Pengenes sosialpsykologi

Borgerskapet må igjen kunne fungere som moralske forbilder, skriver Pascal Bruckner i denne rapporten fra fransk høyreside.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Pascal Bruckner:
La Sagesse de l’Argent
Bernard Grasset, 2016

Den franske nyfilosofen Pascal Bruckner (f. 1948) er yngre enn den nylig avdøde André Glucksmann (1937–2015), men jevngammel med Bernard-Henri Lévy. Hans siste bok Pengenes visdom fikk ved lanseringen et helsides oppslag i den konservative avisen Le Figaro. Et utdrag på to sider ble dessuten gjengitt i det konservativt-liberale magasinet Le Point da boken kom ut i Frankrike for to måneder siden.

Bruckners bok er delt i tre: «Pengenes tilbedere og foraktere», «Tre myter om gullkalven» og «Rikdom forplikter». Han har skrevet en slags selvhjelpsbok om pengene; han sorterer pengenes dyder og laster på opplysningstids-maner. Pengene er tidens sjelelige seismograf, sier Bruckner. De er et sannhetsserum som tydeliggjør den enkeltes feil og fortrinn.

En gjenganger i boken er polemikken mot venstresiden i Frankrike, som han mener uttrykker forakt for pengene som sådan. Bruckners hovedpoeng er at de som forakter pengene, er opptatt av dem på en tvangsmessig måte: De slutter aldri å snakke om hvor lite penger betyr.

Cicero var et monster. Bruckner vil ta et oppgjør med det moralistiske forsøket på å heve seg over materielle goder, å forakte rikdommens forfengelighet. Som en ekte franskmann spør han: «Består ikke menneskelig elendighet mer i lystens død enn i begjærets voldsomme utbrudd?» Det verste som kan skje den enkelte, er den overmetthet som kveler ethvert begjær, hevder Bruckner.

Han fører den asketiske, begjærløse tendensen tilbake til stoikerne. Markus Aurelius (121–80) simulerte for eksempel fattigdom. Man skulle herdes til å motstå å la seg forføre av livets goder. De rike har mindre å bekymre seg over hvis de tåler å være fattige, hevdet filosofen Seneca, som selv var enormt rik. Det stoiske forsøket på å trene seg opp til sinnsro eller ataraksia avvises av Bruckner: Cicero var ingen vismann, men et monster da han holdt følelsesløshet opp som et ideal i situasjoner som ville rystet et vanlig menneske.

En gjenganger i boken er polemikken mot venstresiden i Frankrike, som han mener uttrykker forakt for pengene som sådan.

Kulturbærende borgerskap. Svakheten ved denne måten å tenke økonomi på, er at et samfunnsmessig fenomen blir forvandlet til et individuelt problem. I stedet for en dypere refleksjon omkring markedet og økonomien som et system, får vi anekdoter om luksusforbruk – det Thorstein Veblen kalte «iøynefallende konsum». Eller det motsatte, gjerrighet. Oljemilliardæren Paul Getty installerte for eksempel en telefonkiosk for gjestene i huset sitt slik at de ikke kunne ringe gratis.

Bruckner ender opp med å formane borgerskapet om at det er kulturbærende: «Richesse oblige» – rikdom forplikter! Den gamle typen puritanske kapitalist à la Benjamin Franklin (Webers eksempel) forsvinner. I stedet har vi fått en kapitalisme av en mer hedonistisk type, som Daniel Bell beskrev i The Internal Contradictions of Capitalism. Bell bygde på David Riesmans begrep om ytrestyring (other-directedness) for å beskrive den personlighetstypen som erstattet den protestantiske etikken. Bruckner spår at fremtiden vil utspille seg i striden mellom et dekadent og et moralsk borgerskap.

Han setter faktisk sin lit til den «sanne borger» som forakter sin egen klasse. Fremtiden trenger de delene av borgerskapet som kombinerer rikdom med moral og evne til å lede. Borgerskapet må igjen kunne fungere som forbilder for andre. Han refser den barnslige overdådigheten til de nye elitene, men hevder samtidig med Oswald Spengler at en høyt utviklet sivilisasjon er umulig uten luksus og rikdom. Bruckner drømmer til og med om at en tidligere form for asketisk kapitalisme skal komme tilbake! Han ønsker seg anstrengelse, måtehold, skikkelighet og lojalitet i stedet for kasinomentalitet, forbruksorgier og grådighet. Problemet er at han er for lite interessert i hvordan produksjonsforholdene påvirkes av utviklingen av produktivkreftene, og dermed også endrer borgerskapets selvforståelse og moral.

Økonomi og kultur. Det er et symptom på økonomenes begrensninger at folk uten utdannelse i økonomi nå skriver om penger. Økonomene prøver å kvantifisere markedet og forutsi det, men klarer det ikke. Hvordan «behov» konstitueres i overflodssamfunn har blitt mer avhengig av psykologi enn av varenes faktiske bruksverdier. Marx’ begrep om «bruksverdi» har blitt utfordret av fenomener som fetisjverdi, symbolverdi og «branding». En vares verdi er ikke lenger alltid så lett å redusere til den «samfunnsmessige nødvendige arbeidstid» som skal til for å produsere den. Vareestetikken hersker i deler av produksjon og konsumpsjon.

Få vil lenger redusere overbygningen til den økonomiske basis: Den lever til en viss grad sitt eget liv (såkalt relativ autonomi). Staten og kulturen som økonomien er innbakt i, er ikke bare en maske som kan rives vekk. I praksis har marxismen inspirert den dysfunksjonelle kommandoøkonomien til land med «reelt eksisterende sosialisme». Eller et kommunistisk diktatur med turbokapitalisme som har gitt oppkomst til en ny føydal klasse av «prinser». Det hjelper ikke at Mao er avbildet på alle pengesedlene. Hverken Marx eller Lenin hadde noen statsteori, og denne begrensningen har ført til mange katastrofer.

Økonomien står i sammenheng med resten av kulturen. Her er det en åpning for skjønnlitteraturen og humaniora. Den tyske essayistikkens grand old man Hans Magnus Enzensberger utga i fjor en ubetydelighet av en barnebok om pengene: Alltid pengene! En liten næringslivsroman. Der hevdet han med rette at den europeiske pengepolitikken gjør oss alle til spekulanter – hver enkelt må nå avgjøre hva de skal gjøre med oppsparte midler. Det er kanskje på tide at vi følger eksemplene til Bruckner og Enzensberger: Økonomi er for viktig til å overlates til økonomene. (Mange av de senere års finansthrillere er skrevet av folk innen bank og finans.)

Kulturmasochisme. Renten på innskuddskontoene gikk dramatisk ned i fjor. Selv på høyrentekonto, som for tiden er 0,55 prosent i DnB, taper du på å ha penger i banken. Samlede innskudd for norske sparere er 1000 milliarder kroner. Håpet for Mario Draghi og pengepolitikken til Den europeiske sentralbanken er å stimulere til forbruk og investering. Men hvilken ideologi genererer tendensen til negativ innskuddsrente?

Bruckner ønsker seg anstrengelse, måtehold, skikkelighet og lojalitet i stedet for kasinomentalitet, forbruksorgier og grådighet.

Dette kunne vært undersøkt i en bredt anlagt roman som følger et tyvetalls personer og deres reaksjon på rentenedsettelsen det siste året – i tradisjonen fra Emile Zolas Penger (1891). I stedet for utopien om at rentene forøker formuen din når du har «pæeng på bok», som Sigbjørn Johnsen uttrykte det, krymper formuen hvis du sparer i banken. Dermed har kulturmasochismen fått en klar økonomisk basis: Den ideologiske blandingen av nyreligiøsitet i apokalyptisk form og negativ narsissisme bakkes nå opp av pengepolitikken.

Dette er en klar utfordring til forfattere som fortsatt makter å skrive om noe annet enn seg selv.

---
DEL