Mens Jan Petersen og hans lille team gransker Norges bombing i Libya, har journalistene Fabrice Arfi og Karl Laske vist med stor tålmodighet og detaljert kildegransking at «beskyttelse av sivile» bare var en unnskyldning for å bli kvitt den uberegnelige Gaddafi i 2011. Det å hindre at Gaddafis økonomiske bidrag til Sarkozys valgkamp ble kjent, var en av de viktigste grunnene. Arfi og Laske argumenterer for at Al Jazeeras blodbadreportasjer ble brukt for å påvirke folkeopinionen i Vesten til å kreve konkret handling fra sine folkevalgte. Konkret handling ble det da FNs sikkerhetsråd tok i bruk «Responsibility to Protect» og vedtok resolusjon 1973 om beskyttelse av sivile i Libya. I ettertid vet vi alle hvor lite klokt dette var.
Krim fra virkeligheten. Boken er bygget opp som en spenningsroman på nesten 400 sider. Hadde ikke teksten vært spekket med fotnoter, ville jeg tenkt at journalistene overdrev kraftig. Men den virkeligheten forfatterne beskriver, overgår de fleste James Bond-filmer. Ett kapittel er viet arrestasjonen av daværende president Sarkozys fortrolige ambassadør Boris Boillon, kalt «Sarko-boy» i franske medier. Han ble stoppet av franske tollere på Gare du Nord i Paris med 350 000 euro og 40 000 dollar i cash og senere dømt for korrupsjon og hvitvasking. Et annet er viet Gaddafis tidligere oljeminister Choukri Ghanem, som ble funnet druknet i Donau 29. april 2012. Dagen før offentliggjorde nettstedet Mediapart, hvor forfatterne arbeider, et dokument som viser at Sarkozy fikk 50 millioner euro av Gaddafi for å finansiere presidentkampanjen sin i 2007. Kapittelet viser at Ghanems død sannsynligvis var et drap heller enn en tilfeldig hjertestans. Ghanem skulle etter sigende ha overført 30 millioner fra det libyske oljeselskapet til Sarkozys kampanje. I parentes er jeg fristet til å nevne at Ghanem også signerte avtalen mellom den norske gjødselgiganten Yara og Libya om et felles selskap med base i Tripoli ganske nøyaktig to år før de norske jagerflygerne bombet Tripoli i mars 2011. I 2014, da Yara ble dømt for korrupsjon i Libya, inkluderte bevisene utbetalinger på fem millioner dollar til Ghanems sønn i Sveits.
Gaddafi truet Frankrikes innflytelse i Afrika både ved å investere i nabolandene og ved å gi dem rundhåndet økonomisk bistand.
Spenningsroman, ja visst. Men dette er også gravejournalistikk av ypperste klasse. Jeg konsentrerer anmeldelsen om den fjerdedelen av boken som omhandler selve krigen i Libya i 2011. Vi husker jo godt at Jens Stoltenberg på fredagskvelden 18. mars bestemte at Norge skulle bidra til å implementere FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1973. Mindre enn 48 timer etter at vedtaket var fattet i New York, reiste Stoltenberg til Paris, på invitasjon fra Sarkozy, for å diskutere hvordan resolusjonen skulle iverksettes. Alle de store var der: USAs utenriksminister Hillary Clinton, FNs generalsekretær Ban Ki-moon, Storbritannias statsminister David Cameron, men også lederen for Den arabiske liga Amr Moussa og, ikke minst, Teodoro Obiang Nguema, lederen for Den afrikanske union (AU). Gaddafi hadde selv gått av som leder av AU bare et drøyt år tidligere, 31. januar 2010. På møtet i Paris lovet Stoltenberg å stille seks norske F-16-fly til disposisjon for å beskytte sivile i Libya. Men han sa også: «Gaddafi møtte fredelige demonstranter med brutalitet. En leder som fører krig mot sitt eget folk, har mistet sin legitimitet. Vi krever derfor at oberst Gaddafi går av øyeblikkelig.» Er ikke dette en indikasjon på at også Norge ønsket noe mer enn å beskytte sivilbefolkningen? Norges seks F-16-fly slapp 567 bomber over Libya mellom 24. mars og 1. august 2011. Det var norske fly som bombet Gaddafis bolig i Tripoli 25. april. Men Gaddafi var ikke hjemme; bombene drepte istedenfor en av hans sønner og noen av hans barnebarn. Likevel er ikke Norge nevnt i denne boken.
En trussel. Boken handler i all hovedsak om Sarkozy – hans samarbeid med Gaddafi før 2011, og hans ærgjerrighet for å bli kvitt ham i 2011. Forfatterne legger frem god dokumentasjon – fra ulike offentliggjorte kilder på tre språk, men også hemmeligstemplede rapporter fra etterretningstjenesten og egne intervjuer med sentrale beslutningstakere – på at Frankrike startet bombingen i Libya for å bli kvitt Gaddafi. Gaddafi truet Frankrikes innflytelse i Afrika både ved å investere i nabolandene og ved å gi dem rundhåndet økonomisk bistand. Gaddafi truet Frankrikes monetære hegemoni ved å planlegge at den franske CFA-francen skulle byttes ut med en felles afrikansk dinar à la euroen. Men Gaddafi truet også president Sarkozys personlig – det ble flere og flere bevis på at regimet i Libya hadde sponset den franske presidentens valgkamp i 2007–08. Dessuten trengte det franske luftvåpenet praktisk trening. Det siste kom Stoltenberg også til å innrømme at var en av grunnene til Norges deltakelse, kan vi lese i Daniel Suhonens bok Partiledaren som klev in i kylan fra 2014.
«Blodbadet». Det var Frankrike som presset på i Sikkerhetsrådet for at «verdenssamfunnet» skulle gjøre noe med «blodbadet» som utspilte seg i Libya. Det var Frankrike som forfattet resolusjon 1973 sammen med USA og Storbritannia. Det var ingen av de 15 landene i Sikkerhetsrådet som stemte mot, men vetolandende Kina og Russland lot være å stemme. Det samme gjorde Tyskland, Brasil og India. Resolusjonen forpliktet FNs medlemsland til å beskytte sivile i Libya, til å opprette en flyforbudssone over landet og innføre våpenembargo. Men, som denne boken viser, det fantes ikke noe blodbad i Libya. Gaddafi truet opprørerne med å «gå fra hus til hus», ja, men det betød ikke at han skulle drepe sivile. Han skulle ta opprørerne. Media fikk det til å se ut som om det pågikk et blodbad. Men media i Libya i februar og mars 2011 var i all hovedsak ensbetydende med den Qatar-eide tv-kanalen Al Jazeera. Og Qatar ønsket Gaddafi bort; han var for tolerant ovenfor ulike retninger innen islam, og han var for interessert i Afrika sør for Sahara på bekostning av Den arabiske verden. Qatar ønsket et lederskap i Libya som var tydeligere wahhabistisk/salafistisk orientert. «Blodbadet» vi var så redde for etter to dagers opprør mot Gaddafi 16. og 17 februar, viste seg i ettertid å ha vært 24 drepte sivile. Dersom man definerer de væpnede opprørerne som «sivile», kom «blodbadet» i disse dagene opp i 257 drepte. Forfatterne viser at dette er en viktig distinksjon, siden FN-resolusjonen skulle beskytte «sivile»; skulle NATO-landene beskytte de væpnende opprørerne i Libya? Det var det vi gjorde. «En robust resolusjonstolkning», kalles det i Forsvaret. Dermed bombet vi Gaddafi til døde og Libya til kaos.
