Pizza, butikk og politikk

Et ørlite forsvar for pizza-avstemningen

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi skal feste oss ved en av de mange kuriøse foreteelsene avisene i sin godhet opplyser om. Jeg tenker på det følgende: Flere mennesker har sagt sin mening i Stabburets avstemning om hvilken ny Grandiosa-variant som skal få varig liv enn Senterpartiet og Venstre hadde velger ved forrige stortingsvalg. Kjøttdeig og løk eller pepperoni er alternativene det står mellom. Foreløpig leder kjøttdeigen. Men det skal vi ikke henge oss opp i her. Viktigere er det langt større og vanskeligere tema den statistiske merksnodigheten peker mot, nemlig spørsmålet om demokratiets stilling og funksjonsmåte. Pizza-valget er vel på sett og vis «demokratisk» nok, selv om riksmediene melder om stemmejuks. Men demokrati handler om noe mer og noe ganske annet enn skøyerstreker på nettet. I en slik sammenheng minner reklamekampanjen fra Stabburet oss om at borgerne først og fremst har blitt konsumenter i vårt samfunn. Folkestyret er svekket, sier våre makt og demokratiutredere. For den som vil høre sier reklamen og pizzavalg-stuntet omtrent det samme. At politikkens termer og floskler kan forflyttes inn i reklamens verden betyr at de to sfærene har nærmet seg hverandre. En mer usynlig bevegelse den andre veien – fra reklamen til politikken – var derfor ventet.

Altså: Ikke bare er det politiske styringssystemet lammet av den strukturelle makten i markedet, det har også i en forstand tatt opp i seg markedets psykologiske logikk. Det er nemlig i større grad de rent personlige preferanser, eller «hva er best for meg»-vurderinger, snarere enn «hva er best for samfunnet som helhet»-vurderinger som avgjør stemmegivningen. Så vel i Grandiosa-sammenheng som i langt viktigere sammenhenger.

Dette er knyttet til en strukturell krise i den politiske offentligheten. I et velfungerende demokrati er denne arenaen stedet der politiske saker og veivalg drøftes bredt. Det er der velgeren får informasjon og det er der meninger brytes.

Men i dag har avstanden mellom det faglige nivået som er nødvendig for å fatte ansvarlige politiske beslutninger i vanskelige enkeltsaker og den informasjonen som gjøres tilgjengelige for velgerne vokst seg veldig stor. Beslutninger fattes i råd og utvalg i korporative kanaler og etter komplekse forhandlinger i Stortingets komiteer. Alltid med velgernes og folkets beste i tankene. Men i de fleste offentlige sammenhenger opptrer politikerne med en maske rettet inn mot å tilfredsstille trendanalytikeres bilde av det minste norske felles multiplum, score noen billige poenger her og der i retorisk rus, og ofte glemme sakenes realiteter.

Den følelsen sitter man i alle fall igjen med etter en debatt om den britiske journalisten Noreena Hertz’ bok Den tause revolusjonen som utspant seg i Oslo onsdag denne uken. Hertz’ hovedpoeng er at strukturell markedstvang avmektiggjør politikerne. Nå må de ta makten tilbake ved å etablere overnasjonale politiske strukturer som kan håndtere en overnasjonal økonomi. Og det var noe slikt de burde ha snakket om, Inge Lønning fra Høyre og Kathrine Raadim fra Arbeiderpartiet, som begge satt i panelet. Det klarte de dessverre i for liten grad. Og avstanden mellom politiske prosesser og debatter i offentligheten ble enda et lite hakk større. Kulturen for å diskutere «hva tjener hele samfunnet»-spørsmål på tvers av skillet mellom politikken og andre sfærer trenger nok en kraftig oppreisning. Derfor er det viktig å holde fast på intensjonen bak blandingsavisene våre. Samtidig overskrides kanskje denne kløften når sakene blir viktige nok. EU-saken er et nærliggende eksempel i så måte. Kanskje er problemet snarere at politikken gjør seg selv uviktig for folk flest. Den betyr ikke lenger så mye i hverdagen. Det gjør heldigvis folkepizzaen. Derfor: Er ikke pepperoni-varianten langt bedre enn varianten med kjøttdeig og løk? Kom igjen og stem.

---
DEL

Legg igjen et svar