Penga eller livet
Siden Klein ga ut boka No Logo rundt årtusenskiftet, har den canadiske forfatteren og aktivisten vært en av de ledende antikapitalistiske stemmene, og et viktig navn for den såkalte antiglobaliseringsbevegelsen. De som kjenner til den, bør også kjenne igjen retorikken og sykdomsbildet dokumentaren This Changes Everything presenterer: Det er Folket mot Kapitalkreftene, David mot Goliat, og Kapitalismen mot Klimaet.
En annen historie. Filmen følger Kleins research til sin siste bok, som deler filmens navn. Reisen går fra Canada til England, Kina, India, Hellas, USA og Tyskland, mens forfatteren jakter på en annen historie om menneskeheten enn den der vi er grådige, korttenkte og egoistiske. For hvis dette er alt vi er, finnes det ikke håp hverken for klimaet eller oss. Menneskenaturen kan vi nemlig ikke forandre – men Kleins tese er at om vi kan forandre historien om hva mennesket er, kan vi også berge oss selv og planeten. Det vi må kvitte oss med er fortellingen der vi sitter på toppen av pyramiden, høyt hevet over naturen.
Røttene til denne historien mener Klein å finne i opplysningstiden, da vitenskapen erstattet «Moder Jord»-begrepet med «Maskineriet Jorden». Det mekanistiske verdensbildet forandret hvordan vi så på omgivelsene våre, og med den industrielle revolusjonens oppdagelse og konsum av fossilt brennstoff, tok vi det endelige steget ut av naturen og ble dens herskere og erobrere. Men som orkanene Sandy og Katrina viste oss, og det nylige og lokale uværet Tor: Naturen er sterkere enn oss, og spiller vi ikke på lag, risikerer vi å bli «kastet ut for dårlig oppførsel», for å si det med Kleins egne ord.
Vekstmaskinen. Likevel lar vi landeplagen kapitalismen med sin stormannsgale vekstmaskin fortsette sin ferd over Jorden, der den sluker alt den kommer over av fossile verdier. I Canadas en gang uberørte boreale urskog sluker den «overbelastningen» – trærne, mosen, jorda – for å hente ut verdifull olje fra tjæresanden. I Hellas vil den tømme fjellet for gull. I India vil den bygge kullkraftverk på fattige bønders og fiskeres jord. I Kina ofrer den ren luft for økt produksjon og velferd. Men overalt kjemper folk imot – og dét er den andre fortellingen Klein vil at vi skal ta til oss. Dette er historien om mennesket som ser verdien av naturen som noe annet enn potensielle dollar og yen – mennesket som lever i pakt med miljøet og vet at godene Jorden har produsert gjennom millioner av år, ikke tilhører oss.
Derfor kjemper Beaver Lake Creek-stammen i Canada mot oljeselskapet som presser seg på, akkurat som de unge bøndene i Montana kjemper mot både oljeselskaper og kullkraftverk som ønsker å kapitalisere på den fossile energien som finnes under statens rullende gressletter. Innbyggere i Halkidiki protesterer mot gruveselskaper der, mens fattige indere i Sompeta slåss med nebb, klør og innbitte blikk mot kullkraftverket i området. «Vi vet at et tilbud fra dem er et engangstilbud. Vi kommer til å måtte bli tiggere eller flytte inn til byene,» sier en av de lokale fiskerne.
Og i Kina begynner den unge, voksende middelklassen å innse at ren luft ikke er til salgs. Kina dras frem som den store synderen i klimasaken, og myndighetene vil gjerne skjule problemet, blant annet gjennom sensur, som da de tok ned smogfilmen Under the Dome etter at den i en knapp uke rakk å bli sett over 200 millioner ganger. Men også her finnes det en parallell historie å fortelle: Solcellepaneler blir rimeligere og vanligere, og Beijing skal i 2016 rive sitt siste kullkraftverk. Som i resten av verden pågår det en dragkamp mellom det å sikre økonomien her og nå, og det å tørre å gå i en ny, fornybar retning der vi har håp om å holde temperaturen på planeten innenfor levelige rammer.
Gammel historiefortelling. Som dokumentar er det ingenting overraskende eller banebrytende med This Changes Everything. Den holder seg til en tradisjonell struktur, gir oss vakre naturbilder sidestilt med bilder av maskinelt produserte ødeland, hele tiden med Kleins behagelige stemme som forteller. Hun fremstår tidvis personlig engasjert, men i filmen er hun en stum skikkelse som aldri, eller sjelden, går i dialog med dem hun møter eller intervjuer. Vi ser henne delta på møter, stirre ettertenksomt ut i lufta, notere noe på skriveblokken – men aldri bli tydelig rørt av det hun hører. Distansen og den korrekte, sobre oppbygningen gjør at filmen tidvis grenser mot å bli litt kjedelig – for historiene den forteller, er på ingen måter nye eller spesielle.
Kleins tese er at om vi kan forandre historien om hva mennesket er, kan vi også berge oss selv og planeten.
Men likevel er det vanskelig ikke å bli berørt av alle disse Davidenes kamper mot Goliatene – i denne filmen legemliggjort av The Heartland Institute. Denne neoliberalistiske tenketanken ser på klimapolitikken som kommunisme i forkledning, og består tilsynelatende – og sikkert hovedsakelig – av en gjeng gamle, rike og hvite menn. «Klimalovgivningen er død,» sies det fra talerstolen, og deres brede glis og rå latter står som en grell kontrast til tårene som renner nedover kinnene til de menneskene som må leve med konsekvensene av oljesøl, naturødeleggelser og luftforurensning.
Vil inspirere. Den enkle fremstillingen av konfliktlinjene er tidvis tilgivelig, all den tid hovedfokuset i filmen er å gå løs på de store historiske og globale linjene for fortellingens og optimismens skyld. Budskapet er at klimakrisen ikke bare er en krise, men også den beste muligheten vi har til å skape en bedre verden. Vi må bare fortelle oss selv at det er mulig, og vi må tro på den andre historien om mennesket, der vi jobber sammen for fellesskapets goder, og tar steget tilbake til igjen å bli en del av naturen. «Dette er ikke et offer,» sier Klein, «det er en hjemkomst.»
Men enkelheten er også problematisk. Bortsett fra å nikke til fornybar energi og si at mennesket må finne sin plass på Moder Jord igjen, kommer ikke filmen med noen alternativer til dagens system. Her er ingen eksempler på andre økonomiske modeller, verken teoretiske eller praktiske. En annen verden er mulig, men hvordan skal vi klare å skape den? Ved å bli med i Blockadia, protestere, lenke oss fast til bulldosere, danse i gatene og synge fredssanger? Fordi det funka da sekstiåtterne gjorde det, da hippiene gjorde det, da anarkistene gjorde det, da antiglobalistene gjorde det?
Nesten, men ikke helt. Det er som om filmskaperne ikke tør å ta sitt eget resonnement helt ut og gi seeren større vyer enn at vi må «kjempe mot makta». Det er et paradoks at en film som insisterer på at klimakrisen er vår største og beste mulighet til å skape en bedre verden, ikke bruker mer tid på å skissere opp hvordan en bedre verden kunne sett ut.
«Klimalovgivningen er død,» sies det fra talerstolen, og deres brede glis og rå latter står som en grell kontrast til tårene som renner nedover kinnene til de menneskene som må leve med konsekvensene av oljesøl, naturødeleggelser og luftforurensning.
Om Klein og Lewis hadde tatt på seg den oppgaven også, når de først skal forsøke å sparke oss ut av sofaen og inn i aktivismen, kunne kanskje filmen ha levd opp til tittelen. Men Klein og Lewis sparker bare ballen videre til oss, uten å gi oss noen virkelig gode idéer om hva vi skal gjøre med den. Og uten noe reelt alternativ å kjempe for, blir vi bare stående her og stange hodet mot det eneste økonomiske systemet vi kjenner til, mens vi prøver å tette hullene i det med gaffateip og gode intensjoner.
Det kan kanskje dempe de lokale symptomene, men det vil neppe være nok til å helbrede de grunnleggende årsakene til sykdommen.
This Changes Everything
Regi: Avi Lewis, manus: Naomi Klein
