Befolkning er nevneren i enhver bærekraftligning. Det betyr noe for utviklingen hvor mange vi er, alders- og kjønnsfordeling, hvor vi bor, og hva vi driver med. Slike data avgjør hvordan myndighetene skal møte klimakrisen og levere helsetjenester i fremtidige pandemi-situasjoner.
I de fattigere, folkerike landene i sør er det heftet store svakheter ved rapportering til FN, blant annet av befolkningsdata. Valg av indikatorer varierer fra land til land. I norsk bistand er nylig fakta blitt makta. Utfordringen er at det ofte er makta som bestemmer fakta. FNs fremstilling av at 55 prosent av verdens befolkning i dag lever i byer, en andel som vil nå 70 prosent i 2050, er trolig en alvorlig undervurdering av fakta.
I hvert fall hvis man fester tillit til siste Atlas of the Human Planet (EU/JRC, 2020) som har kommet til at over tre fjerdedeler av verdens befolkning allerede lever i urbane områder. Det fremkommer ved at eksperter har brukt kunstig intelligens til å analysere flere terabytes av høyoppløselige satellittbilder. Fra 1975 til 2015 har følgelig andelen mennesker i urbane områder økt fra 69 prosent til 76 prosent. I samme periode har også antall land og territorier med mindre enn 50 prosent av totalbefolkningen i byer falt fra 48 til 36, mens antall land med mer enn 90 prosent av befolkningen i urbane områder er fordoblet fra 16 til 32. Planeten blir altså mer og mer urbanisert som følge av raskere befolkningsvekst i byer og tettsteder sammenlignet med landsbygda.
5000 innbyggere
Det er landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika som opplever sterkest urbanisering. I Øst-Europa krymper befolkningen i byene raskere enn på bygda. Ifølge «atlaset» er det mest urbaniserte EU-landet Malta, der 95 prosent av befolkningen i byer. På andre- og tredjeplass finner vi Storbritannia før Brexit (85 prosent) og Nederland (82 prosent). «Atlaset» inneholder en kort beskrivelse for alle land og territorier – mer enn 200 – slik at ulike urbaniseringstendenser kan sammenliknes.
Det er EU-definisjonen av by og landsbygd som er lagt til grunn for dets konklusjoner. Definisjonen skiller mellom byer, tettsteder, forsteder og landsbygdområder basert på befolkningstetthet og størrelse. Ifølge definisjonen blir en menneskelig bosetting «urban» når den når 5000 innbyggere.
Med en global befolkning som bare vokser, og mange uforutsigbare konsekvenser av klimaendringene vil innsikt om byer og befolkning være viktig for å fatte informerte beslutninger om hvor man skal flytte, eventuelt bygge nye bosettinger. Når enkeltland samler og tolker urbanisering på ulikt vis, kan utfordringer som flom, havstigning, tørke og brann bli fatale.
India og FN
Neil Brenner og Christian Schmidt kritiserer i boken The Urban Age in Question (2014) FNs tradisjonelle måte å samle inn befolkningsdata på for å vise hvor urban verden egentlig er. Et halvt hundreår gammelt system – hevder de – baserer seg på tvilsomme metoder «for å homogenisere en heterogen urban kohort». Som eksempel viser de til India. Landet bruker følgende kriterier for å kategorisere en by: en minimumbefolkning på 5000; minst 75 prosent av samlet mannlig befolkning sysselsatt i ikke-jordbruksrelaterte aktiviteter; en befolkningstetthet på minst 400 personer per kvadratkilometer.
Det som blinker rødt, er kriteriene knyttet til 75 prosent og til kjønn. Når verdens nest folkerike land ikke klassifiserer et stort antall små og middelstore byer med over 5000 innbyggere, får det konsekvenser for planleggernes forståelse og tilnærming til befolkningsvekst og prosessene knyttet til den. Urbaniseringsprosesser eksisterer utenfor tilfeldig plasserte bygrenser.
Spørsmålet må stilles: Hvorfor baserer India og andre folkerike stater sin rapportering til FN på slike kriterier? I tiåret 2001-11 ble 90 prosent av et raskt økende antall bosettinger i landet ikke anerkjent som by. Konsekvensen blir at innbyggerne – i stor grad fattige migranter fra landsbygda – ikke får adgang til det administrative og institusjonelle apparatet som sikrer et minimum av sosiale tjenester og rettigheter. Og lokale myndigheter sparer betydelige beløp.
Periferien
Siden slike peri-urbane områder ikke anerkjennes (noen steder finnes de knapt på kartet), retter ikke Verdensbankens og FNs store globale helse- og utdanningsprogram seg – også finansiert med milliarder av norske bistandskroner – mot innbyggerne her. Det er alvorlig når forskere henter frem Friedrich Engels 1800-tallskarakteristikk fra industrialismens England om «sosialt mord».
Multilaterale aktører har for lengst avvist dikotomien by/land. Det er interaksjonen mellom «leading and lagging places» som er nøkkelen til økonomisk utvikling (World Development Report, World Bank 2009). Vi trenger en fremtidig rapportering basert på «territorielle» indikatorer som nettopp reflekterer hvordan periferien urbaniseres.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
