Petrokulturen

På skolen het det at alle eventyr har en moral. Men hva er moralen i det norske oljeeventyret? Og hvorfor kommer bølgen av kulturuttrykk som stiller dette spørsmålet først nå?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

40 år etter det første oljefunnet på norsk sokkel kommer den første store kulturelle utblåsningen. I norsk kulturhistorie kan «petroen» vise seg å bli viktigere enn protestene i Paris samme året.

Kanskje begynte det med Øyvind Rimbereids diktepos Solaris korrigert fra 2004, en undervannsfabel i et underliggjørende språk som utleverer petroleumsproduksjonen til skjønnlitteraturen.

Nå følger sakprosaen, samtidskunsten og dokumentarfilmen etter.

Hundreårsperspektivet

Eivind Tolås har regissert Olje, som vil bli vist på NRK. Dokumentarfilmserien består av fem episoder, som tar for seg skattejakten på 1960-tallet, hvordan samfunn som Stavanger har blitt forandret av funnene, Alexander Kielland-ulykken, de ikoniske betongplattformene, samt politikernes strev med å håndtere alt dette.

Når Ny Tid spør om hvorfor «petrohistorien» er viktig, svarer Tolås at spørsmålet er overraskende.
– Oljen er jo den vesentligste næringa i Norge, og det vi lever av. Så klart det er betydningsfullt, sier han.

– Hvorfor tror du da at det har tatt så lang tid før vi får en slik bølge av petrokulturprodukter?

– Det var umulig å vite hvor stort dette skulle bli, noe som det er lett å glemme når man problematiserer oljenasjonen i dag. Det tar dessuten tid før en såpass dramatisk samfunnsendring synker inn og kan bli gjenstand for refleksjon, sier regissøren.
Også bøkene Fra dypet. Nordsjødykkernes historie og Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene er fersk historieskriving fra norsk sokkel.

Statoils første administrerende direktør Arve Johnsen står bak sistnevnte.
– Etter Ekofisk-funnet i 1969 skjønte vi at dette hadde et hundreårsperspektiv, sier han.
Johnsen var selv en sentral aktør i de første årene med oljeproduksjon i Norge, og i boka forteller han petrohistorien fra innsiden. Da han begynte i Statoil besto kontorene av en leilighet i Stavanger. At selskapet en mannsalder senere har bidratt til en enorm velstandsvekst i Norge, skyldes en liten håndfull mennesker, med Jens Evensen, Trygve Lie, Johan B. Holte og Jens Christian Hauge i spissen. De fattet,

ifølge Johnsen, noen avgjørende beslutninger allerede på 60-tallet.
– La meg si det sånn at vi var heldige. Men det var ikke tilfeldig. En del nøkkelpersoner så hvilke teknologiske og forvaltningsmessige utfordringer som lå der og drev fram utviklingen i et samarbeid mellom privat og statlig virksomhet, sier han.
Statoil-veteranen tror den store suksessen har vært en viktig årsak til at det så langt har vært lite diskusjon om Norges oljeeventyr. Selv vil han gjøre opp regnskap etter 50 år med petroleumsaktivitet.

– Dessuten følte jeg meg utfordret da Eivind Reiten og Helge Lund slo sammen Statoil og Hydro. Jeg mener nemlig at det hadde vært tjenelig for de neste 50 årene med en sunn konkurranse, sier han.

Også oljefondets vekst har betydning for boksuget knyttet til petroleumssektoren, tror den tidligere Statoil-sjefen.
– Denne omdanningen fra reserver på bunnen til reserver i banken har gjort folk oppmerksom på rikdommen. Norge er i ferd med å bli en nyrikt land, og det har enorm effekt på det politiske livet, sier Johnsen.

Historien nedenfra

Sammen med Le Mondes mann i Norden, Olivier Truc, har Christian Catomeris i SVT skrevet Fra dypet. Her forteller det svensk/franske forfatterparet en annen versjon av petroeventyret.

Omslaget er prydet av en dykker som planter det norske flagget på havbunnen. Bildet henspiller på Buzz Aldrins flaggheising på månen, slik den ble foreviget i 1969. Statoil brukte deretter de to bildene ved siden av hverandre i en profileringskampanje. Regjeringens planer om CO2-rensing er altså ikke den første allusjonen mellom petroen og månelandingen. Pionerdykkerne i Nordsjøen presset, i likhet med Buzz og Neal Armstrong, kroppen og teknologien til det ytterste.

– Krevde velferden et menneskeoffer?
– Ja, det vil jeg si. I alle fall for at den skulle kunne virkeliggjøres så raskt, sier Catomeris.

Han og forfatterkollega Truc har villet se det norske oljeeventyret som en del av en global historie. Men de vil også formidle den lille dykkers kamp mot overmakten.

– Hvordan ser norsk oljehistorie ut fra bunnen?
– Norges utvikling fra fattigdom til mektig oljenasjon er fascinerende. Men fortellingen framstår også som en saga. Og når framgangen slik gjøres til et eventyr, forsvinner skyggesidene. Vi har hatt lyst til å løfte fram det som bryter med en ensidig fortelling om nasjonens framvekst, sier Catomeris.

Han mener også det er en mannlig verden som beskrives i boka, ikke bare hos dykkerne, men også hos selskapene og i staten.
– Det er snakk om en machokultur som presser framover for enhver pris. Den er ofte fartsblind, den handler om å erobre nye territorier, og den trekkes i retning av et cowboyideal, sier Catomeris.

Etter en granskningsrapport for noen år siden besluttet regjeringen å tilby kollektiv anerkjennelse og individuelle kompensasjoner for arbeidet i Nordsjøen. For forfatterne av Fra dypet marker dette enden på en æra, ettersom dykkerne dermed fikk en slags oppreising.

Samtidig har erstatningssummens størrelse ført til to runder i retten. I den første tapte staten, men saken ble anket. Denne uka falt dommen i den andre: Staten har ikke erstatningsansvar. Denne gangen er det dykkerne som anker, og saken går direkte til Høyesterett.

– En sort flekk i selvbildet

Billedkunstner Marianne Heier har i verket Pionér latt en av dykkerne komme til orde. Han sier: «Ned til max 25 meter: pene farger, nydelige skjær, skjellvekst, tangvekst, fiskeliv… 100 meter: en grå lystone, og havbunnen har ikke noe særlig vekst. Så det er ingen reflekser i sjøen. Jeg har vært på 300 meter: Totalt mørke. Totalt.

Jeg har bare jobbet i to – tre situasjoner der totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde.»
Heier har også investert et statlig kunststipend i offshoreindustrien – eller «reinvestert», som hun sier, ettersom pengene også kom derfra. Slik hun ser det er nemlig sokkelen som norsk samtidskunst står på den norske kontinentalsokkelen i Nordsjøen.
– Jeg synes også det er interessant å se hvordan dette nedfelles i den estetiske retorikken rundt nasjonen Norge. Ta for eksempel ideen om forholdet mellom norsk kunst og norsk natur. Det er ikke fjell og fjord som driver kunsten i Norge i dag. Det er oljepengene. Det landskapet som gir liv til norsk kunst er bunnen av Nordsjøen, snarere enn den norske fjellheimen, sier Heier.

Verket Saga Night er en asfaltert veistubb på Maihaugen i Lillehammer, der norgeshistorien er representert i form av bolighus fra ulike epoker. Dette lille veidekket begynner brått, og avbryter den lyse grusveien som har tatt de besøkende gjennom 16-, 17- og 1800-tallet, og forbi 1950- og 60-tallet. Heier har villet kommentere stedets sømløse framstilling av den norske fortellingen om nøysomhet og slit, som om det ikke inntraff noe fundamentalt nytt med det første oljefunnet.

– Det at oljehistorien er utelatt, her og andre steder, viser at det finnes et blindfelt i vårt selvbilde og historieforståelse. Man får inntrykk av at den norske rikdommen er basert på hardt arbeid gjennom generasjoner, forteller hun.

I forbindelse med overrekkelsen av kunstverket tidligere i år, sa Heier: «Historien om det moderne Norge handler ikke først og fremst om tålmodighet, tradisjoner, nøysomhet og slit, men om et lykketreff.»

– Det som ser ut som arvesølv, er i virkeligheten hittegods, fortsetter hun nå, før hun påpeker at den norske pietistiske tradisjonen gjør sliteren til en figur vi nødig gir slipp på.

– Vi liker ham bedre enn Espen Askeladd. For dersom vi har slitt for velstanden, tilhører den oss og vi behøver ikke dele den med noen. Dersom det hele var et lykketreff, blir en slik holdning mye mer problematisk.

Espen Askeladd-metaforen slår ikke helt an hos tidligere Statoil-sjef og forfatter av Norges evige rikdom, Arve Johnsen.
– Jeg har aldri sagt at vi har fortjent denne formuen. Det kunne ikke falle meg inn. Men når jeg ikke sammenlikner med Askeladden handler det om at tilnærmingen vår har vært alt for systematisk, sier han.

– Ok. Men fører ikke «lykketreffet» likevel til at vi har et stort ansvar?

– Det er det ingen tvil om. Jeg har aldri vært noen tilhenger av bistand, men som jeg skriver i boka, håper jeg at vi bruker noe av rikdommen vår på «utdanning, moderne samferdsel, ny næringsvirksomhet og fornuftige miljøinvesteringer i så vel Norge som i utviklingsland», sier han.

Les mer i ukas utgave av Ny Tid

---
DEL