En periferi så perifer at det er ufattelig

Ghostland. Regi: Simon Stadler

Ghostland er en antropologisk dokumentar og roadmovie av høy kunstnerisk kvalitet – men tillitsforholdet mellom filmskaper og publikum skurrer.

Ghostland.

Simon Stadler

Ghostland er en tysk dokumentarfilm som delvis tar utgangspunkt i hverdagslivet hos en urbefolkningsgruppe i Namibia, nærmere bestemt Ju/›Hoansi-stammen, som har livnært seg av jakt og sanking i Kalahariørkenen Namibia i 25 000 år. Delvis beskriver filmen en reise enkelte representanter for stammen foretar sammen med Walter, som arbeider for en frivillig organisasjon og filmteamet.

Werner, en svært sympatisk representant for en ikke navngitt frivillig organisasjon, stiller angivelig en buss til rådighet for en gruppe som har gått med på å utforske nasjonen de utgjør en svært ubetydelig del av: Namibia.

Reisen er initiert av den frivillige organisasjonen. Ideen til filmen er utarbeidet av av Simon Stadler og Sven Methling. Stadler er utdannet «historisk etnolog» og Methling er samfunnsgeograf. Catenia Lermer, interiørarkitekt og sanger, er kreditert som medregissør. Resultatet av reisen er en antropologisk film som også har høy kunstnerisk kvalitet.

Fra innledningens første sekunder konfronterer filmskaperne oss med et kulturelt havari. Vi blir presentert for en gruppe voksne og barn iført buskfolkets «tradisjonelle» klær; mer eller mindre nakne individer kun ikledd lendekleder som dekker de mest private delene av underlivet. Denne gruppen i all sin menneskelige nakenhet står utenfor et høyt gjerde og ser åpenbart for første gang et stort passasjerfly lande på en flyplass. Dette kulturhavariet blir formidlet i form av Ju/›Hoansi-folkets lune, humoristiske og dypt empatiske måte å betrakte den utviklingen de ufrivillig er en del av på, og de situasjonene de kommer opp i ved å delta på reisen som er igangsatt av den tyske frivillige organisasjonen.

Ingen belønning. Filmskaperne tilbyr publikum bevegelige bilder og lyd fra en periferi som er så perifer at det nesten er ufattelig. Trioen maksimerer den brechtianske fremmedgjøringseffekten ved at replikkene i filmen mer eller mindre utelukkende er fremført på Ju/›Hoansienes språk og formidlet med engelsk undertekst. Denne fremmedggjøringen fordobles av at Ju/›Hoansiene også fremstilles som fremmede i sitt eget liv.

Ghostland er en morsom film, fordi kontrastene som vises er absurde. Idet Ju/›Hoansi-reisefølget ankommer et hotell bygget ved et felt av helleristninger hogget i fjellet av Ju/Hoansienes forfedre – et helleristningsfelt under beskyttelse av UNESCOs verdensarvprogram – tydeliggjøres overraskende skillelinjer. Ikke mellom afrikanere og europeere, men mellom nasjonale og internasjonale organisasjoners fetisjering av spor etter tidligere tiders urbefolkning side om side med den totale nedvurderingen av samtidens mennesker som lever en tradisjonell urbefolkningslivsstil. Hotellet er innrettet på luksusbehovene til pengesterke besøkende. Etablissementets betjening og gjester later til å betrakte reisefølget fra Ju/›Hoansi-stammen med avmålt forakt.

Kulturhavariet blir formidlet i form av Ju/›Hoansi-folkets lune, humoristiske og dypt empatiske måte å betrakte den utviklingen de ufrivillig er en del av på.

Ghostland er også en trist fim, ubehagelig trist, fordi filmens implisitte intensjon later til å være å dokumentere en slags belønning for Ju/Hoansi-stammen – deler av denne gruppen går nemlig med på antropologenes forestillinger om at kunnskap kan forbedre bytteforholdet eller kontraktsforholdet mellom sterke og svake parter. I løpet av filmen blir det tydeligere og tydeligere at også filmskaperne, til tross for at de holder fast ved en på forhånd uttenkt dreiebok, også eksponerer kritisk selvrefleksjon over hvilken innvirkning reisen og filmatiseringen av reisen faktisk har. Forventningen om en belønning innfris ikke.

Forvirrende. I filmens første fase blir vi kastet inn i en situasjon preget av at jakt nylig har blitt forbudt, slik at Ju/›Hoansienes muligheter for å livnære seg har blitt svært begrenset. Filmskaperne filmer en sankingssituasjon, og viser hvordan jakten har fått en funksjon som underholdning for utenlandske turister. Hoveddelen av filmen handler imidlertid om hvordan en liten gruppe fra denne lille stammen av buskmenn har takket ja til et tilbud fra en tysk frivillig organisasjon om å delta på en reise rundt i Namibia for å utvide sin kunnskap om det nærliggende geografiske området. En enda mindre gruppe har takket ja til å besøke Tyskland. Vi får også følge denne gruppen til Frankfurt, en rundtur i det øvrige Tyskland og et kort besøk i Danmark.

Filmskaperne avslører en intensjon om at kulturutveksling, kunnskap og «forhandlinger» om kultur kan være en løsning for denne namibiske stammen som forsøker livnære seg på den ytterste grense. På grensen til den store ørkenen – og på grensen til å bli utradert av det moderne samfunn.

Ghostland er tilsynelatende en dokumentarfilm, men filmskaperne presenterer bilder av stor kunstnerisk kvalitet. Kontrastene mellom urbefolkningen og storsamfunnet virker nesten for utrolig til å ikke være arrangert.

Ghostland, som kan oversettes til norsk som «i bakevja» – eller for å ivareta elementet av død,«i skyggenes rike», «i dødvannet», eller kanskje «åndenes rike» – er en litt forvirrende film, siden den unngår fremstilling av stereotypier i form og innhold.

Spor etter tidligere tiders urbefolkning fetisjeres mens samtidens mennesker med samme livsstil nedvurderes.

Forvirringen oppstår fordi en svært trist virkelighet fortelles av mennesker med svært mye humor. Men også fordi historien i filmen bevisst eller ubevisst er bygget opp rundt en slags unnlatelsesdramaturgi. I det tyske filmselskapets nettpresentasjon av prosjektet er formatet definert som dokumentar/roadmovie. Noe av forvirringen som oppstår i løpet av filmen, kan spores til denne sjangerblandingen.

Enhver dokumentarfilmskaper, filmskaper, kunstner og forsker står overfor et vedvarende problem: I hvilken grad skal et utforskingsprosjekt være tro mot den syntetiske og på forhånd uttenkte planlagte ideen, og i hvilken grad skal også grunnideen være gjenstand for revurdering underveis i prosessen?

Tillitsspørsmål. Til tross for at jeg vil anbefale alle å se denne filmen, har jeg problemer med å akseptere opplevelsen av at filmskaperne tilbakeholder viktig informasjon. Hvis årsaken til at Ju/›Hoansiene har blitt nektet å jakte i området rundt bostedet sitt har sammenheng med at de bor i et naturreservat, er dette en vesentlig opplysning. Hvis filmskapernes fremstilling av to separate reiser – én med en gruppe stammemedlemmer rundt i Namibia, samt en annen reise med en mindre gruppe til Nord-Europa – i virkeligheten er deres dramaturgiske tillemping av én faktisk reise til Windhoek Airport, noe innledningsbildene tyder på, reduserer dette tilliten til det dokumentariske i prosjektet. Jeg synes også at Walters frivillige organisasjon med fordel kunne ha blitt identifisert i filmen, da dette også ville være relevant informasjon om relasjonen mellom filmskaperne og organisasjonen. I filmens utgangspunkt later det også til at Ju/›Hoansi-stammens pengeøkonomi er underkommunisert, slik at filmen kan legge opp til en dramaturgisk progresjon. Sist, men ikke minst: Er det filmselskapet som har initiert reisen?

Filmen vises på den europeiske dokumentarfilmfestivalen Eurodok på Cinemateket i Oslo, som arrangeres i perioden 29.3.–2.4.

---
DEL