Den kjente italienske filosofen Giorgio Agamben har advart mot myndigheters håndtering av koronapandemien. Han ser for seg «ekstremt alvorlige etiske og politiske konsekvenser» fremmet av det nye sikkerhets- og beredskapsregimet. Han er redd for hvordan statsmakter utnytter krisen til mer totalitær kontroll og «biopolitikk», men ikke minst dreier det seg om hva slags liv vi står igjen med når livet stort sett skal dreie seg om å overleve – som et «nakent liv» («bare life» fra hans Homo Sacer-serie).
Kritikken mot ham etter disse uttalelsene han gjorde i både italienske il Manifesto og franske Le Monde, er at han ikke tar hensyn til «de andre», det vil si de svakeste som er mest utsatt for å dø. Nettopp grunnen til myndighetenes helsemessige tiltak mot korona-viruset.
Men Agambens innsigelser mot myndighetene kan ikke bare feies vekk. For samtidig må vi ikke være naive, da virus-pandemien nok vil bli langvarig. Er Europas myndigheter sannferdige med hvor lenge tiltakene vil kunne vare? For man kan vel ikke sperre inne en befolkning i 12–18 måneder, innen en vaksine er utviklet? Og vel så viktig er spørsmålet om hvorvidt kuren kan bli verre enn sykdommen.
Tallene
Så hvor går vi? I april kan antall smittede globalt øke eksplosivt fra en million og oppover. Selv om vi i vår tid nok ikke får tilstander som under spanskesyken – der 500 millioner ble smittet og rundt 50 millioner døde (fjerdeparten av verdens befolkning ble smittet mellom 1918 og 1920).
Interessant å merke seg med all mediedekning døgnet rundt den siste tiden er også hvor mye oppmerksomhet de tross alt få norske dødsfallene får i forhold til at det årlig dør 900–1700 mennesker i Norge av lungebetennelse fra sesonginfluensa, 4–5 daglig. Og normalt dør det 115 mennesker hver eneste dag her til lands. Helsevesenet gjør sitt beste, men som det nå også kommer fram, er beregnet kostnad for at et dødssykt menneske skal få et fullverdig ekstra leveår, satt til en verdi av maks 1,25 millioner kroner. Mer enn det bruker helsevesenet ikke, selv om man ikke snakker høyt om det.
Samtidig har vi ikke – som i koronarammede Italia – hele 11 000 døde årlig på grunn av utbredt antibiotikaresistens. Vi har «bare» 69 slike dødsfall. I skrivende stund er 32 døde av COVID-19 i Norge. 4407 er smittet. Med minst 682 respiratorer og 70 av dem i bruk i dag har vi fremdeles litt å gå på før systemet overbelastes – men man er redd for tilstander som i deler av Italia, der eldre over 60 år må sendes hjem for kanskje å dø.
Vi har i Norge råd til å kjøpe inn masker og verneutstyr, om det så nærmest er på svartebørs. Samfunnsøkonomisk har vi Oljefondets verdipapirer eller man kan la vår sentralbank ved et tastetrykk «trykke» norske penger – der regningen på pengenes totale verdiforringelse sendes til framtidens skattebetalere. Slik kan milliardene oppstå.
Internasjonalt
Dessverre har ikke EU gjennomført et overordnet helseansvar for Europa, så enhver stat må håndtere dette på egenhånd. Det er derfor også viktig at Norge har tatt initiativ med et flergiverfond i FN for å bistå utviklingsland. Internasjonalt samarbeid må til. Kina, Russland og Tyskland hjelper Italia. Ikke akkurat som Donald T. sitt forsøk på å kjøpe opp et tysk firma, for å sikre en vaksine eksklusivt til amerikanerne.
Verden har gjennomlevd et tusenår med byllepest, kopper, gulfeber, tyfus, tuberkulose (halvannen million mennesker dør fremdeles årlig av dette!), malaria, polio, hiv/aids, ebola og senere korona. Som tidligere fører det til historiske endringer.
Når kriser oppstår, vekkes til live en autoritær lengsel blant folk.
Sannsynligvis vil det komme en koronavaksine. Men viktigere er en universell DNA-vaksine mot virus, slik noen jobber med i Norge. Bioteknologisk er vi langt framme. Som Mike Davis påpeker i intervjuet på side 10, er det 400 koronavirus der ute i villmarken – som etter hvert kan flytte på seg.
Dette kommer ikke til å gå over snart, og vi vil se mutasjoner oppstå. Noen foreslår derfor en «hestekur» med opparbeiding av gruppeimmunitet, hvor mange utsetter seg for viruset og lar det stå til. 999 av 1000 vil da sannsynligvis overleve. Men hvem skal vurdere om noen tusen «svake» skal dø tidligere?
Regjereri
Spør deg samtidig hva stengte grenser, innestenging, fiendebilder, konkurser, syndebukker og mistenksomhet overfor potensielle smittebærere vil bety framover.
Kuren med utestengning og nedstengning fører til en sterk global økonomisk regresjon – med storskala depresjon som følge. Penger er ikke nok, selv om vi her med vår oljesmurte stat kan støtte den tredjedelen av private bedrifter som er konkurstruet. Og er man blant tredjedelen av landets arbeidstakere ansatt i det offentlige, har man det kanskje ikke så verst. Mange land har derimot ingen formue.
Men kurens noe totalitære trekk, som over tid hindrer bevegelsesfrihet og forsamling av mennesker, kan samtidig virke sterkt psykisk nedbrytende på en del av oss. Og overvåkning av mobiltelefoner og atferd i stadig flere land er bare ett av mange tiltak som virker hemmende. Dessverre vil myndighetene i dag, slik Agamben kritiserer dem for å ese ut i sin «governmentality», være svært velkomne med sitt regjereri – når kriser oppstår vekkes til live en autoritær lengsel blant folk.
Borgerlønn og nett
Forandring blir det okke som. Vi har latt essayet Jorden er vores klogeste lærer antyde dette med tilbakeblikk fra 2050.
La meg legge til at positivt kan koronatilstanden medføre merkbare miljøsatsinger. Vi vil også få mer tid, framfor å være som rottene i konkurransekarusellen.
Med manglende etterspørsel forsvinner en rekke jobber, men ny aktivitet vil kunne skapes. Tiden er også moden for samfunnslønn (borgerlønn), ikke bare for å forenkle det kompliserte NAV-systemet under krisen, men også for å ivareta frie yrker, trygder og bidrag fra mennesker som ikke er i profittorientert eller offentlig sektor.
Med en felles ytre fiende vil tidligere motstandere begynne å samarbeide. Og patriotisme kan nå heller bli å styrke lokale inkluderende fellesskap framfor å ødelegge andres.
Men ikke minst – vi vil massivt bruke nettbaserte løsninger. Folk vil spørre: «Er det noen grunn til at vi skal møtes fysisk?» Vi vil se at møter stadig erstattes med videokonferanser, virtuelle rom og vennemøter på Skype over bygrenser (har selv prøvd allerede!) – framfor energisløsende fly- og bilreiser. Flere vil nyte konserter eller filmfestivaler på nett – der nye nett-tjenester beriker opplevelsen. Man må ikke være på et sportsarrangement hvis fem kameraer bringer deg nærmere kampen via tv. Og tjenester på nett vil blomstre, eksempelvis telemedisin.
Utdannelsesmessig vil e-læring og hjemmeskole kunne innføres som fast del av universitets- og skoletilbud. Og familier med hjemmekontor og hjemmeskole vil kunne glede seg over dette sammen – selv om noen ekteskap vil knake i sammenføyningene …
Lokale fellesskap kan komme tilbake – med blant annet lokale bedrifter og kortreiste produkter. Med stengte restauranter vil flere bli «hjemmekokker» og dyrke egne grønnsaker. Andre vil miste interessen for kjøtt – også ville dyr, om ikke flaggermus – og foretrekke vegetarmat. Kjøtt kan bære med seg virus, slik det også eksisterer i dagens husdyrsindustri. Konsumkulturen vil nedkjøles og en rekke unødvendige produkter forsvinne.
Agamben.
Til slutt: Vårt liv må være mer enn å leve besatt av en frykttilstand, med nyheter om døde i ethvert medium. Det er tross alt et kort liv vi alle lever her på jorden.
Agamben og hans like etterlyser livskvalitet og mening – vi må ikke redusere alt til biologisk overlevelse. Han minner oss om det menneskelige potensial liggende i det mentalt «åpne», det «anarkiske», der individuell frihet finnes. Det å kunne ha liv som skapende, med tro på noe utover hverdagens pragmatikk – et liv med mening. Og gjerne med kjærlighet og solidaritet, kan vi tilføye.
