for de av oss med ulike funksjonshemninger å komme i kontakt med andre hvis normene for hvordan en seksuelt aktiv kropp skal se ut, hadde vært annerledes.

Mens styrken til Real Boy og Yes, We Fuck er at de holder seg nært opp til det levde liv, er det de fiktive elementene og mulighetene til å eksperimentere fritt som gjør filmen Women Who Kill til et høydepunkt. Den amerikanske regissøren Ingrid Jungermann gjestet festivalen og fortalte at hun savnet skeive rollefigurer da hun så kjærlighetskomedier i oppveksten. Dette kombinert med en interesse for seriemordere har resultert i en slags lesbisk grøsser-kjærlighetskomedie. Women Who Kill handler om ekskjærestene Morgan og Jean, som bor og jobber sammen, og som har et anstrengt forhold til hverandres nye kjærester. Når Morgan en dag begynner å date den mystiske Simone, får de raskt en mistanke om at hun egentlig er en seriemorder. Filmen er i det ene øyeblikket en grøsser, mens den i neste øyeblikk parodierer heterofile kjærlighetskomedier og de tradisjonelle kjønnsrollene den sjangeren ofte portretterer. Alle hovedpersonene i filmen er lesbiske eller bifile, og de fleste likekjønnede parene spiller på stereotypien om at det alltid må være en mann og en kvinne i forholdet. Denne forslitte fordommen om at tradisjonelle kjønnsroller også må finne sted i skeive forhold – «hvem av dere er egentlig mannen i forholdet» – tas på denne måten elegant opp, og brukes til å kritisere kjønnsnormer. De maskuline kvinnene drikker seg fulle og slåss, ikke ulikt tradisjonelle mannsidealer, mens de feminine motpartene sitter pertentlig hjemme og drikker vin. Ved å bruke kvinnelige figurer i tradisjonelle kvinne- og mannsroller blir det tydelig i Women Who Kill at kjønnsroller er mer rollespill enn uttrykk for medfødte egenskaper.

Women Who Kill er i det ene øyeblikket en grøsser, mens den i neste øyeblikk parodierer heterofile kjærlighetskomedier og de tradisjonelle kjønnsrollene den sjangeren ofte portretterer.

Imponerende. Det er en imponerende bredde i Oslo/Fusion, og spennvidden er stor fra Other People til Yes, We fuck. Felles for alle disse filmene er at de på ulike måter viser at samfunnet er mer mangfoldig enn det vi blir fortalt. Det blir sagt at skeiv teori og skeive kulturuttrykk gjør det umulige mulig. Inntrykket jeg sitter igjen med etter Oslo/Fusion er kanskje vel så mye at det vi tenker på som «vanlig», egentlig er ganske uvanlig.

---
DEL