Pensjonskampen

Kampen om framtidas pensjoner kan bli et ideologisk og politisk vendepunkt i Norge høsten 2005. Men da må Arbeiderpartiet svikte sine representanter i pensjonskommisjonen på flere sentrale punkter. Og LO må ta inn over seg at pensjonsreformen også handler om fordeling.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er fristende å si at Arbeiderpartiet har gjort det igjen: Gjennom de siste ti årene – minst – har partiet systematisk undergravd sin egen tillit blant lønnstakerne ved å iverksette eller vurdere tiltak som nok kan synes fornuftig eller nødvendig sett fra finansdepartementet eller ledelsen i statsbedriftene, men som vanlige arbeidsfolk ikke kan finne seg i. Et godt eksempel er sykelønnsordningen, som var et hett tema i valgkampen 2001. Da stilte Ap-representanter seg på barrikadene, sammen med SV og LO, mot høyresidens ønske om å kutte i ordninga. Saken var i ferd med å dominere valgkampen fullstendig. Men da det ble kjent at Ap selv hadde vurdert sykelønnskutt, gikk liksom lufta ut av ballongen.

Sykelønnssaken, privatiseringen av statsbedriftene, arbeidslinja, sykehusreformen og nå pensjonsreformen signaliserer et ideologisk tomt Arbeiderparti, et parti uten kraft til å systematisk ivareta interessene til sine primærvelgere. Nå har altså partiet, som en del av storkoalisjonen i norsk politikk, gått inn for en ordning der de lavtlønte og slitere må bære kostnadene for en «modernisert folketrygd». Det har gjort at de får LO på nakken, og det vil bety at en vesentlig del av partiets kjernevelgere mister ytterligere tillit.

For Arbeiderpartiet har nok styrken i LOs reaksjoner kommet som en overraskelse, og det er – som så ofte når Arbeiderpartiet kommer skeivt ut – vanskelig å skjønne at den ene hånda vet hva den andre gjør. Bare timer etter at pensjonskommisjonen la fram sitt forslag om å fjerne AFP-ordningen, ble partileder Jens Stoltenberg presset til å si på direktesendt fjernsyn at ordningen skal beholdes(!). Det er oppsiktsvekkende, ettersom alle fra SV til Frp ser at avtalefestet pensjon ikke kan overleve pensjonsreformen. Der og da, på direktesendt fjernsyn, ble Aps nestleder og medlem av pensjonskommisjonen Hill Martha Solberg «hengt» av sin egen partileder.

Nå er det neppe tilfelle at den ene hånda i Arbeiderpartiet ikke vet hva den andre gjør. Derimot ser det ut til at partiet håper at de skal komme unna med en reform der de som er dårligst stilt i utgangspunktet må bære de største byrdene. Det er nemlig et betydelig sammenfall mellom de som tjener lite, og de som ikke orker å stå lenge i jobben. Oftest er det snakk om kvinner i tunge omsorgsyrker. Og med den modellen Arbeiderpartiets, Høyres og mellompartienes representanter har lagt seg på, får disse damene en dobbel straff: For det første kommer de dårlig ut fordi de ikke holder lenger enn til 62 år. For det andre kommer de dårlig ut fordi tilleggspensjonen deres avkortes. En rettferdig reform burde vært omvendt: Siden «alle» er enige om å stimulere det å stå lenge i jobben, må det nødvendigvis koste å gå av tidlig. Men til gjengjeld kunne de som også tjener lite få større uttelling for sine pensjonsinnbetalinger. Da hadde byrdene blitt fordelt på flere, uten at man svekket insentivvirkningen for å stå lenge i jobb.

Spørsmålet i første omgang blir hvilket press som vil komme fra LO. Der bør ikke de lavtlønte kvinnene ha alt for store forhåpninger, for Landsorganisasjonen har to ulike interesser å ivareta: På den ene siden de nevnte kvinnene. På den andre siden de mannsdominerte yrkene som er preget av høy lønn og mange yrkesaktive år. Det er den sistnevnte gruppen som pleier å gå seirende ut i lønnskampen. Og det kan fort bli den samme gruppen som vinner pensjonskampen internt i LO.

For LO synes dessuten ikke hvilken modell man velger å spille avgjørende rolle. De har bestemt seg for å ta opp kampen om AFP-ordningen og tjenestepensjonene. Sett fra de fagorganisertes side er nok dette fornuftig – i hvert fall om man ikke er nevneverdig bekymret for finansieringen av folketrygden. Men alt tyder altså på at staten trekker seg ut av AFP fra 2010, og at ordningen dermed legges død. Da blir det ikke mindre viktig å sørge for at den pensjonsordningen man faktisk får, blir mest mulig rettferdig.

Med eller uten avskaffelse av AFP kunne både LO og Arbeiderpartiet stilt seg i spissen for en politisk kamp om innrettingen av fremtidens pensjoner som kunne gitt nytt liv og ny vitalitet til venstresiden. Et tydelig skille i pensjonsspørsmålet mellom arbeiderbevegelsens partier og høyresiden i stortingsvalgkampen 2005 kunne vært nettopp det som la grunnlaget for et nytt flertall. I stedet kommer SV og Ap til å framstå som splittet – SV som (overdrevent) snille og Ap som (overdrevent) lite fordelingsorientert.

Det tør være på det rene at SV ikke er i stand til å mobilisere alene for et nytt flertall etter 2005. Så lenge Arbeiderpartiet ikke skiller seg på noe vesentlig punkt fra høyrepartiene i et så viktig spørsmål som folketrygdens framtid, spørs det om det går an å skape tilstrekkelig entusiasme til at de to partiene får flertall sammen.

---
DEL

Legg igjen et svar