Pensjonshysteriet

Velgerne må ta stilling til folketrygdens framtid.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I mai måned, etter at flere av partiene har avholdt sine landsmøter, rett etter LO-kongressen, og fire måneder før velgerne går til urnene, banker stortingspolitikerne gjennom en pensjonsreform preget av hysteri. Redselen er i og for seg betimelig nok: Norge har, som andre industriland, en aldrende befolkning og et stadig færre antall arbeidstakere til å fø på dem. Men påstanden om at vi ikke har råd er både usann og overdrevet, av tre grunner: For det første fordi det hele er et spørsmål om vi vil prioritere pensjoner framfor lavt skattenivå eller andre offentlige utgifter. For det andre fordi også private pensjonsordninger koster samfunnet penger, og er mindre effektive enn folketrygden. Og for det tredje fordi vi uten særlig problemer kan finansiere dagens pensjonssystem gjennom en øket folketrygdavgift.

Denne helgen diskuterer landsstyret i SV pensjonsreformen, og mye kan tyde på at det eneste stortingspartiet som kunne utgjort opposisjon mot hysteriet prioriterer kampen for pensjonsmodell framfor den grunnleggende kampen om størrelsen på pensjonsytelsene. Det kan nok ha sine taktiske sider, men bidrar samtidig til å legge lokk på en viktig debatt: Hvorfor skal Norge, som ett av verdens rikeste land, ende opp med pensjonsordninger som er dårligere enn våre nordiske naboland – ja, helt ned på nivå med USA og Storbritannia?

Mandag la LO fram et samfunnsnotat som går grundig gjennom spørsmålet om hvorvidt vi har råd til å beholde folketrygden. De peker på den enorme usikkerheten som finnes rundt framskrivninger av levealder, yrkesdeltakelse, oljeinntekter og så videre, og kan konkludere med at «bare en rimelig oppjustering av oljeinntektene for noen få år framover betyr mer enn den samlede innsparingseffekten av [pensjonskommisjonens] forslag». Altså: Innsparingene kommisjonen har foreslått er ikke særlig store – målt i dagens kroneverdi omlag 30 mrd. kroner i 2050. Å påstå at det ville være å gamble med framtida å anta at vi ikke skulle kunne håndtere et slikt beløp som nasjon, er hysteri. Det tross alt fislete beløpet på 30 mrd. må leses på én av følgende to måter: Enten har kommisjonen fullstendig sviktet oppgaven å komme opp med forslag som berger framtidens pensjoner. Eller så er behovet for innsparinger betydelig overdrevet.

Under enhver omstendighet bør velgerne få ta stilling til hvordan framtidens pensjoner skal håndteres. Skulle det stemme at det kreves ytterligere innsparinger, bør faktisk velgerne få si fra om det, og eventuelt angi hvordan. Og hvis innsparingsbehovet ikke er større enn 30 mrd., bør velgerne få lov til å si fra om de ønsker beløpet dekket inn på andre måter. Mest nærliggende ville det være å øke folketrygdavgiften, slik at innsparingene under enhver omstendighet ble overflødiggjort. Om enn mange nordmenn føler at skattenivået er høyt, kan vi ikke se bort fra at flertallet med glede hadde betalt mer inn til folketrygden, dersom det var det som skulle til.

Problemet så langt er at ingen har fortalt velgerne hvor små innsparinger som må til for at hele pensjonsreformen skal bli overflødig. Og, slik det ser ut nå, er det egentlig ingen som har tenkt å fortelle dem det. Til tross for LOs hederlige innsats med å skrive samfunnsnotater, har ikke LO-ledelsen heist fanen høyt. Og om SV går imot flertallets pensjonsmodell, aksepterer de etter alt å dømme innstrammingene. Dermed bidrar man til å legge ballen død før stortingsvalget til høsten.

Pensjonskommisjonens innstilling har blitt kritisert fra flere hold og fra flere ståsteder. Én viktig kritikk, som LOs samfunnsøkonomiske avdeling framfører, er at man ikke i tilstrekkelig grad har vurdert hvilke ekstrakostnader et nytt pensjonssystem, langt svakere og mer privatisert enn mange andre vesteuropeiske land, vil påføre samfunnet. En annen, og vel så viktig, kritikk har kommet fra likestillingshold: Kommisjonen har ikke en gang giddet å regne på de likestillingsmessige konsekvensene av egne forslag.

Både regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er interessert i et bredest mulig forlik. SV kan og bør, sammen med LO, legge press på Ap for å skyve reformvedtaket til neste stortingsperiode.

---
DEL

Legg igjen et svar