Pirat-tullball

Dersom kulturminister Valgerd Svarstad Haugland får det som hun vil, skal det for framtiden fortsatt være lov å kopiere musikk for eget privat bruk, for eksempel på MP3-spillere eller ved å lagre musikken på egen harddisk. Det høres jo bra ut, men setningen foran trenger minst to presiseringer. For det første later det til at […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dersom kulturminister Valgerd Svarstad Haugland får det som hun vil, skal det for framtiden fortsatt være lov å kopiere musikk for eget privat bruk, for eksempel på MP3-spillere eller ved å lagre musikken på egen harddisk. Det høres jo bra ut, men setningen foran trenger minst to presiseringer.

For det første later det til at det er EU, mer enn kulturministeren, som legger føringene for det nye lovverket rundt opphavsrett. For det andre blir tillatt kopiering langt på vei forbudt i praksis – i hvert fall dersom musikkdistributørene vil det slik.

Mens regjeringen altså har lagt fram et forslag til endring av loven, rett og slett fordi EU pålegger oss det, oppfordrer Valgerd Svarstad Haugland til boikott av distributører som benytter seg av lovens bestemmelser. Situasjonen er relativt absurd.

Poenget er som følger: Den retten vi alle har til å kopiere musikken vi kjøper, det være seg for sikkerhetskopier, for å dele med familie og venner, eller for å spille av musikken på en mp3-spiller eller liknende, består i prinsippet. Men: Dersom CDen er utstyrt med en såkalt kopisperre blir det forbudt å bryte eller omgå denne sperren. Dermed er det altså verken politikerne eller forbrukerne som bestemmer hva loven vil bety i praksis. Det er det plateselskapene som vil gjøre.

Platebransjen kommer selvsagt trekkende med stakkars artister som vil gå konkurs om ikke forslaget vil bli vedtatt. Større krokodilletårer skal en lete lenge etter. Det bransjen synes mest opptatt av, er å sikre kontroll ikke over spredningen av innholdet på CD-plater eller i musikkfiler solgt over nett, men over formatet musikken distribueres og brukes på.

Slik kan plateselskapene både selge den samme musikken til de samme forbrukerne gang på gang i ulike formater, men vel så mye kan de inngå eksklusive avtaler med maskin- og programvareprodusentene. Av dette sitter selvsagt artistene igjen med lite, og forbrukerne igjen med musikk på formater som ikke (lovlig) lar seg overføre fra etter hvert gammeldags til moderne teknologiske plattformer.

Overgangen fra vinylplater og kassetter som viktigste medium for musikk innebar store merinntekter for platebransjen. Bare de færreste overførte musikk fra LP-samlingen til elektroniske formater. De fleste kjøpte yndlingsmusikken på nytt i CD-format. Det er sannsynligvis også den viktigste årsaken til at CD-salget har falt de siste årene – folk er rett og slett ferdig med å kjøpe gammel musikk på nytt – og fallet i CD-salget skyldes neppe den økte piratkopieringen, slik bransjen hevder.

Digitaliseringen av musikken, som CD-platene sto for, gjør det langt lettere for forbrukerne å ta med seg gammel musikk til nye formater. Den dagen da CD-platene er like avleggs som LP-platene, vil det i prinsippet være en enkel sak å konvertere musikkfilene til nye standardformater. Dette kan altså bli forbudt.

Oppfordringen om boikott av plateselskaper som kopibeskytter musikken er lett å støtte, men den blir neppe effektiv. I hvert fall ikke uten at noen gjør jobben med å bryte Valgerds lov, og gjøre musikken allment tilgjengelig. At kulturministeren, som har makt til å foreslå lover slik de burde være, ber oss boikotte selskapene, er bare et patetisk uttrykk for politikkens abdikasjon.

---
DEL

Legg igjen et svar