Plastikk er havets mareritt

FN anslår at det havner 6,4 millioner tonn søppel i havene hvert år. Mengden søppel i havet tilsvarer 700 ting fra hver av oss – hvert år!

Av: Karl Kristensen

I 1997 var kaptein Charles Moore på vei hjem fra Hawaii seilbåt. I havet utenfor California var båten plutselig omgitt av søppel. En hel uke seilte Moore i denne plastsuppen. Havforskerne hadde lenge mistenkt at det fantes en enorm bakevje av søppel i Stillehavet. Den hadde Moore nå funnet.
I tillegg finnes det fem andre slike søppelansamlinger i verdenshavene. Noen steder er det større mengder plast enn plankton i havet.

Drøm å gjenvinne, mareritt å fange. Plast er et fantastisk materiale. Det er enkelt og billig å lage. Det er lett, motstandsdyktig og kan brukes til alt fra emballasje til bygningsmateriale. Det egner seg også godt for gjenvinning. Men de samme egenskapene som gjør plastikk attraktivt å bruke, gjør det til et mareritt når det ender som avfall som ikke tas hånd om på en forsvarlig måte.
Tre årsaker er spesielt viktige:
1. Plast brytes svært langsomt ned. Plastikken vi lager i dag, vil naturen bruke opptil 500 år på å bryte ned.
2. Plast flyter, og kan derfor transporteres over store avstander.
3. Bølger og sollys maler opp plasten til stadig mindre biter, kalt mikroplast.

Dannelse av mikroplast. Mange plastprodukter slites gradvis ned til stadig mindre plastpartikler. En av de største synderne er bildekk. Også avskallet maling og lakk, særlig fra båter, står bak mye av mikroplasten. Derfor inneholder plasten i havet en rekke miljøgifter (PCB, PAH, pesticider, ftalater, bromerte flammehemmere og bisphenol A). Undersøkelser viser at disse miljøgiftene kan overføres fra plast til marine organismer, som igjen havner i mennesker.
Prosessen hvor plastsøppel males opp til mikroplast, skjer særlig raskt i strandsonen. Derfor er de årlige strandryddeaksjonene så viktige, ettersom de bidrar til å fjerne plastavfallet før det blir til mikroplast som er umulig å samle opp.
Fisk, fugl og sjødyr spiser denne mikroplasten fordi de tror det er mat. De får tettet gjeller og andre kroppsåpninger, eller de hekter seg fast i søppel og drukner. Plastsøppel dreper millioner av fugl, sjøpattedyr, skilpadder og fisk hvert år.
I tillegg stenger søppel og mikroplast for sollyset som alger og plankton trenger for å leve. Det kan igjen føre til matmangel for fisk, sjøfugl og havpattedyr.

Menneskeskapt problem. Det er bare vi mennesker som produserer ting naturen ikke greier å bryte ned. Det er også bare vi som kan rydde opp i problemene vi har skapt. Dessverre oppstår det et «ute av syne, ute av sinn»-problem når søppelet ligger langt til havs. Og siden de store havene er en internasjonal sone, har ingen enkeltland ansvaret for å rydde opp.
80 prosent av havsøppelet kommer fra landbasert aktivitet. Produksjonen av plast har økt jevnt og trutt i 50 år. I 2013 ble det produsert 299 millioner tonn plastikk i verden; nesten fire prosent mer enn året før.

Ikke alltid et problem. Bellona pleier å si at «avfall er ressurser på avveie» hvis det ikke kildesorteres og gjenvinnes.
Men ikke alle land har retur- og panteordninger. En veldig stor del av plasten som havner i havet, kommer fra folkerike land i Asia og Afrika hvor forbruket øker voldsomt og returordningene er mangelfulle eller ikke-eksisterende.
I EU kreves det heldigvis at avfall skal samles inn, sorteres og gjenvinnes. I Norge blir 91 prosent av plastemballasjeavfallet gjenvunnet.

Nye typer plast. Vårt viktigste håp – og den eneste løsningen som hindrer at havene fylles opp – er nye typer plast. Det må rett og slett finnes opp en plastikk naturen kan bryte ned, samtidig som den er sterk nok til å tåle litt hard bruk.
Fremtidens plastikk må være laget av plantematerialer, den må kunne brytes ned, og den må kunne gjenvinnes. Først da vil plastikkproblemet faktisk bli mindre.
Norge er i dag en stor produsent av råstoffet til plastikk, altså olje. Vi har en stor petrokjemisk industri som har forutsetninger for å utvikle nye og mer miljøeffektive plastmaterialer som kan skape inntekter, og som i tillegg kan gjøre verden bedre.
Om vi bare klamrer oss til oljen i stedet for å forske på de nye materialene verden trenger, er vi ikke bedre enn Kodak – firmaet som klamret seg til filmrullen, mens kundene gikk over til digitalkamera.


Kristensen er fagrådgiver i Bellona.
karl@bellona.no.

---
DEL