Pensjon

Ikke minst etter sterkt press fra LO og resten av fagbevegelsen, og fra Likestillings-Norge, er Pensjonskommisjonens forslag til nytt pensjonssystem i ferd med å gå i oppløsning. Det er bra. Vi skal på ingen måte stille oss fullt og helt bak standpunktene SVs representant i kommisjonen har stått for, fordi vi mener både analysen av […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ikke minst etter sterkt press fra LO og resten av fagbevegelsen, og fra Likestillings-Norge, er Pensjonskommisjonens forslag til nytt pensjonssystem i ferd med å gå i oppløsning. Det er bra. Vi skal på ingen måte stille oss fullt og helt bak standpunktene SVs representant i kommisjonen har stått for, fordi vi mener både analysen av behovet for omlegging er gal, og fordi vi ikke uten videre kan støtte enkelte av forslagene.

Vi finner det likevel enda mer forstemmende at Arbeiderpartiets representanter stilte seg bak flertallsforslaget til hovedmodell som kommisjonen kom fram til. Forslaget er direkte urettferdig, og rammer lavtlønnede og deltidsarbeidende hardt. Det er anslått at 70 prosent av kvinnene vil tape på forslaget. Tre ord kan oppsummere det hele: Urettferdig, usosialt og kvinnefiendtlig. At Ap-representantene har gått god for forslaget indikerer bare at ånden fra Gro ennå ikke er borte fra Folketeaterbygningen.

Mange kvinner er i dag i en situasjon hvor de på grunn av deltidsarbeid og permisjoner vil måtte jobbe til de er hauggamle for å få en rimelig pensjon med kommisjonens forslag. Tanken er tilsynelatende at disse kvinnene da vil få et incentiv for å arbeide mer. Det har vi ingen tro på – ikke minst ettersom mange jobber ufrivillig deltid, og fordi mange av dem rett og slett sliter seg ut i jobben. At Høyre-siden står for et slikt syn overrasker oss overhodet ikke. Men for venstresiden må det være grunnleggende for en solidarisk innfallsvinkel at man først må gi muligheter for å stå i full stilling gjennom et helt arbeidsliv uten å ødelegge helsa, og at man deretter eventuelt kan tilpasse pensjonsordningene til et nytt, likestilt arbeidsliv.

Etter hvert som det begynner å gå opp for stadig flere hvor håpløst kommisjonens forslag er, kommer også motstanden til syne. Arbeiderpartiet er på full retrett på flere punkter, presset av LO, og både SV og Ap avviser nå å svekke AFP-ordningen. Det er en gledelig seier for de hardest arbeidende i privat så vel som offentlig sektor.

Gledelig er det også at SVs arbeidsprogramkomité utfordrer myten om at det kreves en omfattende omlegging – eller svekkelse, som det jo er snakk om – av pensjonssystemet for å sikre framtidas pensjoner. Norsk økonomi har i etterkrigstida hatt en vekstrate som har mangedoblet vårt velferdsnivå, og om veksten de neste 60 åra ikke kommer til å bli like stor som de siste, vil det i hovedsak være et spørsmål om fordeling og politisk vilje, og ikke om økonomisk evne, om vi i framtida kan sikre trygge og rettferdige pensjoner.

Det er synd for en venstreside som burde være på offensiven at partiene må dras etter håret inn i solidariske løsninger. Tvert imot burde nettopp pensjoner være mat for den kommende valgkampen, der de tre partiene kunne stå samlet om en pensjonspolitikk som var rettferdig, sosial og kvinnevennlig. Da er det åpenbart for oss at hovedmodellen SVs medlem av pensjonskommisjonen har foreslått må legges til grunn, men at den må kombineres med vern av avtalefestet pensjon og av offentlige tjenestepensjonsordninger. Like klart må det være at tjenestepensjonsordninger for alle i privat sektor også må på plass.

---
DEL

Legg igjen et svar