Pengene er der!

Indoneserne kan bygge opp selv.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nylig fikk undertegnede en henvendelse fra Norsk Folkehjelp om å bidra til flomkatastrofen i Asia. Det var ikke bare det at flommen hadde drept hundretusener av mennesker og rasert hele samfunn. Nei, nå var det også et stort problem at katastrofen hadde skapt rom for brutale bander som kidnappet barn i stor skala. Og visste jeg egentlig hvor fært allting var der nede?

På det tidspunktet var alle historier om kidnappinger av barn helt ubekreftet. Det er de fortsatt. Mer enn det: seriøse hjelpearbeidere og internasjonale organisasjoner har hele tiden vært særs skeptiske til disse påstandene. Likevel valgte Norsk Folkehjelp å kaste seg over denne lidelseshistorien for å få penger. Og det på et tidspunkt hvor sannhetsgehalten i disse vandre-historiene var ikke-eksisterende.

I Norge, nesten fire uker etter flodbølgen, blir alle oppfordret til fortsatt å gi penger. Men faktum er at nødhjelpsarbeidet har vært fullfinansiert lenge.

Avblåste aksjonen

Det fins en sannhet som gjelder nesten uavkortet i alle katastrofer. Og det er at behovet for å gi penger er omtrent omvendt proporsjonalt med antall nyhetsmeldinger i mediene. For denne katastrofen gjelder dette mer enn noen gang. I løpet av én uke etter tsunamien samlet verden inn like mye som FN brukte på nødhjelp i hele verden i hele fjor; sånn cirka åtte milliarder dollar. Det er tilstrekkelig til å finansiere den delen av etter-arbeidet som handler om ren katastrofehjelp, selv om ikke alle pengene skulle materialisere seg.

Én organisasjon som tok konsekvensen av denne erkjennelsen allerede i begynnelsen av januar, var Leger Uten Grenser. Vedtaket om å slutte å samle inn penger skapte bestyrtelse i nesten alle andre hjelpeorganisasjoner. Men de grenseløse legene har argumentene på sin side. Og argumentet er tredelt:

For det første samler ikke Leger Uten Grenser inn mer penger enn det de klarer å håndtere selv. Det betyr at midlene må ses i relasjon til antall operatører på bakken. Med 40 millioner euro inne på konto pr. femte januar besluttet organisasjonen at de ikke kunne håndtere mer. Derfor ble aksjonen avblåst.

Det andre er at Leger Uten Grenser, i motsetning til mange andre organisasjoner, ikke har en klausul i sine statutter som gir dem mulighet til å overføre penger fra ett formål til et annet. Folk som gir penger til legene skal vite at deres bidrag går til nøyaktig den katastrofen de ble gitt til. Det innebærer at det ikke blir samlet inn mer enn det som er nødvendig i en gitt situasjon.

Men det viktigste argumentet for den franske gruppa er at nødhjelpsarbeid ikke handler om gjenoppbygging, slik andre hjelpegrupper på subtilt vis gjerne vil ha oss til å tro. Med gjenoppbygging som del av ligningen fins det knapt grenser for hvor mye penger som trengs. Men hjelpegruppene verken skal eller bør bidra til den type gjenreising, mener Jean-Hervé Bradol, som er president i Leger Uten Grenser. Og hvis det er sånn at organisasjonene samler inn penger for å drive langsiktig gjenoppbygging, ja, da bør de si i klartekst at det folk faktisk finansierer er den internasjonale byggebransjen.

Mat og vann – og ut!

Hva er nødhjelpsarbeid? Jo, det er nettopp den delen av katastrofeinnsatsen som handler om å få mat, vann, sanitært utstyr, tepper, telt og feltsykehus inn i de rammede områdene. Det handler om en innsats som tar sikte på å fø og losjere mennesker, behandle skadde og sørge for – eller forsøke å sørge for – at epidemier ikke bryter ut. I Indonesia og Sri Lanka har tusenvis av hjelpearbeidere fra en rekke internasjonale organisasjoner arbeidet i sitt ansikts sved under de verst tenkelige forhold for å få dette til. Det samme har soldater fra en rekke land, selv om man nok kan mistenke noen av dem for å ha vikarierende motiver.

På den annen side; i det øyeblikk katastrofen er avverget og menneskene berget tilbake til livet, bør alle organisasjonene ut. Det er flere grunner til det. Det ene er at gjenoppbygging bør trekke veksler på lokal ekspertise og lokale ressurser. Det andre er at de rammede landene er fullt oppegående og moderne samfunn som er mer enn kompetente til å håndtere dette. Det tredje er, i akkurat dette tilfellet, at ingen av økonomiene ble rammet i vesentlig grad. Det betyr at pengene til gjenoppbygging kan hentes nasjonalt.

Og hvis ikke? Hvis ikke fins det globale fora som diverse private låneinstitusjoner, Verdensbanken eller den asiatiske utviklingsbanken.

Den fjerde grunnen til at hjelpeorganisasjonene bør ut, er at krisene står i kø andre steder i verden. Der tsunamien har fått all oppmerksomhet, lever sør-sudaneserne for tiden i det totale vakuum. Fredsavtalen har sendt hundretusener tilbake til sine tidligere hjem. Og flere er ventet.

De kommer tilbake til et område uten noen form for infrastruktur. Og den katastrofen er ikke fullfinansiert.

---
DEL

Legg igjen et svar