Plattformenes tidsalder


MEDIER: Forfatter Geert Lovink analyserer samtidens bruk av sosiale medier og ser mot en mulig ende på «plattformnihilismen».

Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 2019-11-01
        Sad by Design: On Platform Nihilism
Forfatter: Geert Lovink
Pluto Press, Storbritannia

Tittelen sier det meste. Og det er en bitter bok, dette. Skrevet i en essayistisk stil, med jegforteller, drøfter den ting vi alle gjenkjenner fra hverdagen helt siden sosiale medier ble hele vår verden. Atferdsanalyser og falske nyheter er hete temaer, men det finnes også andre, mindre synlige endringer som gjør seg gjeldende: uklare
grenser mellom arbeid og privatliv, usikkerhet skapt av konstant tilgjengelighet, det paradoksale gapet mellom det hyperindividualiserte subjektet og sosiale mediers flokkmentalitet, presset til å leve et forutsigbart liv, konstant sosial rangering, utvidede – men lite synlige – hierarkier, likegyldighet, hat.

Den bitre tonen til tross er det en glede å lese boken. For den er ikke bare observerende; den gir temaene en større sammenheng og plasserer dem i en historisk kontekst. Ta for eksempel hypen rundt stordata og kunstig intelligens: Vi lar oss imponere av kunnskapen vi kan få gjennom å analysere enorme mengder informasjon, samtidig vet vi at dette betyr at det samles inn informasjon om oss, noe som i sin tur gjør oss bekymret. Forfatter Geert Lovink setter disse bekymringene i sammenheng med motstanden mot folketellingen i Nederland på 1970-tallet og den tyske protestbevegelsen i 1983. «Disse motstanderne godtok ganske enkelt ikke denne store datainnsamlingen av personlig identitet, som inkluderte de identifisertes religion, politiske ståsted og etniske bakgrunn» (s. 88). Han forklarer detaljert og grundig om hvordan dagens fokus på datamaskinens brukergrensesnitt kommer i veien for dens opprinnelige hensikt og dermed det faktum at statistikk og datamaskiner har et felles opphav i den omfattende bruken av IBMs stemplingskortteknologi, skapt av nazistene for å koordinere tvungen arbeidskraft, og benyttet til å gjennomføre holocaust da de systematisk talte og plukket ut jøder (s. 84).

Plattformenes tidsalder

Datamaskinen ble brukt til befolkningskontroll og folkemord (s. 79) lenge før vi entusiastisk hyllet den som et frigjøringsverktøy for individ og samfunn (s. 80). Første gang jeg hørte om Geert Lovink, en teoretiker, aktivist og nettkritiker som «har gjort en innsats for å forme utviklingen av internettet», var på midten av 90-tallet. Det var da han grunnla den internasjonale Nettime (e-postliste), og jeg skrev et essay for heftet som ble utgitt i forbindelse med Nettime May Conference – Beauty and the East, arrangert av Nettime og Ljudmila (Ljubljana Digital Media Lab) i Ljubljana i 1997. Dette var de nye medienes tid, skriver Lovink, «hvor vi – aktivister, kunstnere, designere og lokale grasrotbevegelser – trodde vi kunne spille en rolle». Men «denne korte sommeren med nettkritikk» kom og gikk, og den risikokapitalistiske monokulturen med hypet e-handel overlevde helt til dotcom-boblen sprakk og tvillingtårnene i New York falt i 2001. Det som fulgte, var Web 2.0, «en rolig gjenoppbyggingsperiode» med blogger, RSS-feeder, brukergenerert innhold og Googles inntog. «Kunnskapen nettverkene hadde tilegnet seg i de tidligere fasene, ble forvandlet til […] profitt for de få».

Datamaskinen ble brukt til befolkningskontroll lenge før vi hyllet den
som et frigjøringsverktøy.

«Internettets fjerde fase» begynte etter den globale finanskrisen i 2008, og «kjennetegnes av ekstraktivismens oppblomstring» (s. 63). 1980-tallet var medienes gullalder og nettverkene dominerte 90-tallet, og nå er vi på god vei inn i plattformenes tidsalder.

Sad by design

Abonnement halvår kr 450

Når vi i dag fremdeles hører begrepet «nye medier», skriver Lovink, er det fordi vi ikke har evnet å utvikle god teori rundt temaet i løpet av de tiårene nye medier har gjort seg gjeldende. Til tross for overveldende globale statistikker som viser at «majoriteten av verdens befolkning (55 prosent i juni 2018) er pålogget internett, hektet på plattformer» (s. 62), har ingen i fullt alvor gitt seg i kast med å etablere seriøse internettstudier, og i hvert fall ikke plattformstudier. «Kunstrettede programmer for nye medier har enten blitt nedlagt i stillhet, blitt omgjort til harmløse […] samarbeid som ‘digital humaniora’ eller blitt sugd inn i medienes og kommunikasjonsbransjens formidlingslogikk.» Tilgangen til kunnskap og informasjon om nye medier er svært begrenset, noe som undergraver vår evne til fullt ut å forstå konsekvensene den samtidige plattformepoken har for folk og samfunn. «De hvite mannlige nerdene på ingeniørstudiene og handelshøyskolene ble risikokapitalister og har oppnådd kulturell dominans – Silicon Valley-modellen repeteres, og de med bakgrunn fra sosialvitenskap, kunst, humaniora og design blir skjøvet ut på sidelinjen.»

Medienes materialitet

Vår mangel på et teoretisk rammeverk gjør Lovinks arbeid – og også denne boken – enda viktigere. Forfatterens akademiske «rollemodeller» er de tyske medieteoretikerne Klaus Theweleit og Friedrich Kittler. De undersøkte medienes traumatiske røtter i andre verdenskrig og fant at «man ikke kunne skille mediene fra militæret». Dette var en tilnærming som var «radikalt forskjellig fra ITs […] endeløse hype og deres besettelse av framtiden». En annen akademisk kilde for Lovink er antologien Texte zur Medientheorie, publisert av Reclam i 2004. Her understrekes medienes materialitet (s. 63), noe som forklarer forfatterens modige påstand om at plattformene vi kommuniser gjennom, er utformet for å gjøre oss triste.

«Kunnskapen nettverkene hadde tilegnet seg i de tidlige Fasene, ble forvandlet til profitt for de få.» Gert Lovink

Dette er ikke et deterministisk perspektiv beslektet med McLuhans «mediet er budskapet», i den forstand at mediene skaper samfunnet. Tristesse eksisterte naturligvis lenge for sosiale medier, men denne spesifikke formen for tristhet er en sorg som manifesterer seg når vi «ikke lenger kan skille mellom telefon og samfunn. Om vi ikke fritt kan endre profilen vår og føler oss for svake til å slette appen, er vi dømt til febrilsk å sjekke oppdateringer i alle ledige stunder» (side 47). Det er langt fra en naturlig reaksjon; denne formen for tristesse er integrert i selve utformingen av brukergrensesnittet og designen av appene (side 51).

Dette er en skremmende innfallsvinkel, men Lovink presenterer den med personlig overbevisning og akademisk grundighet, gjennom en dialog med andre akademikere, og som et resultat av et særegent skille mellom det individuelle og sosiale i dagens sosiale medier. Som internettforskeren Sherry Turkle sier: Vi er alene sammen. Lovink knytter sin forskning og sitt akademiske arbeid sammen med historisk informasjon og samtidens kritiske teorier. Men bokens største fortrinn er dens forslag til løsninger.

Boken er riktignok bitter, men overhodet ikke pessimistisk. Om du vil lese en bok i høst, sørg for at det er Sad by Design.

Oversatt av Vibeke Harper


Kjære leser. Du har nå 1 frie artikler igjen denne måneden. Tegn gjerne et abonnement, eller logg deg inn under om du har et.



       

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)