Diktatoren Josef Stalin styrte Sovjetunionen med jernhånd 1924–1953, og millioner av russere døde som følge av hans politikk. Likevel er det nå rundt 20 prosent av Russlands befolkning som ønsker hans styresett velkommen tilbake.
Man skulle tro at disse stort sett gamle gubber som fremdeles lever på minnene fra sin ungdoms storhetstid, men det er ifølge dokumentaren The Wall er det også en god del ungdommer som ønsker stalinismens gjenkomst.
Religiøs tilbedelse. I Moskva finner du Kreml med æreskirkegården hvor blant annet Jurij Gagarin, Clara Zetkin, Leonid Bresjnev og Josef Stalin ligger begravet. Dette er en dokumentar litt utenom det vanlige – den er filmet foran bysten av Stalin 21. desember 2016 og viser oss hvordan statslederen fremdeles tilbes nærmere 70 år etter sin død.
Dokumentaren er 40 minutter lang. Mesteparten av tiden ser man opptoget foran Stalin-bysten – menneskene som passerer den, og legger ned nelliker og andre ting foran den for å hedre tyrannen. De takker Stalin for at han fremdeles tenker på dem og tar vare på dem. De sverger troskap og lover at alle Stalin-tilhengere atter en gang vil å stå samlet. De viser glede over at sovjetlederen fremdeles er «med dem».
Det er nesten litt skummelt å se folk korse seg foran bysten til en forlengst avdød diktator, som om han var et religiøst symbol. Stalin var definitivt ingen frelser, men besørget, uten at han måtte stå til rette for det, at millioner av mennesker døde. Dessuten har Stalin for lengst blitt «bortvist» fra æresplassen i mausoleet på Den røde plass, og persondyrkelsen av ham ble fordømt allerede på det sovjetiske kommunistpartiets kongress i 1956.
Hvem er de? Det som skjærer en mest i øynene underveis i filmen er alle de røde skjerfene som står i grell kontrast til de stort sett brune og grå klærne de fleste har på seg. I en situasjon begynner det å hagle med skjellsord – Stalins tilhengere får beskjed om å brenne i helvete, hvorpå en ung mann svarer at de som ikke respekterer Stalin, må dø. Her ser man tydelig hvor denne konflikten kan bære etter hvert som Russland ser ut til å bli stadig mer splittet politisk.
Dokumentaren er noe litt utenom det vanlige – den er filmet foran bysten av Stalin 21. desember 2016.
Hvem er egentlig disse menneskene? Hvilket sjikt av samfunnet hører de til? Ønsker de stalinismen tilbake så de kan slåss for å beholde det de har, eller er det for å slåss for det de trenger? Hvordan klarer de å rettferdiggjøre konsekvensene av Stalins politikk for seg selv?
Det sjokkerer at de ønsker å gå til det ytterste røde – det rød-sorte – for å få den endringen de ønsker i landet sitt. Det finnes da mange mildere grener av kommunismen, og kommunistiske ledere som ikke har begått massedrap i sin regjeringstid? Samtidig er det vel denne formen for kommunisme disse menneskene kjenner og som de har sett resultatene av – og derfor velger de tydeligvis å lukke øynene for grusomhetene som fulgte i stalinismens kjølvann.
Kanskje det er den beste måten å kritisere styresmaktene på i Russland, uten å risikere for mye.
Realisme. Dette er ikke en balansert dokumentar. Den tar ikke for seg flere sider av Russlands politikk. Den viser én enkelt gruppering og deres hyllest til en død diktator. Få virkemidler annet enn bildekomposisjon og farger er i bruk. Du blir vitne til 40 minutter russisk virkelighet.
Regissør Dmitry Bogolubov er kjent for å vise et Russland uten håp for fremtiden, og på mange måter er denne dokumentarformen den beste måten han kan kritisere styret i Russland på uten å risikere for mye. For i landet hersker streng sensur, og alle som er kritiske til landets nåværende myndigheter risikerer å bli forfulgt, utsatt for voldshandlinger, arrestert og i verste fall drept.
Venstreradikal fremmarsj. Det er ikke bare i Russland at ytterste venstre er på vei opp. Det samme så vi under stortingsvalget her i Norge i september. Det er dog noen viktige forskjeller mellom det ytterliggående venstre i Russland og her hjemme. I Russland gjelder stalinismen – som kan karakteriseres som «venstretotalitær» – med fokus på én person, en «far» som tar vare på folket og tar de rette avgjørelsene for dem. Her i Norge har «venstreradikale» fokus på politikken – glorifiserende persondyrkelse er helt fraværende.
Det er spådd at fire nye år med blåblå regjering her i Norge vil føre til økte forskjeller. En naturlig reaksjon er at folket prøver å utjevne situasjonen ved blant annet å stemme inn SV og Rødt på Stortinget. En venstreradikal reaksjon er på samme måte logisk i Russland, som har (etter sine mål) en sentrum-høyre regjering og enorme sosiale forskjeller, og hvor store deler av befolkningen lever nær eller under fattigdomsgrensen.
De fleste kommunistiske partier tar i dag fullstendig avstand fra stalinismen. Den russiske føderasjons kommunistparti, derimot, som arrangerer hyllesten til Stalin den hvert år, ønsker seg hans regime tilbake og dyrker en diktator som var ansvarlig for drap på millioner av sine egne borgere.
I Norge har vi heldigvis et helt annet verdigrunnlag, som også preger våre røde partier. Selv om klasseforskjeller finnes også her, anses ikke vold som en tenkelig vei å gå for å bedre underprivilegertes levekår. Kampen føres med helt andre virkemidler og gjennom demokratiske prosesser. Det er antakelig svært få i Norge – uansett politisk tilhørighet – som ønsker seg et totalitært regime hvor store deler av befolkningen undertrykkes, hvor uønskede folkeslag utryddes og millioner av mennesker blir drept.
Filmen vises på DocLisboa i oktober.
