Peter den stores abdikasjon?

En prisbelønt provokatør – beskyldt for å være medansvarlig for grusomhetene under Bosnia-krigen – har muligens skrevet sitt siste verk.

Ranveig Eckhoff

Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Die Obstdiebin

Peter Handke

Suhrkamp Verlag

Tyskland

Den østerrikske suksessforfatteren Peter Handke, som fyller 75 år 6. desember, tilhørte i sin ungdom protestgenerasjonen, gjerne iført mørke briller og med langt hår. I dag likner han heller en litt melankolsk professor, men fremdeles tilhører han den opprørske generasjonen. Med egne ord – fra den nyutkomne romanen Die Obstdiebin («Frukttyven»): «Å være en som står utenfor loven, en som er forbudt, definerer hele min eksistens.»

Litterær ugagnskråke. I særlig grad klarte Handke å provosere offentligheten under krigen i Bosnia 1992–95 – da det ble rapportert i overflod om skjensler begått av bosniske serbere, om folkemord i Srebrenica og om ekstrem brutalitet utført av vaktene i dødsleiren Omarska. I denne sammenheng publiserte Handke sitt kontroversielle skriftstykke Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina oder Gerechtigkeit für Serbien («En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morawa og Drina, eller rettferdighet for Serbia»), som for mange gjorde forfatteren til en kulturens persona non grata. Fiendefrontene nådde helt til Norge da Handke i 2014 skulle motta Ibsenprisen for sitt livsverk. En opphetet debatt oppsto omkring Handkes antatte forsvar av serberne og Slobodan Milosevic. Forfatteren hadde kalt Srebrenica-massakren en avskyelig hat- og hevnakt, men unnlatt å bruke ordet «genocid». Han ble deretter beskyldt for å være medansvarlig for grusomhetene.

Handkes kosmos er ikke et døende univers – det er sanselig ned til siste molekyl; intet fenomen er for prosaisk, ingen detalj for ubetydelig.

En poets selvforsvar. Peter Handke fikk støtte av en av sine store beundrere, Karl Ove Knausgård, som umiddelbart stilte seg på barrikadene. Herfra talte han mot en kompakt norsk kulturelite: «Nå når Handke demoniseres i norske medier, og helt uhyrlige og sykelig tendensiøse lesninger tas for god fisk i kulturredaksjonene, er det viktig å huske på at han aldri har drept noen.» Likevel – uttrykk som «amoralske utglidninger» fulgte Handke i hans politisk-dikteriske arbeid. Dette arbeidet var imidlertid alltid først litterært, deretter politisk. Engasjementet under Balkan-konflikten var dertil også styrt av hans personlige nærhet til temaet, gjennom hans egne slovenske røtter. Han foretok mange reiser til regionen, der han møtte mennesker på begge sider, inklusive krigsforbryteren Radovan Karadžic, og han deltok i Milosevic’ begravelse – for mange en utålelig provokasjon. Handke svarte sine motstandere gjennom et nittisiders epos med tittelen Sommerlicher Nachtrag zu einer Winterlichen Reise («Sommerlig etterord til en vinterlig reise»). Han kommenterer: «Det er sant at jeg i dette etterordet også forteller om de blomstrende trærne, om jordbærene i skråningene rundt Srebrenica (unnskyld, kjære leser, at jeg forklarer meg om dette, men jeg blir stadig bebreidet for denne naturbeskrivelsen). Naturligvis er dette et middel til å gjøre den forferdelige ødeleggelsen og dødsstillheten enda tydeligere.»

Østerrikes to store. Peter Handke er – sammen med sin landsmann Thomas Bernhard – en av det tyske språkområdets mest betydelige diktere. Det han sier og skriver blir hørt. Bernhard ble etter sin død spådd et like stort navn som Hermann Hesse, som på sin side var beskrevet som arvtakeren til selveste Goethe. Hvilken posthum ære som vil bli Peter Handke til del, må vi heldigvis vente på. Men grunnlaget kan vi vite noe om.

Handkes nye bok er den siste på en liste som inneholder rundt 80 romaner, skuespill og filmmanuskripter. Fortellingen om frukttyven er gitt den fullstendige tittelen Die Obstdiebin – oder – Einfache Fahrt ins Landesinnere («Frukttyven – eller – enveisbillett til landets indre»). Mener Handke med dette å antyde at romanen er hans siste litterære reise? Forlaget hadde opprinnelig annonsert Die Obstdiebin som forfatterens «siste epos», men strøk fort denne beskrivelsen, klokelig nok. For Handkes kosmos er ikke et døende univers – det er sanselig ned til siste molekyl; intet fenomen er for prosaisk, ingen detalj for ubetydelig.

To hovedpersoner i én. En navnløs jeg-person bryter opp fra sitt idylliske hjem i Chaville, en forstad til Paris – der Handke bor – uten annen ytre foranledning enn å ha blitt stukket under foten av en bie. Han begir seg ut på en reise per enveisbillett – et hint om noe skjebnesvangert, skjønt ferden lar seg gjennomføre med regiontog og begivenhetene utspiller seg på industrialiserte småsteder plassert mellom åpne marker og frukthager – åstedene for «forbrytelsene»/epleslangen. Den reisende har vært underveis lenge – gjennom 107 sider – før han oppdager tyven idet hun vandrer rundt i landskapet på jakt etter en pære, et eple – ja, hva hun enn måtte finne. Men like før har fortelleren sett henne i sin egen togkupé: «Forferdelse: Uventet hadde jeg frukttyven foran meg. Skrekken kom av to ting, først fordi hun var der, i kjøtt og blod, min frukttyv, og samtidig fordi det ikke kunne være henne.» Fra nå av tar fortelleren bolig i denne skikkelsen, dog i tredje person. Hun er en fabulering – «fritt etter Wolfram [von Eschenbach – kjent for sine helteeposer fra det 13. århundre og en dikterisk følgesvenn av Handke]».

«Det er sant at jeg forteller om de blomstrende trærne, om jordbærene i skråningene rundt Srebrenica. Naturligvis er dette et middel til å gjøre den forferdelige ødeleggelsen og dødsstillheten enda tydeligere.» Handke

Språkets univers. Hvem er så Handkes frukttyv? Velg selv – hun er datter, omstreifer, rapportør, Eva i paradis, en outsider, en Askeladd, et utsnitt av forfatterens splittede jeg. Hun kunne passe i en drømmescene fra Strindbergs Spöksonaten. Hva vil Handke med henne? Han vil det alle diktere vil: fortelle. Om skyld, om tilhørighet. Han veksler mellom korte og sidelange setninger, bruker monologer, men aldri dialoger. «Det er kun plass til den som tar med seg plassen sin … [Hun] hadde vel, hvor enn hun kom, sin medbrakte plass i bagasjen, men ingen etterspurte denne plassen,» skriver han

Hva er handlingen? Dramaet?

Handlingen er språket. Øyeblikksbeskrivelsene gjør sterkest inntrykk i denne teksten. De er bygget på episodiske utlegninger om det ytre og det indre landskap, med sporadiske referanser til forfatterens øvrige verk, liv og geografi. Til slutt undrer Die Obst-
diebin
s forteller seg: «Alt hun de tre dagene på sin reise inn i landet hadde opplevd, hvordan hver time hadde vært full av drama, også når ingenting skjedde, og hvordan hele tiden noe hadde stått på spill, og etter knappe tre dager denne ene, lyse sommerlokk i det mørke håret: merkelig. Eller likevel ikke? Jo, merkelig. Vedvarende merkelig. Evig merkelig.»

---
DEL