Spillefilmer om andre verdenskrig har blitt en egen form for ‘blockbustere’ innen norsk film: Påkostede produksjoner som gjengir dramatiske hendelser fra krigens dager, fortalt etter en fortrinnsvis ‘hollywoodsk’ fortellermodell med mål om å nå et bredt publikum. En norsk filmskaper som ikke føyer seg inn i denne tradisjonen, men som like fullt har befattet seg med den samme krigen i store deler av sin filmografi, er Knut Erik Jensen. I en alder av 83 må han kunne kalles en av norsk films virkelige – og høyst særegne – veteraner. Nå er han tilbake på norske kinoer med spillefilmen Lengsel etter nåtid.
Personlig utgangspunkt
Som spillefilmskaper er Jensen mest kjent for trilogien Stella Polaris (1993), Brent av frost (1997) og Når mørket er forbi (2000), hvorav den dialogløse spillefilmdebuten Stella Polaris utmerker seg i særdeleshet. Med disse filmene etablerte han sin eksperimentelle og egenartede filmstil, som kan beskrives som en form for poetisk og impresjonistisk modernisme. Lengsel etter nåtid er Jensens første spillefilm siden Iskyss (2008), som var en fiksjonalisert fortelling basert på Gunvor Galtung Haaviks liv. Etter denne har han imidlertid regissert portrettdokumentaren Det akutte menneske (2011) om Mads Gilbert, samt flere kortere filmer.
Gjennom sin omfattende karriere har Jensen laget en rekke kortfilmer, dokumentarfilmer . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
