Pengenes sosialpsykologi

Borgerskapet må igjen kunne fungere som moralske forbilder, skriver Pascal Bruckner i denne rapporten fra fransk høyreside.

Eivind Tjønneland
Tjønneland er idéhistoriker.

Pascal Bruckner:
La Sagesse de l’Argent
Bernard Grasset, 2016

Den franske nyfilosofen Pascal Bruckner (f. 1948) er yngre enn den nylig avdøde André Glucksmann (1937–2015), men jevngammel med Bernard-Henri Lévy. Hans siste bok Pengenes visdom fikk ved lanseringen et helsides oppslag i den konservative avisen Le Figaro. Et utdrag på to sider ble dessuten gjengitt i det konservativt-liberale magasinet Le Point da boken kom ut i Frankrike for to måneder siden.

Bruckners bok er delt i tre: «Pengenes tilbedere og foraktere», «Tre myter om gullkalven» og «Rikdom forplikter». Han har skrevet en slags selvhjelpsbok om pengene; han sorterer pengenes dyder og laster på opplysningstids-maner. Pengene er tidens sjelelige seismograf, sier Bruckner. De er et sannhetsserum som tydeliggjør den enkeltes feil og fortrinn.

En gjenganger i boken er polemikken mot venstresiden i Frankrike, som han mener uttrykker forakt for pengene som sådan. Bruckners hovedpoeng er at de som forakter pengene, er opptatt av dem på en tvangsmessig måte: De slutter aldri å snakke om hvor lite penger betyr.

Cicero var et monster. Bruckner vil ta et oppgjør med det moralistiske forsøket på å heve seg over materielle goder, å forakte rikdommens forfengelighet. Som en ekte franskmann spør han: «Består ikke menneskelig elendighet mer i lystens død enn i begjærets voldsomme utbrudd?» Det verste som kan skje den enkelte, er den overmetthet som kveler ethvert begjær, hevder Bruckner.

Han fører den asketiske, begjærløse tendensen tilbake til stoikerne. Markus Aurelius (121–80) simulerte for eksempel fattigdom. Man skulle herdes til å motstå å la seg forføre av livets goder. De rike har mindre å bekymre seg over hvis de tåler å være fattige, hevdet filosofen Seneca, som selv var enormt rik. Det stoiske forsøket på å trene seg opp til sinnsro eller ataraksia avvises av Bruckner: Cicero var ingen vismann, men et monster da han holdt følelsesløshet opp som et ideal i situasjoner som ville rystet et vanlig menneske.

En gjenganger i boken er polemikken mot venstresiden i Frankrike, som han mener uttrykker forakt for pengene som sådan.

Kulturbærende borgerskap. Svakheten ved denne måten å tenke økonomi på, er at et samfunnsmessig fenomen blir forvandlet til et individuelt problem. I stedet for en dypere refleksjon omkring markedet og økonomien som et system, får vi anekdoter om luksusforbruk – det Thorstein Veblen kalte «iøynefallende konsum». Eller det motsatte, gjerrighet. Oljemilliardæren Paul Getty installerte for eksempel en telefonkiosk for gjestene i huset sitt slik at de ikke kunne ringe gratis.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here