PFUs tekniske lupe

Pressens Faglige Utvalg vurderer ikke pressens etikk, men pressens teknikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] Det blåser rundt Pressens Faglige Utvalg (PFU), norske mediers selvdømmeorgan, for tida. Flere saker har vakt mye oppmerksomhet. Noen hevder at PFU er inkonsekvent og avsier kjennelser etter dagsformen. Etter mitt syn er det feil. PFU er tvert i mot svært konsekvent. Utvalget praktiserer en smal oppfatning av hva som skal regnes som presseetiske spørsmål, og to av de omstridte sakene illustrerer dette på en god måte. I den ene felte PFU Bergensavisa for omtalen av en drapssak i Hylkje. Redaktør Olav Terje Bergo nektet å akseptere dommen. I den andre avviste utvalget fem medieforskeres klage på VGs første oppslag om Valla/Yssen-saken («Hun mobbet meg fordi jeg ble gravid»).

Det er en grunnleggende etisk norm at det er umoralsk å påføre andre skade uten spesielt god grunn. Men den som klager til PFU fordi han eller hun synes mediene urimelig har påført en person skade gjennom negativt vinklede oppslag, vil ytterst sjelden nå fram – dersom ikke journalisten har gjort alvorlige journalistfaglige feil. Pressens Faglige Utvalgs uttalelser handler nemlig i hovedsak om det journalistiske håndverket; altså om sakene er rimelig korrekt framstilt, om intervjuobjektene er riktig sitert, om den angrepne part får komme med tilsvar i rimelig tid osv.

Ikke etisk utvalg.

Derfor ble VG frikjent i Valla-saken. Avisa har sitert Ingunn Yssen korrekt. Valla har – teknisk sett – fått anledning til å komme til orde. Dokumentasjon på påstandens innhold utover sitatet er unødvendig fordi Yssen regnes som rimelig troverdig. At avisa framstilte Valla som en «mobber» er ikke en sak for presseetikken, men for pressefriheten. Men de grunnleggende etiske spørsmålene i denne saken er jo helt andre: Er det akseptabelt å la en person få framsette så sterke udokumenterte personlige angrep mot navngitte personer på førstesida? Er det moralsk å gjøre Valla til endimensjonal «skurk» og Yssen til endimensjonal «helt»? Disse spørsmålene drøftes overhodet ikke av Pressens Faglige Utvalg, nettopp fordi det i praksis er et faglig, ikke et etisk, utvalg.

Det har flere årsaker. Dels er profesjonsetikk unntak fra allmennmoralen. En del av journalisters jobb er å plage folk. Og denne retten til å plage andre begrunnes i medienes nokså uklart definerte samfunnsoppdrag. Dels misliker mediebransjen å få sine journalistiske valg gransket på etisk grunnlag. Det vil pirke ved dens «profesjonelle uavhengighet». Det er interessant å merke seg at PFUs forgjenger, Det Faglige Utvalg, på 1950- og 60-tallet avsa en lang rekke kjennelser der vinklinger og prioriteringer ble kritisert. I dag slår PFU konsekvent fast at redaksjonen var i sin fulle rett til å ta opp et tema eller engasjere seg til fordel for denne eller hin. Det er en følge av at journalistikken har bygd seg opp som en selvstendig profesjon med relativt høy sigarføring.

Dels er ikke PFU-systemet i stand til å avgjøre hva som er rett og galt. Verken Presseforbundet eller PFU har etterforskningskapasitet eller politimyndighet. Utvalget tar derfor formelt ikke stilling til om Yssen eller Valla har rett, men nøyer seg med å konstatere at begge parter er noenlunde oppegående og kommer til orde. Det samme gjør for øvrig PFU nokså konsekvent i alle slike saker – selv om den ene parten blir entydig framstilt som «skurk». Problemet er at den som blir gjort til skurk i en mediefortelling, ofte har liten glede av å få uttale seg. «Alle vet jo» at skurker gjerne lyver.

Verne sårbare personer.

PFU kompenserer mangelen på evne og vilje til å skille rett fra galt, med å vurdere de innblandede personenes evne til å tåle offentlig juling. I praksis er det i dag bare spesielt sårbare personer som har vern mot negativ omtale eller direkte uthenging i media. Sven Egil Omdal, tidligere leder både i Norsk Journalistlag og Pressens Faglige Utvalg, sier det slik:

«Det er riktig at presse-etikken tidligere omfattet en langt sterkere omsorg for samfunnets institusjoner enn det som kommer til uttrykk i dag. (…) I dag er det barn, suicidale, mennesker i sjokk eller sorg og andre svært utsatte grupper som har spesifikt vern i plakaten.»

Dette vernet praktiseres strengt og konsekvent av PFU. Bergensavisen ble felt av utvalget for sin omtale av Hylkje-saken fordi den kunne skade barna. Når Bergo nekter å akseptere dommen fordi PFU driver «synsing», betyr det bare at han ikke har fulgt med i timen. PFU baserer for tida store deler av sin etiske troverdighet på å forsvare barn og andre spesielt sårbare individer mot omtale som kan være skadelig.

Men til gjengjeld aksepterer utvalget nesten enhver omtale av normalt oppegående mennesker. Er du hvit, middelaldrende og uten psykiske problemer, er du nokså sjanseløs i PFU, uansett makt og rang. Fotballtrenere på minilag, huseiere på Romerike og konsertarrangører i Oslo kan alle henges ut såfremt visse tekniske krav er oppfylt. Etiske overveielser er ikke noe for pressens etiske selvjustisordning.

En grundig gjennomgang av ett års kjennelser fra utvalget viser ellers at

  • journalistikkens valg (og bortvalg) av temaer (unntatt privatlivets fred) ikke er tema for PFU
  • journalistikkens valg av «innramming» og vinkling ikke er tema for PFU
  • journalistikkens valg av kilder (unntatt tilsvarsretten) ikke er tema for PFU.

Journalistfaglige spørsmål?

De viktigste etiske problemstillinger som journalister daglig kommer i kontakt med, nemlig hva skal jeg skrive om, hvordan skal jeg vinkle denne historien og hvem skal jeg gjøre til helt og skurk er følgelig ikke en del av den formaliserte presseetikken. Tvert i mot er disse valgene gjort til rene journalistfaglige spørsmål. PFU viser til pressefriheten og gjentar stadig at XY-bladet var «i sin fulle rett til» å ta opp temaet og/eller ramme inn saken slik de ønsket.

Dette synet avspeiles i bransjens standpunkter i den offentlige debatt: Diskusjoner om prioriteringer, valg av emner, valg av kilder og vinklinger blir avfeid med formuleringen «vi har gjort en journalistisk vurdering», som er ment å fortelle legfolk at de bør holde kjeft.

Det holder neppe. Norsk journalistikk har skaffet seg en av verdens mest uavhengige selvdømmeordninger. Den er resultatet av en slags pakt mellom skiftende regjeringer og pressas organisasjoner. Myndighetene unnlater å vedta en lov for pressa, som de har i Danmark, og dropper alle forslag om en offentlig presseombudsmann, som de har i Sverige. Til gjengjeld skal pressa ta seg av sin etiske justis. Det minste man da kan forlange er at pressa er villig til å diskutere sin etiske justis med oss andre.

---
DEL

Legg igjen et svar