Pentagon, Watergate …

Historien om Washington Post, og Nixons angrep, minner om president Trumps utskjelling av pressen. Kritikk av skjult maktmisbruk rammes i dag på flere måter.

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Dokumentarfilmen The Newspaperman: The Life and Times of Ben Bradlee (HBO Nordic) handler om Washington Posts sjefredaktør (1968–1991) og aviseier Katherine Grahams kamp for en fri presse. Også Steven Spielbergs The Post, med premiere denne måneden, tar for seg disse to hovedkarakterene, her spilt av Tom Hanks og Meryl Streep. Mens Spielbergs film holder seg til avsløringen av The Pentagon Papers (Vietnamkrigen), inkluderer den omfattende dokumentaren også den påfølgende Watergate-saken som til slutt felte president Nixon. Begge filmer bruker originale telefonopptak av Nixon fra 70-tallet (offentlige etter Watergate), der han skjeller ut Washington Post og redaktøren, mens pressetalsmannen anklager avisen for shoddy journalism – «falske nyheter». Presidenten gjorde det usedvanlige å ta i bruk jussen og stoppet selveste New York Times – som var først ut med avsløringene – fra å publisere mer fra de 7000 stjålne sidene om regjeringens Vietnam-hemmeligheter, «av hensyn til rikets sikkerhet». Bradlee/Graham i Washington Post våget likevel å gå videre med offentliggjøringen, med risiko for begge å havne i fengsel grunnet forakt for retten. Høyesterett frikjente imidlertid avisen ut fra grunnlovens First Amendment – om ytringsfriheten.

I dag er president Trumps utskjelling av pressen og president Obamas innbitte jakt på varslere klare paralleller til ovennevnte saker. Men hva er det som står på spill? Hvilke konsekvenser har avsløringene? Som Bradlee en gang sa: «Sannheten er aldri så farlig som en langvarig løgn. Jeg tror virkelig sannheten frigjør oss.»

Forsvarsminister (1961–68) Robert McNamara valgte å undersøke USAs engasjement i Vietnam, som dokumenterte at administrasjonen tidlig ble klar over både at krigen ikke kunne vinnes, og at kommunister på den andre siden av kloden ikke kunne nedkjempes. For Daniel Ellsberg, som arbeidet med Pentagon-rapporten for McNamara, ble det rett og slett for mange løgner; sannheten måtte frem. Den tidligere vietnamsoldaten tok først forholdene opp internt – slik også Edward Snowden gjorde tiår senere – men fikk ingen reaksjoner. Derfor gikk han til pressen.

Pentagon-papirene viste at USAs indre regjering tilla sørvietnamesernes frihet bare 10 prosent betydning; deretter handlet 20 prosent om å hindre kinesisk innflytelse, mens 70 prosent(!) dreide seg om å unngå å bli ydmyket. På dette grunnlaget fortsatte altså Vietnamkrigen – der nærmere to millioner mennesker omkom. Lyndon B. Johnson (president 1963–68) fortsatte å sende soldater, selv om han hadde lovet det motsatte i sin presidentkampanje i 1964. Vel vitende om at krigen var en katastrofe, utvidet han nedslaktningen til Laos. Nixon (president 1969–74) innlemmet også Kambodsja i krigen, der USA drepte rundt 100 000 mennesker. De to presidentene sto i tillegg bak beslutningen om å la hele 66 millioner liter agent orange (giftig dioksin) slippes over området. Ifølge vietnamesiske tall ble hele 400 000 mennesker drept eller ødelagt av giften, og enda flere barn ble senere født med defekter. Hele 58 200 amerikanske soldater måtte bøte med livet, og et enormt antall soldater ble sterkt traumatisert. Mange av de sistnevnte har endt med å ta sitt liv. Alt for at stormakten USA ikke skulle miste ansikt.

Protestene mot de folkevalgtes krigføring i Vietnam var mange. Washington Post ledet an maktkritikken for å avsløre Nixon – og så kom Watergate-skandalen i juni 1972, før det nye presidentvalget. Republikaneren Nixon ble anklaget for egenhendig å ha misbrukt både CIA, FBI og sin egen administrasjon til å sende fem spioner inn i demokratenes hovedkvarter. Likevel ble han gjenvalgt som populær president. Bradlee og hans kumpaner klarte først å felle Nixon i 1974 – en president som, i likhet med dagens Trump, drev med utpreget hemmelighold og personlig styring av USA. Maktkritikk kan ha konsekvenser, selv om Nixon så langt er eneste president som er blitt tvunget til å gå av.

Poenget er at en presse som hisser opp befolkningen med hendelsesorientert krigsjournalistikk og terrorfrykt, har et medansvar for statlige overgrep. Dessverre ser vi at radikal maktkritikk gjerne rammes av massemedier og sosiale mediers latterliggjøring. Ja visst finnes det både falske nyheter og propaganda i omløp – men likevel: En rekke aktører finner det opportunt å benytte retoriske grep som «guilt by association» og induksjon (generalisering) når de går løs på maktens kritikere. Sistnevnte settes i bås, assosieres med noe ytterliggående – eller man finner ett svakt poeng, og lar alt vedkommende har uttalt og argumentert for, bli farget og generalisert inn i dette bildet. Eller kalt «Faktisk helt usant», slik retorikken til massemedias nye beskytter, Faktisk.no, gjerne gjør. Man stemples som idiot og utvises fra det gode selskap med merkelapper som «paranoid» (Assange), «antisemitt» (Galtung) eller spreder av «falske nyheter» og «ytterliggående konspirasjonsteori» (Klassekampen/Ny Tid). Og hoder som ikke tar seg bryet med å sette seg inn i saken, nikker bare mumlende med. Tendensen er en nistirring på om det man legger frem er 100 prosent riktig, fremfor at det er relevant og viktig. Debatten blir ukritisk og enten-eller – fremfor nyansert. Og mangler man argumenter, tar man mannen fremfor ballen, gjerne ledsaget av moralisering. Ikke rart at deler av norske media heller boltrer seg i politikernes underliv fremfor i de internasjonale maktkampene som virkelig rammer andre.

I The Newspaperman ser vi Washington Post falle fra sin høyde og ned til den annenrangs provinsielle avis den var før Bradlee inntok redaktørstolen i 1968: Redaktøren hadde ansatt afroamerikaneren Janet Cooke, som vant Pulitzer-prisen i 1981 for det som senere viste seg å være en fabrikkert artikkel om en åtte år gammel heroinmisbruker. Bradlee imøtegikk kritikken om manglende troverdighet og latterliggjøringen som fulgte ved å publisere en omfangsrik analyse av katastrofen som hadde rammet dem – og sto seg på det.

Varsleren Daniel Ellsberg risikerte 115 år i fengsel, men ble frigitt. 86 år gammel kjemper han i dag fremdeles for varslere og et gjennomsiktig statsapparat. Han har uttalt: «En lærdom fra Pentagon-papirene og Snowdens lekkasjer er rett og slett at hemmelighold korrumperer mennesker, akkurat slik makt gjør det.»

Lærdommen må være aldri slutte å kritisere skjult maktmisbruk. I dag gjelder dette spesielt staters og det nye kontrollsamfunnets utnyttelse av vår tids uendelige krig – den såkalte «krigen mot terror».

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.