Petersens vellykkede kriger

Jan Petersen er ikke alene. Det er flere enn han som går rundt og synes at USAs mange kriger de siste 10-15 årene har vært riktig vellykkede.

Ny Tid

Vi som er motstandere av USAs invasjon i Irak, blir stadig bebreidet at vi også var motstandere av USAs krig i Afghanistan og Kosovo. For ikke å snakke om vår motstand mot Golfkrigen i 1991. Den var jo i følge Jan Petersen og mange andre utrolig vellykket.

USAs mange venner i Norge har det ikke godt om dagen. Nå tenker jeg ikke på oss som alltid har elsket Amerika, men som sjelden eller aldri har latt oss imponere av amerikansk politikk. Jeg tenker på dem som har Pentagon og Det Hvite Hus implantert i ryggmargen. I hele etterkrigstiden (det gjelder altså tiden etter 1945) har det store og tunge flertallet av politikere og pressefolk fulgt amerikanerne.

USA – inkludert mer eller mindre bevisste medløpere over hele verden – har definert politisk sannhet og virkelighet. Bevisbyrden har ligget på oss som har vært uenige.

Men plutselig er alt snudd på hodet. Og det føles rart. Vi er blitt «mainstream». Man kan komme i tvil av mindre. I alle år har vi levd med at USA og Pentagon var «våre» folk som «opplyste» og «redegjorde» for hvordan verden så ut. Mens Nord-Vietnam og ANC «påstod» og «hevdet». Men nå er gudhjelpemeg USAs soldater blitt både «angrepstyrker» og «invasjonsstyrker» i selveste NRK. Og vi blir stadig vekk advart mot å tro på alt amerikanerne sier. Og det beste av alt; Norge har en statsminister som rett og slett sier at USA ikke har dekning i folkeretten for sitt angrep på Irak.

Men noen av de gamle gir seg ikke. Jan Petersen er nevnt. Og Carl I. Hagen er det unødvendig å nevne. Men det er flere enn disse to som forsvarer sitt ideologiske fyrtårn selv om fyrtårnet i det siste har fått sin lysstyrke noe redusert. Sist ut er presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold – en vennlig og ikke minst velformulert mann som gjennom et langt presseliv bare i beskjeden grad har brukt sin kritiske sans på de synspunkter som har kommet fra USA og NATO. I lørdagens Aftenpost ber han om litt mindre skråsikkerhet samtidig som han vet å fortelle følgende: «Vel, de kaller seg krigsmotstandere. Problemet er at de konsekvent er motstandere av en type krig, nemlig når Vesten er involvert.»

Jeg vil tro at jeg mer enn mange representerer det Petersen, Kokkvold og mange andre litt nedlatende kaller krigsmotstandere. Og jeg innrømmer blankt at jeg stort sett har vært motstander av de fleste av USAs militære eventyr etter 1945. Jeg og mange med meg ser fortsatt på Vietnam-krigen som en historisk forbrytelse. Vi så ingen grunn til å ha et nyansert syn på USAs drap og herjinger Indokina. Selv var jeg også motstander av invasjonene både på Cuba og Grenada, samt bombingene av Guatemala og Nicaragua, for å ha nevnt noen. Så det er riktig at vi stort sett har vært imot svært mange av Vestens mange folkerettsstridige kriger. Og det lever i alle fall jeg godt med. Når vi først vandrer i historien, kan det også være nyttig å minne om at jeg heller ikke hadde problemer med å uttrykke avsky mot Sovjets brutale overgrep mot Tsjekkoslovakia og Afghanistan. At venstresidens protest ikke ble hørt, er en annen sak. Det skal tross alt noe til for å overdøve de betimelige avskyerklæringer som det offisielle Norge samt en samlet presse avga i forbindelse med de to invasjonene. I ettertid har jeg forresten kommet til å se noe mer nyansert på Sovjets opptreden i Afghanistan. Prinsipielt var innmarsjen blankt uakseptabel, men realpolitisk kan det vel i ettertid se noe annerledes ut.

Så tilbake til dagen i dag. Petersen – det er stadig snakk om han utenriksministeren, du vet – sitter stadig i studio og viser til hvor vellykket det var å bombe i Beograd og Afghanistan. Og derfor burde vi også sette pris på at USA nå igjen er i sving. Han påstår gjerne til at vi – krigsmotstanderne – også var motstandere av den første Golfkrigen.

Det siste er ikke sant. Den første Golfkrigen som jaget Saddam ut av Kuwait, hadde klart FN-mandat og ble i all hovedsak støttet av hele det politiske landskapet. Men det var uenighet om Norge skulle delta. Selv var jeg en varm tilhenger av at Norge skulle bidra. Særlig så jeg det som positivt at vi også deltok med et marinefartøy. I min naivitet trodde jeg den gangen at de sjømilitære styrkene kunne bli begynnelsen på et sjømilitært FN-regime.

I ettertid er det mye som tyder på at de få kritiske røstene mot krigen i 1991 hadde noe rett. Mye av den senere muslimske fundamentalismen har nemlig hentet seg næring fra virkningene av denne krigen. For i ettertid har det vist seg at USA hadde mer enn én dagsorden. De var ikke bare ute på FN-oppdrag. De utløste også shia-opprøret mot Saddam uten å støtte det militært, og i forlengelsen av krigen etablerte de et stort og permanent amerikansk militært nærvær i Saudi-Arabia. Dette har saudieren Osama bin Laden visst å utnytte.

Så til den «vellykkede» bombingen på Balkan. NATO-angrepene i 1996 etter massakren i Srebrenica hadde FN-mandat og var reservasjonsløst støttet av alle. Derimot føles det ganske ubehagelig å høre landets utenriksminister bruke ordet vellykket om USAs og NATOs bombing i 1999 av Beograd og Kosovo. Europas og USAs katastrofale bidrag til oppløsningen av Jugoslavia, er i seg selv et skrekkens kapitel i Europas historie. Etter å ha bidratt til kaos, skulle kaoset stoppes med bomber. Jeg har aldri vært noen ekspert verken på Balkan eller Afghanistan. Men så mye har jeg i alle fall forstått at i mangel av gode alternativer, skal du i alle fall ikke slippe bomber. For hva er situasjonen i dag? Kosovo og Serbia først.

Året etter bombingen var BNP falt med 30 prosent. En må være kunnskapssløs eller fantasiløs for ikke å fatte brutaliteten i et slikt tall. I tillegg rives Serbia i dag av politisk ustabilitet og sterke nasjonalistiske strømninger. Mafiaen herjer. Politiske mord skjer oftere enn hva skrevet står i norske aviser. Kosovo er etnisk renset. Riktignok er det serberne som er renset ut – 240.000 mennesker i alt. Kosovoalbanerne har overtatt Kosovo. Kosovo er altså etnisk renset i et omfang som du ikke finner maken til andre steder på Balkan. I tillegg kommer minst like mange serbere som også lever som flyktninger i Serbia. De er fordrevet fra andre deler av Balkan. Det er ingen grunn til å behandle Milosevic som annet enn en kjeltring, selv om han fortsatt har sterk støtte i Serbia. Men det er umenneskelig å kalle en militær operasjon vellykket når mer enn en halv million mennesker er fordrevet fra sine hjem. At det i dag nesten ikke står et ord i avisen om situasjonen på Balkan, har åpenbart forledet mange til å tro at NATOs folkerettsstridige Kosovo-krig var vellykket. I forlengelsen av krigen har forresten USA fått opprettet en permanent militærbase i Kosovo. Den var planlagt lenge før bombingen av Bagdad formelt ble vedtatt. Under den kalde krigen var NATO aldri inne på Balkan. Nå er de der. Se på kartet og en behøver ikke være general for å forstå at det er et kjekt sted å ha en permanent militærbase med en 7-8000 mann.

Krigen i Afghanistan skulle være en krig mot terror. Fortsatt lever Osama bin Laden, fortsatt herjes verden av terror. For folk flest i Afghanistan er hverdagen preget av angst og sult. I Kabul er det kanskje blitt litt bedre selv om rakettene fortsatt faller. Men i resten av landet er det krig og kaos som før. Det er flere borgerkriger på gang.

For en neve dollar kan du kjøpe deg militære venner i Afghanistan. Og slike venner kan du stole på helt til noen betaler dem bedre. Ikke kall Norges og USAs krig i Afghanistan for vellykket!

Penger til krig finnes på alle statsbudsjetter i alle land. Men penger til fred er det straks vanskeligere å finne. Benjamin Franklin var en stor amerikaner. Han var statsmann og oppfinner. Og han var det unge USAs første ambassadør til Frankrike. Han knyttet de bånd som nå brytes. Han skrev en gang: «Det ble aldri ført en god krig eller sluttet en dårlig fred.»

Benjamin Franklin var en klok amerikaner.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.