Spillefilmer om andre verdenskrig har blitt en egen form for ‘blockbustere’ innen norsk film: Påkostede produksjoner som gjengir dramatiske hendelser fra krigens dager, fortalt etter en fortrinnsvis ‘hollywoodsk’ fortellermodell med mål om å nå et bredt publikum. En norsk filmskaper som ikke føyer seg inn i denne tradisjonen, men som like fullt har befattet seg med den samme krigen i store deler av sin filmografi, er Knut Erik Jensen. I en alder av 83 må han kunne kalles en av norsk films virkelige – og høyst særegne – veteraner. Nå er han tilbake på norske kinoer med spillefilmen Lengsel etter nåtid.
Personlig utgangspunkt
Som spillefilmskaper er Jensen mest kjent for trilogien Stella Polaris (1993), Brent av frost (1997) og Når mørket er forbi (2000), hvorav den dialogløse spillefilmdebuten Stella Polaris utmerker seg i særdeleshet. Med disse filmene etablerte han sin eksperimentelle og egenartede filmstil, som kan beskrives som en form for poetisk og impresjonistisk modernisme. Lengsel etter nåtid er Jensens første spillefilm siden Iskyss (2008), som var en fiksjonalisert fortelling basert på Gunvor Galtung Haaviks liv. Etter denne har han imidlertid regissert portrettdokumentaren Det akutte menneske (2011) om Mads Gilbert, samt flere kortere filmer.
Gjennom sin omfattende karriere har Jensen laget en rekke kortfilmer, dokumentarfilmer og -serier. Han var lenge tilknyttet NRK, der han blant annet lagde den Amanda-vinnende dokumentarserien Finnmark mellom øst og vest (1985). I 2001 hadde han enorm suksess med kinodokumentaren Heftig og begeistret, som han fulgte opp med På sangens vinger året etter og den beslektede På hau i havet i 2004.
Krig er en tilstand som lever videre hos de som har opplevd den.
Jensen er født i Honningsvåg i 1940, og mange av filmene hans skildrer hendelser fra Finnmark under og i kjølvannet av andre verdenskrig. Så også Lengsel etter nåtid. I en kort videointroduksjon som vises før kinoforestillingene forteller regissøren om sitt personlige utgangspunkt for filmen, som er en slags gjengivelse av hans egne minner og opplevelser fra krigsårene og den påfølgende tiden i landsdelen. Verdt å merke seg er dog at Jensen mener at filmen utspiller seg i nåtid. Man kan diskutere om dette skal tolkes helt bokstavelig, da scenene i filmen unektelig skildrer hendelser fra mange år tilbake – om enn i en subjektivt forankret flyt av minner, assosiasjoner og drømmer. Jensens poeng er imidlertid snarere at krig er en tilstand som lever videre hos de som har opplevd den. Og at tematikkens aktualitet har vedvart i alle år fra denne spesifikke krigen.
Drømmelignende handlingsstrøm
Lengsel etter nåtid følger en ung kvinne, spilt av filmskaperens datter Ellinor Lilja Haug Jensen, som evakueres fra Honningsvåg da de nordlige områdene utsettes for okkupasjonsmaktens ‘brente jords taktikk’ – hvorpå kun kirken blir stående igjen på hjemstedet. Blant de øvrige skuespillerne er Ellen Dorrit Petersen, Per Kjerstad, Stig Henrik Hoff, Hege Aga Edelsteen og kunstneren Morten Traavik. I tråd med Jensens ukonvensjonelle form- og fortellerstil, som ser mer mot østeuropeisk enn amerikansk filmtradisjon, formidler ikke filmen nødvendigvis noen klar handling som er egnet for å bli gjengitt her. Isteden beveger den seg gjennom en drømmelignende strøm av scener, inntrykk og stemninger, løsrevet fra klassisk kronologi og dramaturgi.
Filmen beveger seg gjennom en drømmelignende strøm av scener, inntrykk og stemninger, løsrevet fra klassisk kronologi og dramaturgi.
Like fullt skildrer Lengsel etter nåtid tvangsevakuering, flyktningetilværelse og frigjøring, så vel som norsk deltakelse i vinterkrigen og verving til tyskernes side – noe som også blir del av de etterfølgende traumene blant befolkningen. Fortellingen benytter seg av flere symboler, med et piano som det mest fremtredende. Her er generelt lite dialog – og når rollefigurene snakker med hverandre, høres replikkene gjerne som fortellerstemmer, framfor at skuespillerne uttaler dem direkte til hverandre. Også dette grepet – som er å finne i flere av Jensens filmer – kan tolkes i en mer symbolsk retning. Filmen inneholder imidlertid også en del arkivmateriale, deriblant hyppige innslag fra Filmavisen, som tilfører relevant kontekst.
Russisk paradoks
Til denne konteksten hører Den røde armés rolle i frigjøringen av Finnmark under andre verdenskrig. Forholdet til Russland har vært ytterligere et sentralt tema i Jensens filmer – og kanskje er det betimelig med en påminnelse om den avgjørende innsatsen russiske (samt øvrige sovjetiske) soldater gjorde i denne sammenhengen. Samtidig belyses uunngåelig det historiske paradokset ved Russlands posisjon i dag, som angripende part i en pågående invasjonskrig.
Jensen har angivelig arbeidet med å realisere Lengsel etter nåtid helt siden sin forrige spillefilm. Filmen er produsert uten produksjonsstøtte fra Norsk filminstitutts spillefilmordninger, men gjennom blant annet folkefinansiering og midler fra ulike fond, stiftelser og det regionale filmsenteret i Nord-Norge. Deler av filmen har først manifestert seg som enkeltstående kortfilmer – talende nok for en utradisjonell og åpenbart ikke enkel finansiering.
Som det vel fremgår, bør ikke publikum som ser Lengsel etter nåtid forvente noen typisk norsk andre verdenskrigsfilm. Ikke desto mindre skal vi være takknemlige for at Jensen stadig er aktiv som filmskaper. I den pågående historieskrivingen på norske filmlerreter er han en viktig, egenartet og høyst kompromissløs stemme, som man kan lengte etter flere av i vår nåtid.
Filmen går nå på norske kinoer.
