Persona non grata

Det er ikke måte på hvordan Basil har gjennomskuet det hele når det gjelder Hviterussland, Ukraina, Russland – og egentlig alt annet også. Nå sitter han og belærer meg om at en bergenser umulig kan bli statsminister i Norge, for å forklare hvor dum den hviterussiske opposisjonen hadde vært da den støttet en presidentkandidat fra det vestlige Hviterussland under valget høsten 2001.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Restauranten ligger i panoramadelen av det tyske business-senteret i Minsk, en bygning som virker som den alltid er kjølig. Ute steker solen de vindløse gatene slik at gresset i midtrabattene henger over betongklossene og formerlig tigger om vann, skygge og nåde. Svettende damer med handlenett og plastposer sleper seg av gårde fra bussholdeplassene, men i skyggene bak dem, under de store løvtrærne, sitter alkoholikerne med bar overkropp og gliser.

Bortsett fra Basil og meg er det ingen gjester her. Det er tidlig på formiddagen og business-senteret virker ikke veldig busy. Kelneren står bak bardisken og stirrer ut over de tomme bordene, filosofisk.

Jeg prøver å sammenfatte reisen vår, og siden jeg kjenner Basil og vet at han ikke hører etter likevel, lar jeg være å snakke om møter, mennesker og de siste ukenes menneskerettslige tildragelser i regionene. I stedet snakker jeg om glemsel.

G-l-e-m-s-e-l.

Fordi byene i det østlige Hviterussland mest av alt fikk meg til å tenke på det.

Basil ser vekselvis i min retning og vekselvis atspredt rundt i rommet. Fugleøynene hans blunker mens hodet hans beveger seg i rykk og kast. Det blinker i de runde brillene hans.

Ta Gomel, for eksempel, begynner jeg.

Vi ankom etter seksti snorrette mil fra Brest gjennom flatt myrland til en taus ansamling av sovjetiske blokker atskilt av enorme avenyer. Gomel. Selv om solen skinte og trærne var grønne, var det ingenting som kunne gi liv til dette sjelløse sløseriet med betong. Gomel lignet en gravplass for dinosaurer.

En blond tenåringsjente trippet forbi bilen vår i en hvit sommerkjole. Blikket hennes minnet om de glitrende øynene til Penelope Cruz. Men det at hun var så pen fikk meg bare til å synes enda mer synd på henne. Det var kanskje arrogant av meg, for mennesker er i stand til å innrette seg under nærmest alle slags forhold, og det er ikke nødvendigvis noe stakkarslig med folk som ikke har det som jeg. Men det nifse med Gomel var ikke den relative fattigsligheten som rådet i de brede gatene og monumentale blokkene. Det var noe annet.

Gomel ligger i området som ble hardest rammet av Tsjernobyl-ulykken. Men selv om det er flere landsbyer som ligger brakk fordi strålingen fremdeles er høy, forsøker myndighetene å flytte folk tilbake til de strålingsfarlige områdene. Det er skattelettelser for arbeidere på kolkhosene, og krigsflyktninger fra andre deler av det tidligere Sovjetunionen bosettes i de radioaktive områdene. Sakte fylles de evakuerte områdene opp igjen, mens minnet om ulykken blekner. Det medisinske hjelpearbeidet drives for en stor del av vestlige stiftelser: nederlendere, italienere. Lukasjenko-regimet ønsker ikke å huske denne ulykken. Myndighetene har for eksempel kastet professor Jurij Bandasjevskij, en av landets fremste eksperter på ulykken, i fengsel. Tsjernobyl er dommen over Sovjet-staten, og ingen har lyst til å huske en så knusende konklusjon.

Gomel ligner en tilfeldig hop av forfalne, grågule blokker i Bresjnevsk stil. Men det bor likevel nesten 400 000 mennesker her. I sentrum av Gomel, i den grad en slik by har noe sentrum, ligger det en park. Der er visst hit folk går på ettermiddagene. Parken er full av folk. I midten ligger det et enormt palass med utsikt over Dnjepr. Selv om bygningen er stengt og forfallen, er palasset både praktfullt og ruvende. Gomel var opprinnelig en landsby der de livegne bøndene til storgodset bodde. Palasset var en gave fra Katarina den store til fyrst Pjotr Rumjantsev, en av hennes vasaller som hadde utmerket seg i krigen mot tyrkerne på slutten av syttenhundretallet. På bygningen, ved siden av inngangspartiet henger det en liten plakett der det står at palasset er fra det attende århundret. Ikke et ord om historien bak, hvem som bygget og eide det, hvem som ga det bort, hvorfor, eller hvem som bodde her på den tiden. På den andre siden av inngangsdøren henger det en enorm plakett som erklærer at palasset var hovedkvarter for sentrumsfronten til den Røde Armé under offensiven i 1944.

«Det som skjedde før revolusjonen teller visst ikke,» sa jeg.

«De folka der – det var ikke bare det at de ønsket å kontrollere folk gjennom å kontrollere historien, det var ikke bare rasjonelt – de simpelthen hatet historien,» svarte Tomek. «De ville at historien skulle begynne med dem.»

At folk bor fattigslig er én ting. Det er ikke nødvendigvis noe deprimerende ved det. Gomel provoserer fordi byen er det tydelige resultatet av et menneskefiendtlig prosjekt. Sovjetstaten tvang innbyggerne til å bo og leve som burhøns. Blokkene minner om nedslitte låver i forfalne kolkhoser rundt omkring i de tidligere sovjetrepublikkene. Gomel er et minnesmerke over en stat som behandlet mennesker som kveg. Byen vitner om et prosjekt som dypest sett forsøkte å ta verdigheten fra folk. I Ivan Turgenjevs roman Fedre og sønner gir Basarov, nihilisten og bolsjevikenes åndelige forløper, følgende svar til spørsmålet om hvorfor han ustanselig dissekerer frosker: fordi du og jeg også er frosker.

Det er det som får meg til å synes synd på den pene jenta i hvite klær, at hun bor i en by som forteller henne at hun er en frosk.

Men alt det forteller jeg ikke til Basil, for han kjeder seg for lengst. Trommer på bordet med de lubne fingrene. Alt på Basil er rundt. Kroppen hans er svakt pæreformet. De butte armene ender opp i små, hvite hender med delikate, bløte fingre som minner om sosisser. Som briter flest, holder han hendene i ro når han snakker, men det runde hodet hans beveger seg rykkvis fra side til side i store sirkler – omtrent som når en ugle ruller med hodet for å bedømme avstanden. De oppsperrete øynene, som ikke ser ut som de kan smalne inn og fokusere, blir enda større bak de tykke glassene i den runde innfatningen. Når hodet hans en gang i blant holder seg i ro, slår det meg at han minner om et hjortetrofé på veggen med øyne som evig overrasket stirrer på frontlysene som nærmer seg. Han ser troskyldig ut, som et lite barn.

«Vel, har jeg fortalt deg hvorfor de innfødte slikker meg oppover ryggen? De tror jeg er Jesus Kristus, siden moren min heter Mary og er i familie med en snekker.»

Basil ler snøftende.

«Men det er jo slett ikke noen dårlig situasjon,» fortsetter han, «Kvinnene er vakre her, og de elsker oss, selvsagt. De vet at vi har penger, og de vet at vi har nøkkelen til å komme oss ut av dette helvetet.»

Jeg smiler litt stivt, flytter på beina.

Så forteller Basil sladder om angivelig korrupte opposisjonspolitikere.

Basil er en mission junkie. En semidiplomatisk backpacker. Han er en av dem som driver rundt i de internasjonale organisasjonene i Europa og får oppdrag der det er krise, krig eller gjenreisning. Jeg hadde truffet ham før som valgobservatør for OSCE (Organization for Security and Cooperation in Europe, OSSE på godt (?) norsk) i Bosnia og Albania. Han hadde rukket innom Kosovo også, nok en gang i forbindelse med valg, før han kom til Hviterussland som politisk rådgiver ved OSSEs sendelag i Minsk. Han har fått en relativt viktig posisjon i sendelaget, og gjort et ordentlig hopp i gradene fra å være valgobservatør. Ikke minst siden han i utgangspunktet ikke er diplomat, men har militær bakgrunn. Det er vel dette spranget oppover i hierarkiet som gjør at han oppfører seg enda mer bråkjekt nå enn før. Det er ikke måte på hvordan Basil har gjennomskuet det hele når det gjelder Hviterussland, Ukraina, Russland – og egentlig alt annet også. Nå sitter han og belærer meg om at en bergenser umulig kan bli statsminister i Norge, for å forklare hvor dum den hviterussiske opposisjonen hadde vært da den støttet en presidentkandidat fra det vestlige Hviterussland under valget høsten 2001.

Jeg trekker på skuldrene og mumler noe om at jeg kanskje kan være enig i at det med bergenser-statsministeren kanskje ikke er noen god idé. Selvomdetjoharskjedd, tilføyer jeg lavt på norsk, mens jeg stirrer ned i bordet.

«Vel, snart er jeg også en PNG,» sier Basil smilende. Han er stolt i stemmen. Jeg forstår ikke forkortelsen, men vil ikke gi ham tilfredsstillelsen av å spørre om hva det betyr.

«Så kanskje jeg må forberede meg på å flytte om ikke lenge,» fortsetter han. Hva er en PNG? OSSE-rådgivere er fete små djevler med treforker i hendene som befinner seg i de innerste sirklene i akronymhelvete. Der håndterer de for eksempel klingende forkortelser som OSCE ODIHR, OSCE PA og OSCE HCNM. Hvem i all verden blant vanlige mennesker kan vite hva en PNG er? Jeg er irritert. Men samtidig besatt av å finne ut hva i all verden forkortelsen står for.

«Hvor drar du neste gang, da?» spør jeg for å bringe samtalen videre, mens jeg forsøker å begripe innholdet i forkortelsen. PNG, PNG?

«Dit vinden og min regjering blåser meg,» svarer Basil pompøst.

«Det er ikke mulig å ha oversikt over fremtiden i denne jobben her,» forklarer han verdensvant.

Jeg blir enda mer irritert. PNG!

Basil har ellers ingen problemer med oversikten. Han vet det meste, forstår mer enn resten av oss, og øser gavmildt sin forakt over alt og alle. Alle andre er dumme, forstår jeg, og da mener Basil alle. Alle. Fra den usleste litauiske tredjesekretær via den hviterussiske opposisjonen til de russiske lederne og det sløve hviterussiske folket generelt.

Det mener nå en gang jeg, Basil fra Birmingham. PNG.

I realiteten er Basil en stakkar. Det oppblåste egoet hans balanserer faretruende på en spinkel sokkel. Men jeg må sitte her og høre på ham. Basil er Chargez de affaires for sendelaget etter at både ambassadøren og nestlederen for sendelaget er blitt nektet visum og i realiteten utvist av myndighetene. Jobben min er avhengig av et godt forhold til OSSE, særlig her hvor det ikke er noen norsk diplomatisk stasjon. Dessuten håper jeg å overtale ham til noe. Noe veldig enkelt, men veldig viktig for dem det gjelder. Jeg håper å overtale Basil til å være tilstede i Grodno der en straffesak mot to journalister som er anklaget for å ha fornærmet president Lukasjenko skal opp i retten 17. mai. Siden Basil ikke har særlig sans for det hviterussiske menneskerettighetsmiljøet, vil det neppe nytte å be ham direkte. Så stor som han ser ut til å være i øyeblikket, OSSE-diplomaten, vil han uansett ikke like å bli dirigert rundt av en ussel NGO-aktivist som meg.

Jeg må finne på noe.

«Virkelig,» sier jeg.

Basil er i ferd med å forklare meg det han kaller for den egentlige bakgrunnen for drapet på John F. Kennedy i Dallas.

«Ja, virkelig,» sier Basil, «du må glemme den naive, vestlige måten å se ting på, så blir det klart. Virkeligheten er ikke noen norsk søndagsskole, eller britisk teselskap, for den saks skyld. En trenet etterretningsagent vil forstå det med en gang. Det er nesten selvinnlysende for en mann med erfaring. Sovjeterne drepte Kennedy for å hindre at eiendomsspørsmål skulle bli et tema mellom supermaktene.»

Basil tar en kunstpause. Han ser litt underlig ut i dress, som en sirkel stappet inn i et litt for lite kvadrat. Skjortekragen strammer rundt den tykke halsen hans.

«Du vet naturligvis at Jacqueline Bouvier på morssiden stammet fra Hviterussland og at hun og søsteren var blant noen få gjenlevende arvinger til Radziwill-familien som i sin tid var en av de rikeste og mektigste i Europa,» fortsetter Basil.

«Naturligvis,» lyver jeg.

«Radziwillene kontrollerte nesten hele det sentrale Hviterussland i tidligere tider og helt opp til revolusjonen eide de mesteparten av landet. Blant annet et digert slott i Mir, som er i ferd med å bli restaurert på UNESCOs regning. Lukasjenko er etter sigende interessert i å ha det som ferieresidens når det står ferdig.»

Basil hever øyenbrynene lystig. De står som spente sigder over klinkekuleøynene hans. Han elsker ryktene om de store politikerne og kunne sikkert gjort det godt som redaktør for et sladreblad om europeiske politikere, et slags Se og Hør for diplomater.

«Den mannen kunne sikkert trengt en ferie,» svarer jeg.

«Åpenbart. Og en time hos barbereren. Uansett, Jackie og søsteren Lee oppdras som arvinger av Radziwill-familien. Ingen av dem var i tvil om opphavet sitt, begge to var klar over hvilket fantastisk røveri familien hadde blitt utsatt for etter revolusjonen.»

«Og over hvilket fantastisk røveri som hadde ført til at familien var godseiere i det hele tatt,» innskjøt jeg.

«Det er litt mer komplisert enn som så,» svarer Basil belærende, «jeg tror ikke de så det på den måten, for å si det slik. Nå er det slik at Lee er en villstyring som fester for mye, hun oppfører seg akkurat slik en forsoffen arving forventes å oppføre seg: Lee lever over evne. Jackie derimot er smartere og ender opp med å gifte seg med en krigshelt og ambassadørsønn fra Kennedy-klanen. På dette tidspunktet er det at russerne aner ugler i mosen, men paniske blir de ikke før i 1960 da Kennedy først slår ut Stevenson i nominasjonen og deretter Nixon i valget. Den amerikanske presidentens barn var arvingene til Radziwill!»

Basil tar en kunstpause til.

«Samtidig dukker det opp en mann i Minsk, den sovjetiske byen der KGBs innflytelse var aller sterkest,» fortsetter Basil. «Han fikk seg jobb i en fabrikk og senere giftet han seg med lokal kvinne. Denne mannen ble KGBs instrument. Han het Lee Harvey Oswald. Oswald var som kjent en tidligere amerikansk marinesoldat, skarpskytter, men i mental ubalanse. Han var perfekt for KGB, som sendte ham til Dallas der han drepte Kennedy. Senere satte de ting i bevegelse og fikk myrdet Oswald også. De var nervøse for at han kunne røpe dem i rettsaken. Og slik forsvant Radziwillenes sjanse til å forme amerikansk politikk overfor Sovjetunionen, noe som kunne ha fått stor betydning – ikke minst ved Sovjetunionens sammenbrudd for ti år siden. Tenk deg selv.»

Basil hever øyenbrynene igjen. Det ser ut som om han tar historien sin alvorlig og venter på bifall.

«Ok. Men Freud har sagt at av og til er en pølse bare en pølse,» svarer jeg.

«Så vidt jeg kan erindre sa han at noen ganger er en sigar bare en sigar,» mumler Basil pompøst. Han klarer ikke å la være å rette på meg, selv om han er usikker på om jeg spøker med ham og øynene hans flakker.

«Aha. Så det er det du tror at han sa. Akkurat. Interessant.» Jeg lener meg tilbake, mens jeg imiterer en terapeut og stirrer på ham med smale øyne, som om han har sagt noe betydningsfullt han ikke forstår rekkevidden av.

Det virker som om Basil føler at det sklir ut. Han retter på slipset og åpner opp notisblokken. Vi legger konspirasjonsteoriene bak oss for en stund, og jeg forteller Basil om hvem vi samarbeider med i Hviterussland. Han begynner å banke pennen i bordet. Små forte rapp i bordkanten. Så avbryter han meg:

«Hvorfor kaster dere bort tid og penger på de typene?» sier han og ler en latter full av forakt, «Ærlig talt. Jeg mener, dere gjør hva dere vil for meg, og oppdragsgiverne dine i norsk UD kan godt ha sine egne oppfatninger om hva som er klokt i Hviterussland (selv om de kanskje kunne ha spurt oss som arbeider her en gang i blant). Det er ikke det. Jeg bare håper at dere innser at det er i de typenes interesse at tingene forblir som de er. Den såkalte demokratiske opposisjonen! De er ikke for noen forandring. Hvorfor? Jo verre Luka oppfører seg, jo bedre for dem, ikke sant. Da kommer amerikanerne, nederlenderne, svenskene og gud vet hvem ellers blant de naive rikingene i vesten løpende med penger. De typene er ikke interessert i rettigheter eller demokrati, men av å opprettholde status quo. Lukasjenko er arbeidsgiveren deres.»

Jeg innvender at man ikke kan lage sånne generaliseringer uten å overse den innsatsen som enkelte av «de typene» faktisk gjør. Basil hører ikke etter.

«Slik var situasjonen før presidentvalget i fjor: nye biler og mobiltelefoner til hele den hviterussiske opposisjonen. Amerikanerne kastet penger etter dem. Det gikk et rykte om en av opposisjonspolitikerne som hadde fått penger av amerikanerne. Etter utbetalingen dro han straks i badstu sammen med tre unge jenter. Problemet var bare at en av diplomatene ved den amerikanske ambassaden også var i badstuen. Men amerikanerne bare fortsatte å signere sjekker som om ingenting var hendt. Og man kan jo lure på hvorfor, hva slags spill som egentlig foregikk. Attpåtil blir de såkalte demokratene indignerte når myndighetene sier at de tar penger fra CIA. Alle vet at det er sant! Hva er det egentlig de typene driver med annet enn å gnåle om et hviterussisk språk ingen lenger forstår og en hviterussisk nasjon som aldri har eksistert.»

Jeg innvender at spørsmål om identitet, kultur og historie er og har vært viktig i alle andre europeiske regioner.

«Men herregud, se deg omkring! De er jo russere alle sammen!»

«Det er vel ikke opp til oss å bestemme.»

«Der tar du feil. Tenk deg om alle som snakker britiske dialekter skulle lage sine egne stater. Tenk deg konsekvensene. Heldigvis vet folk som snakker engelsk at de er briter.»

«Gjelder det walisere og skotter også?»

Basil overhører meg.

«Disse landene her,» fortsetter han, «kan ikke måles med samme standarder som hjemme. Kulturen er annerledes, mer brutal. Folk er annerledes. Og sant å si er det kanskje like greit at de henger fast i kaos og fattigdom. For tenk deg et sterkt Russland, et sterkt Ukraina og Hviterussland. Vi snakker om over to hundre millioner mennesker og enorme naturressurser. Kanskje det er like greit at de ikke har muligheten til å fortelle oss hvordan vi burde oppføre oss. Kanskje vi ikke ville likt det de hadde å fortelle oss. Har dere menneskerettighetstyper egentlig tenkt på det? Har du tenkt på det?»

Jeg blir paff av spørsmålet og svarer bare et himmelfallent nei.

Basil har tydelig tatt et solid farvel med «den naive, vestlige måten å se ting på» nå.

«Menneskerettighetsgruppene i vesten bæljer om Lukasjenko hele tiden,» fortsetter Basil, mens øyenbrynene hans hopper opp og ned over brilleglassene. «Men hva er det egentlig han har gjort som er verre enn det som skjer i Russland, Ukraina – eller overalt ellers i de postkommunistiske statene?»

«At politikere og journalister forsvinner, hører ingen steder hjemme,» svarer jeg.

«Åh, ikke gi meg den du også! Zavadskij, Zakharenko, Gontsjar og Krasovskij!»

Forakten flyter over hos Basil. Hvor naiv er det mulig å bli? Hvor enøyd opptatt av bagateller?

«Skal jeg fortelle deg hvor mange mennesker som forsvinner i Storbritannia hvert år?» spør han. «Bare i hjembyen min, Birmingham, forsvinner det flere folk i løpet av noen måneder, enn i løpet av noen år her. Jeg er sikker på at de norske hemmelige tjenestene forsvinner flere folk enn fire i året. Og hva MI5 og MI6 driver med, er ikke jeg informert om, men de befinner seg på et annet nivå. Ingen tvil om det.»

Basil klarte ikke å undertrykke stoltheten i stemmen hver gang han snakket om britiske institusjoner som «min regjering» og «MI5 og MI6».

«Gontsjar var en jævel. Hadde han blitt valgt, ville han vært verre enn Lukasjenko. Det er kanskje ikke riktig å drepe politiske motstandere, men i Gontsjars tilfelle var det ikke noe stort tap. Ikke for noen. Faktisk tror jeg at Lukasjenko er blant de minst korrupte av de hviterussiske politikerne. Han har en røff stil, for å si det forsiktig, men det er røffe omgivelser her også og jeg tror ikke han oppfører seg noe særlig verre enn det FSB og CIA gir ham beskjed om.»

Nå er det min tur til å synes at samtalen er i ferd med å skli ut. Vi nærmer oss konspirasjonene igjen: CIA og FSB bestemmer. Bak all politisk dårskap står det noen og trekker i trådene. Det er ingen tvil om at det er mer sammenheng i Basils syn på verden, der alt styres av noen få mektige sikkerhetstjenester, enn i min egne fragmenterte synspunkter om tilfeldighetenes tyranni over en sydende strid av særinteresser, der for eksempel begrepet «menneskerettigheter» fungerer både som trojansk hest for en mengde forskjellige hensyn, som ideal for mange og som praksis for noen få. På den annen side er det ingen steder det finnes mer sammenheng enn i det paranoide sinn. For sekulariserte troende som Basil har MI5, CIA og FSB overtatt plassen til Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Basil ser på verden med kjølig forakt. Han betrakter Hviterussland med distansert fatalisme: makten rår og slik vil det forbli. Egentlig er de alle like, hviterusserne, alle er de små Lukasjenko’er. Derfor er han skeptisk til amerikanernes engasjement for opposisjonen. Det er ikke uvanlig at de europeiske diplomatene har et ambivalent forhold til amerikanerne, og Basil er et typisk eksempel. Foretaksomheten deres støter ham, men samtidig er han fascinert av amerikanernes styrke og makt.

Det går plutselig opp for meg hva PNG betyr. Det henger sammen med at Basil ligger an til å miste visumet om noen uker – ettersom myndighetene tydeligvis ønsker å kvitte seg med OSSE-sendelaget i Minsk for godt. Men forkortelsen passer godt på Basil av andre grunner også: persona non grata. Han har ingenting annet enn forakt til overs for de samfunnene han sendes til. Nærkontakten med de «andre» skaper bare større avstand. Han betrakter menneskene her som fundamentalt annerledes, som en potensiell fare for «oss», hvem nå det måtte være. Han har en logrende respekt for sterke aktører som sikkerhetstjenestene, en overdreven respekt som står i motsatt forhold til forakten han nærer til de opposisjonelle og ikke-statlige aktørene. Det han omtaler som «naiviteten» deres er en omskrivning det han oppfatter som det egentlige problemet: svakheten deres, mangelen på politisk innflytelse, mangelen på politisk makt. I følge Basil er det naivt og urealistisk å si makten i mot. Han har rett, men ikke helt, for hvem fikk størst betydning: Brezhnev eller Sakharov? Til syvende og sist er det ikke alltid at motmakten er svak og urealistisk.

Basil gleder seg til å bli PNG. Det vil bekrefte hvilken viktig person han er. Samtidig er det et paradoks om han blir kastet ut, for Basil er på sitt vis en tilhenger av Lukasjenko. Han liker den sterke hånd.

Men kanskje PNG-situasjonen kan være en måte å influere ham på, tenker jeg. Han vil bli skuffet hvis han ikke oppnår PNG-status. Kanskje han kan tenke seg å gjøre noe som nærmest vil garantere ham PNG-stempelet?

Jeg forteller om rettsaken i Grodno 17. mai. Basil kjenner historien, men virker ikke særlig interessert. Han tar en slurk av tekoppen og titter ut av vinduet. Jeg nevner at jeg har snakket med en av diplomatene fra den amerikanske ambassaden som sa at hun hadde tenkt å dra til Grodno for å følge saken. Da våkner Basil. Det amerikanerne gjør er alltid interessant. Han ser på meg, og jeg setter inn støtet:

«Men å overvåke rettsaken er kanskje ikke noe for deg, hvis du har lyst til å få fornyet visumet ditt.»

Jeg lar dilemmaet henge i luften. Kanskje han drar, kanskje ikke.

Det er ikke mer jeg kan gjøre.

Vi sier farvel for denne gangen. Høflige er vi, til siste slutt. Ingen problemer. Kanskje fordi forakten vår er så gjensidig, blir det ingen temperatur over meningsforskjellene våre. Vi spør hverandre pompøst om hvilken europeisk avkrok som blir scene for vårt neste møte, tar hverandre i hånden og vender hverandre ryggen.

---
DEL

Legg igjen et svar