Pionerer for et nytt Afghanistan

Kvinnene på den afghanske landsbygda har lange dager med tungt arbeid i tillegg til barnepass og stell av de gamle – men ingen innflytelse på familiens pengebruk. Nå seiler imidlertid bygdekvinnenes egne kooperativer frem som en viktig kime til mer likestilling.

Høyt oppe i åsene i det sentralafghanske høylandet ligger landsbyen Ab-Burda. Det lille bygdesamfunnet befinner seg seks kilometer unna Sang-e-Masha, den største markedsbyen og administrasjonssentrum i Jaghoridistriktet lengst øverst i Ghazniprovinsen. Ab-Burda ligger i et tørt og steinete, men utrolig vakkert landskap – 2400 meter over havet med utsikt over Sang-e-Masha-elven og de snøkledde fjellene rundt dalen. Over 90 storfamiler har sitt hjem i den lille landsbyen, der de aller fleste lever av landbruk og husdyrhold.

Kvinnene på den afghanske landsbygda har liten tilgang til utdanning, de gifter seg ofte tidlig og de får mange barn. De har lange dager med både tungt husarbeid og hardt gårdsarbeid – i tillegg til alt som kommer av omsorgsarbeid, barnepass og stell av mannens eldre slektninger. Men så lenge alt arbeidet de gjør er ulønnet, har de liten innflytelse på hjemmene sine og sitt eget liv.

Noe er imidlertid i ferd med å skje. De siste tre årene har over 1500 kvinner fra den afghanske landsbygda i samarbeid med Afghanistankomiteen begynt å etablere kvinnekooperativer og kvinnestyrte mikrobedrifter. Tilgang til egne inntekter er et viktig ledd på veien mot likestilling, sosial utjevning og økonomisk vekst. I mai 2015 ble det gjennomført en studie som viser at 90 prosent av kvinnene i de hundre selvhjelpsgruppene forteller at de har fått mer innflytelse hjemme etter at de begynte å tjene egne penger. Vi har besøkt kvinnekooperativet i Ab-Burda.

Butikk. I 2013 fikk kvinnene i Ab-Burda tilbud om lese- og skriveopplæring. Landsbymoskeen åpnet dørene for tretti kvinner mellom tjue og femti år som fikk begynne med voksenopplæring. Etter at kvinnene hadde lært seg å lese, skrive og regne, ble femten av kvinnene enige om i å ta imot tilbudet fra Afghanistankomiteen om å starte en selvhjelpsgruppe. Målet med gruppen var å starte næringsvirksomhet, sånn at kvinnene kunne få egne inntekter som de i fellsskap kan bestemme over.

Under ti prosent av unge afghanske kvinner er i lønnet arbeid.

Rapporter fra Verdensbanken viser at under ti prosent av unge afghanske kvinner er i lønnet arbeid. Egen inntekt er enormt viktig for at kvinnene i Afghanistan noen gang skal kunne myke opp det konservative og restriktive kjønnsrollemønsteret som preger store deler av samfunnet, samt få større selvbestemmelsesrett over egne liv og egen fremtid.

Kvinnene i Ab-Burda ble etter mange overveielser og diskusjoner enige om å etablere en liten butikk. Ideene hadde vært mange, men til slutt var det butikkideen som vant frem. De fikk 3000 kroner i startkapital samt opplæring i butikkdrift – regnskap, oversikt over varebeholdningen og så videre. De gjennomførte en liten markedsundersøkelse over hvilke varer folk i bygda hadde behov for, før de pekte ut to av kvinnene i gruppen til å reise til markedet i Sang-e-Masha for kjøpe inn de første varene til den lille butikken.

Forhandlingene på markedet var tøffe, men det var viktig for kvinnene å få gode priser så de kunne selge varene videre med solid fortjeneste. Etter forhandlinger og innkjøp lempet kvinnene den nye varebeholdningen opp på ryggen og hodet, og gikk de seks kilometerene tilbake til Ab-Burda. De ble enige om å ansette en av de unge, ugifte kvinnene i landsbyen til å betjene butikken – og etter bare noen måneder har kvinnene i selvhjelpgruppen klart å bygge opp et overskudd på over 8000 kroner etter at alle utgifter er dekket. Det er mange penger på den afghanske landsbygda. Nå planlegger kvinnene i Ab-Burda å ekspandere virksomheten, produsere flere varer selv og ansette flere folk.

Styrket stilling. I nabodistriktet Malistan lenger nordvest i Ghazniprovinsen, mot grensen til den urolige Uruzganprovinsen, sitter det femten kvinner fra en annen selvhjelpsgruppe og lager duker, sengetøy og barneklær. De vever og hekler mens de deler historier, sorger og gleder med hverandre. De treffes hjemme i den lille stua til Kamila, som er lederen av gruppen. Utenfor vinduet leker mange av barna. Kamila og gruppemedlemmene Maryam og Shazia forteller at de hadde lite kontakt med hverandre før de etablerte selvhjelpsgruppen. Nå har de blitt gode venner, og praten går livlig og latteren sitter løst mens de trenede hendene hekler og vever uten opphold.

Selvhjelpsgruppen til Kamila, Maryam og Shazia har tatt navnet «Hazrat Zahra», etter profeten Muhammads datter som ble gift med Imam Ali, den første kalifen og etterfølger av profeten. De femten medlemmene av gruppen er alle naboer, og bor i den lille fjellbygda Kocha. Kocha ligger i Shinada-området på over 3000 meter over havet, godt skjermet av de enda høyere fjellene rundt den vakre og frodige høyfjellsdalen. Det finnes rikelig med vann i denne delen av Malistan, så vekstforholdene er gode for hardføre kornsorter, poteter og grønnsaker – selv om vekstsesongen er kort og vinteren ofte kommer tidlig. Mens mennene jobber ute på jordene rundt landsbyen, samles kvinnene opptil flere ganger i uken på det store, håndknyttede gulvteppet i Kamilas lyse stue. Siden gruppen ble etablert i fjor sommer har de solgt produktene sine på markedet i Mailistan og Jaghori, og tjent godt over 7000 kroner. Heklede rosa, gule, grønne, lilla og lysblå kjoler til småjentene i området er de store bestselgerene. Pengene de tjener blir lånt ut til det lokale bygderådet og til folk i landsbyen, men renter kan de ikke ta – det strider mot islamske og lokale tradisjoner. Men det faktum at kvinnene har penger og bidrar til å finansiere samfunnsnyttige prosjekter, er med på å styrke kvinnenes stilling i distriktet. De femten kvinnene er optimistiske og har store planer for hvordan de kan utvide produksjonen i tiden fremover. De planlegger å investere i symaskiner, sånn at de kan begynne med produksjon av skjorter, bukser og klær for ungdom og voksne, og konkurrere med kinesiske importvarer som er billige, men har rykte på seg for å være av dårlig kvalitet.

Aqila fra Afghanistankomiteen forteller at en annen selvhjelpsgruppe lenger oppe i dalen produserer «krut» – tørket yoghurt av ku- og geitemelk. Krut fra Malistan er berømt og populær på markeder over hele Afghanistan – ja, til og med i nabolandene Iran og Pakistan er krut fra denne delen av Afghanistan en ettersøkt delikatesse. Krut kan oppbevares hele vinteren, og er en viktig kilde til protein og kalsium for barn og voksne i store deler av Sentral-Asia. Fargen er kremhvit utenpå og lett marmorert i den harde kjernen, mens smaken er salt og kraftig og minner litt om vellagret parmesanost. Krut kan brytes opp i biter og spises som den er, eller løses opp i litt vann og spises sammen med olje og brød.

Når kvinnene har penger og bidrar til å finansiere samfunnsnyttige prosjekter, er det med på styrke kvinnenes stilling i distriktet.

Noen av selvhjelpsgruppene har etter hvert blitt nokså store og tjener gode penger. Disse blir linket opp til handelskammerne i provinshovedstedene, sånn at kooperativene kan registreres som bedrifter under Det statlige afghanske investeringsbyrået og Det afghanske finansdepartmentet. Registreringsprosessen er lang og komplisert; mange mistenker at en god del av de involverte byråkratene nok har forventninger om en liten andel av profitten for seg og sine. Afghanistankomiteen tilbyr kvinnene opplæring i afghansk skatte- og arbeidsrett, sånn at de små kooperativene kan utvikle seg til modellbedrifter med sunne etiske retningslinjer og gode arbeidsforhold med sykelønnsordning og pensjonsrettigheter for de ansatte.

Et nytt Afghanistan. Kvinnene er bærebjelkene i det afghanske samfunnet. Det er lett for oss i Norge og den vestlige verden å bare fokusere på de mange utfordringene kvinnene i Afghanistan møter i dagliglivet, men det er viktig at vi forstår at selv om disse utfordringene er reelle og viktige å jobbe med, er de bare er en liten del av det store bildet. Kvinnene i Afghanistan er sterke og modige. De trenger ikke vår medlidenhet – men de trenger fortsatt omtanke, hjelp og solidaritet. Afghanske kvinner må få muligheter til å bygge videre på all den formelle og uformelle kompetansen de har, og i fellesskap med afghanske menn og ungdommer bygge et nytt Afghanistan der likestilling, respekt for mangfold, fred og forsoning og bærekraftig vekst og utvikling en dag vil prege bildet verden har av dette vakre landet.

Mer enn 36 prosent av Afghanistan-komiteens 278 ansatte i landet er afghanske kvinner. Det er flere kvinner enn i noen av de andre internasjonale bistandsorganisasjonene i Afghanistan. Uten de kvinnelige kollegaene våre hadde vi ikke kunnet utdanne jordmødre, helsesøstre og lærere, og vi hadde ikke kunnet sette i gang selvhjelpsgrupper eller starte næringsutvikling på landsbygda. Vi ville heller ikke hatt mulighet til å hjelpe kvinnlige bønder med nyttig kunnskap og utstyr for å øke matproduksjonen og bedre ernæringsgrunnlaget til familier gjennom etablering av kjøkkenhager – og vi hadde ikke kunnet redde liv til kvinner og barn etter naturkatastrofer gjennom de kvinnestyrte beredskapsteamene, som er etablert over store deler av den katastrofeutsatte Badakhshanprovinsen. Kvinnene i Afghanistankomiteen er pionerer og brobyggere fra fortiden som går i fortroppen inn i en lysere og bedre fremtid for Afghanistan.


Watterdal er landdirektør ved Afghanistankomiteens kontor i Kabul.
t.watterdal@nacaf.org

 

---
DEL