Peter den stores abdikasjon?

En prisbelønt provokatør – beskyldt for å være medansvarlig for grusomhetene under Bosnia-krigen – har muligens skrevet sitt siste verk.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Die Obstdiebin

Peter Handke

Suhrkamp Verlag

Tyskland

Den østerrikske suksessforfatteren Peter Handke, som fyller 75 år 6. desember, tilhørte i sin ungdom protestgenerasjonen, gjerne iført mørke briller og med langt hår. I dag likner han heller en litt melankolsk professor, men fremdeles tilhører han den opprørske generasjonen. Med egne ord – fra den nyutkomne romanen Die Obstdiebin («Frukttyven»): «Å være en som står utenfor loven, en som er forbudt, definerer hele min eksistens.»

Litterær ugagnskråke. I særlig grad klarte Handke å provosere offentligheten under krigen i Bosnia 1992–95 – da det ble rapportert i overflod om skjensler begått av bosniske serbere, om folkemord i Srebrenica og om ekstrem brutalitet utført av vaktene i dødsleiren Omarska. I denne sammenheng publiserte Handke sitt kontroversielle skriftstykke Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa und Drina oder Gerechtigkeit für Serbien («En vinterlig reise til elvene Donau, Save, Morawa og Drina, eller rettferdighet for Serbia»), som for mange gjorde forfatteren til en kulturens persona non grata. Fiendefrontene nådde helt til Norge da Handke i 2014 skulle motta Ibsenprisen for sitt livsverk. En opphetet debatt oppsto omkring Handkes antatte forsvar av serberne og Slobodan Milosevic. Forfatteren hadde kalt Srebrenica-massakren en avskyelig hat- og hevnakt, men unnlatt å bruke ordet «genocid». Han ble deretter beskyldt for å være medansvarlig for grusomhetene.

Handkes kosmos er ikke et døende univers – det er sanselig ned til siste molekyl; intet fenomen er for prosaisk, ingen detalj for ubetydelig.

En poets selvforsvar. Peter Handke fikk støtte av en av sine store beundrere, Karl Ove Knausgård, som umiddelbart stilte seg på barrikadene. Herfra talte han mot en kompakt norsk kulturelite: «Nå når Handke demoniseres i norske medier, og helt uhyrlige og sykelig tendensiøse lesninger tas for god fisk i kulturredaksjonene, er det viktig å huske på at han aldri har drept noen.» Likevel – uttrykk som «amoralske utglidninger» fulgte Handke i hans politisk-dikteriske arbeid. Dette arbeidet var imidlertid alltid først litterært, deretter politisk. Engasjementet under Balkan-konflikten var dertil også styrt av hans personlige nærhet til temaet, gjennom hans egne slovenske røtter. Han foretok mange reiser til regionen, der han møtte mennesker på begge sider, inklusive krigsforbryteren Radovan Karadžic, og han deltok i Milosevic’ begravelse – for mange en utålelig provokasjon. Handke svarte sine motstandere gjennom et nittisiders epos med tittelen Sommerlicher Nachtrag zu einer Winterlichen Reise («Sommerlig etterord til en vinterlig reise»). Han kommenterer: «Det er sant at jeg i dette etterordet også forteller om de blomstrende trærne, om jordbærene i skråningene rundt Srebrenica (unnskyld, kjære leser, at jeg forklarer meg om dette, men jeg blir stadig bebreidet for denne naturbeskrivelsen). Naturligvis er dette et middel til å gjøre den forferdelige ødeleggelsen og dødsstillheten enda tydeligere.»

Østerrikes to store. Peter Handke er – sammen med sin landsmann Thomas Bernhard – en av det tyske språkområdets mest betydelige diktere. Det han sier og skriver blir hørt. Bernhard ble etter sin død spådd et like stort navn som Hermann Hesse, som på sin side var beskrevet som arvtakeren til selveste Goethe. Hvilken posthum ære som vil bli Peter Handke til del, må vi heldigvis vente på. Men grunnlaget kan vi vite noe om.

Handkes nye bok er den siste på en liste som inneholder rundt 80 romaner, skuespill og filmmanuskripter. Fortellingen om frukttyven er gitt den fullstendige tittelen Die Obstdiebin – oder – Einfache Fahrt ins Landesinnere («Frukttyven – eller – enveisbillett til landets indre»). Mener Handke med dette å antyde at romanen er hans siste litterære reise? Forlaget hadde opprinnelig annonsert Die Obstdiebin som forfatterens «siste epos», men strøk fort denne beskrivelsen, klokelig nok. For Handkes kosmos er ikke et døende univers – det er sanselig ned til siste molekyl; intet fenomen er for prosaisk, ingen detalj for ubetydelig.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.