Pengepugerne

Som det nest siste av de norske politiske partiene avholdt Høyre sitt landsmøte sist helg. Mer enn noen gang tidligere viser partiet seg fram fra sin ekleste side: De gymnasiale blårussene fra etterkrigstidens Unge Høyre har nektet å vokse opp, men har samtidig tatt makten i ett av Norges største partier. Det er beklagelig, for […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Som det nest siste av de norske politiske partiene avholdt Høyre sitt landsmøte sist helg. Mer enn noen gang tidligere viser partiet seg fram fra sin ekleste side: De gymnasiale blårussene fra etterkrigstidens Unge Høyre har nektet å vokse opp, men har samtidig tatt makten i ett av Norges største partier. Det er beklagelig, for med det er de verdikonservative og de mest jordnære kreftene feid ut. Tilbake står billig Unge Høyre-retorikk og billig Unge Høyre-ideologi. Like lite som vi har sans for at blind venstreideologi skal få styre politikken, liker vi at blind tro på konkurranse og markedsøkonomi skal få bli en rettesnor. Norsk politikk har alltid vært på sitt beste når tydelige verdier kombineres med jordnær realisme og god forståelse for konsekvensene av den politikken som føres. Høyre insisterer imidlertid på å sette billige dogmer ut i livet. Slik fanatisme blir det ikke god politikk ut av, og derfor belønnes heller ikke Høyre av velgerne.

Konsekvensen av Høyre-fanatismen – rent utover konsekvensene for dem som rammes – er at dagens regjering nå forbereder seg på sin egen avgang. Alt tyder for øyeblikket på at vi vil få et nytt flertall på Stortinget etter valget til høsten, men også om partiene til venstre ikke skulle vinne gjennom, kan Bondevik-regjeringens dager være talte. Det er høyst usikkert om Venstre, om de kommer inn på Stortinget, eller KrF, på nytt vil delta i en regjering dominert av dagens Høyre. I så fall har Erna Solbergs parti klart å støte de to sentrumspartiene fra seg igjen, og drømmen om borgerlig samling synes like fjern som for et tiår siden.

Solberg har nå utfordret Ap, SV og Sp til offentlige valgkampdueller med Høyre, KrF og Venstre. Formålet, sier hun, skal være å få svar på hva «solidaritetsregjeringen» vil gjøre eller ikke gjøre dersom de vinner valget. Hun etterlyser en plattform, og kritiserer de tre for ikke å gi velgerne beskjed. Men de tre partiene til venstre har klokelig nok levert følgende utfordring tilbake: Fremskrittspartiet må være med på debattene. For Erna Solberg kan ikke dekke over at Carl I. Hagen og Frp er en del av regjeringens grunnlag, og således en premissleverandør på borgerlig side som må bli hørt.

La oss ikke i denne sammenhengen dvele ved at Høyre selv for fire år siden gikk til valg på et regjeringsalternativ der ingenting var avklart, og hvor to av partiene som inngikk i Høyres regnestykke selv hadde planer om en helt annen regjeringsdannelse. Viktigere er det at Høyre etter høstens valg vil kunne måtte samarbeide enda tettere med Frp: Hvis KrF beholder sin vippeposisjon, men verken de eller Venstre ønsker å fortsette i regjering, tyder mye på at Erna Solberg kan ta over statsministerposten. Da spørs det om ikke et formalisert samarbeid med Frp vil presse seg fram. Og ærlig talt: Et slikt samarbeid kan bli vanskeligere for et jordnært Frp, som oftere enn Høyre åpner øynene for konsekvensene av egen politikk, enn det vil bli for et Høyre som stirrer blindt på nyliberalismens kompassnål.

---
DEL

Legg igjen et svar