14. november for 150 år siden utkom vårt nasjonaldrama Peer Gynt på Gyldendals forlag i København. Med stykket kritiserte Ibsen norsk nasjonalromantikk på en nasjonalromantisk måte.
Skepsis til nasjonal kitsch og overdreven Norges-dyrkelse hadde Ibsen hatt fra første stund. Da han i 1851 utga tidsskriftet Andhrimner sammen med Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen, slaktet han den nå glemte forfatteren P.A. Jensens drama Hulderens Hjem. Stykket var så overdrevent nasjonalt at det parodierte seg selv, akkurat som åpningen av Lillehammer-OL i 1994: Det var fullt av «national Flitterstas». Ibsen fremholdt at den nasjonale forfatter i stedet skulle «meddele sit Værk hiin Grundtone, der klinger os imøde fra Fjeld og Dal, fra Li og Strand, men fremfor Alt fra vort eget Indre».
Nasjonallitteraturens død. Men denne grunntonen har forstummet. Jon Haarberg har i den morsomme og lærde boken Nei, vi elsker ikke lenger, overbevisende dokumentert at nasjonallitteraturens epoke er over. Den varte fra 1850 til 2000. Et høydepunkt er den tørrvittige analysen av kongens nyttårstaler. Haarberg viser at referansene til den norske skjønnlitterære kanon i økende grad har forsvunnet fra verdisystemet til kongens «ghostwriter». Våre skjønnlitterære forfattere hjelper oss ikke lenger med å definere den nasjonale identiteten: Litteraturen har mistet makten til å holde nasjonen sammen.
Mesteparten av det som publiseres her i landet, har aldri vært skjønnlitteratur; sakprosa er også identitetsskapende.
Haarberg hverken beklager eller applauderer denne utviklingen – han konstaterer. Klassekampens anmelder derimot (21.10.17), krever helt uberettiget at Haarberg i stedet burde «komme opp med nye historier for den norske litteraturen og litterære tradisjonen: Historier som for oss i dag og for det norske språkfellesskapet i fremtida kan bære samme sannhet – og ha samme forandrende kraft – som det nasjonallitterære en gang hadde det.» Klassekampens anmelder mener altså at litteraturhistorikeren skal være profet og myteskaper der skjønnlitteraturen svikter! Haarberg burde ha frelst oss!
Jeg mener begrensningen ved Haarbergs bok er en annen, nemlig at han bare studerer forholdet mellom nasjonalitet og skjønnlitteratur. Dette er ikke ment som noen kritikk, siden forfatteren bevisst har avgrenset sitt prosjekt slik. Men mesteparten av det som publiseres her i landet, har aldri vært skjønnlitteratur. Og sakprosa er også identitetsskapende.
Nasjonalismen. Nasjonalitetsforestillingene har endret seg over tid. Det begynte på 1700-tallet med importen av Montesquieus tanker om forholdet mellom nasjonalitet og klima i Lovenes ånd (1748). Spanjolene var feige og late, mens franskmennene var modige. Årsaken var at det var kaldere i Nord-Frankrike enn i Spania, mente Montesquieu. Dette ble overført på forholdet mellom Norge og Danmark. Når det er kaldt går blodet til hjertet, og hjertet er – som alle vet – sentret for motet. Det er kaldt i Norge – derfor er vi modige, mens danskene er feige og feminine. Etter noen år i København ble norske studenter nesten forvandlet til hermafroditter, skrev biskop Matthias Bonsac Krogh i 1811. Derfor var det viktig å få et eget universitet her i landet.
Deretter ble språket den viktigste nasjonalitetsfaktoren, og Aasen og Vinje begynte å skape den nye norsken på 1850-tallet. Danske skuespillere måtte vekk fra norske scener. Hvordan kunne folket ellers lære å te seg? Danskene trengte heller ikke snakke. Fysiognomien og gestene var annerledes – du kunne se på en danske at han var dansk lenge før han åpnet munnen, ifølge filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad.
I Venstres mobilisering frem mot unionsoppløsningen med Sverige, ble skalleformen nasjonal markør. Den politiske konflikten skyldtes at det var to forskjellige raser i Norge: Langskallene og de blonde krigerne var for unionsoppløsning, mens de moderate og høyrefolkene, de feige kortskallene, var mot, hevdet Andreas M. Hansen i Norsk Folkepsykologi. Hansens bok fra 1899 ble først trykt som en milelang artikkelserie i tidsskriftet Ringeren i 1898, redigert av Bjørnson, Sigurd Ibsen og Ernst Sars.
Mye av norsk nasjonalitetstenkning fokuserer historisk sett altså ikke bare på språkfellesskapet, men også på skalleform, klima og geografi. Nasjonalismen klarer seg fint uten skjønnlitterær nasjonallitteratur. Dette viste seg også tydelig i debatten om «norske verdier» før og etter valget 11. september i år.
Jordbær og vafler. Kulturminister Helleland gjorde en stopp på gården til Senterpartiets Ola Borten Moe på sin pilegrimsreise til Nidarosdomen. Reisen skulle blåse liv i debatten om norske verdier. VG kunne 30.07.17 opplyse at «der inviterte Sp-nestlederen på kaffe, vafler og jordbær – gode norske verdier – da kulturministeren passerte forbi». Helleland forkynte til VG: «Ja, og vi må våge å være norske. (…) Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på.»
Hverken ordet «vaffel» eller vaffelen som sådan stammer fra Norge, og kaffen kommer fra den muslimske verden.
I løpet av de tre og en halv månedene som har gått siden da, har det stått mye om norske verdier i avisene med mange fantasifulle forslag til nasjonalitetsmarkører. De fleste utspillene mangler et klart skille mellom stat og nasjon. Det er heldigvis ingen betingelse for å være norsk statsborger at en bekjenner seg til den kristne kulturarven. Mange etnisk norske spiser sjelden vafler og jordbær. Professor i statsvitenskap Trond Nordby kunne riktignok for noen år siden entusiastisk betro Universitas (30.03.11) at «store deler av det norske samfunnet er bygd på vafler og dugnad». Men den norske vaffelen er importert fra Sverige, og de første vaffeljernene ble utviklet i Nederland og Tyskland på 1300-tallet – selv om vaffelen er langt eldre enn dette. Hverken ordet «vaffel» eller vaffelen som sådan stammer altså fra Norge, og kaffen kommer fra den muslimske verden. Jordbær vokser som bekjent ikke bare i Norge, men i mange land på den nordlige og sydlige halvkule. Thomas Hylland Eriksen og andre boltret seg på 1990-tallet i liknende eksempler for å vise hvor vilkårlig nasjonale kjennetegn er. Men forestillingene om nasjonalitet som en ubestemmelig cocktail av språk, geografi, avstamning og kultur, har ikke forsvunnet av den grunn.
Askeladder og «norske verdier». Nylig kom filmen om Askeladden i regi av Mikkel Brænne Sandemose. Journalist Landverk i avisen Gjengangeren (Horten) slår fast at Askeladden «er et symbol på gode norske verdier som hjelpsomhet, besluttsomhet, mot og oppfinnsomhet. Som oftest vinner han kongsdatteren og halve kongeriket.» Det er typisk norsk å bli konge! «Det er kjempeviktig å vise eventyr på film. Det må det jo være i disse dager, hvor det er snakk om norske verdier og kultur. Dette er en stor del av den norske kulturarven, og første gang Askeladden er på film siden Ivo Caprinos filmatiseringer», mener Elias Holmen Sørensen, som spiller Pål i filmen.
Foto: Morten Holm / SCANPIX
Mange har prøvd å slå mynt på at «norske verdier» står i fokus. NTB kunne 28.09.17 melde at teamet bak «Adapt» får gleden av å utforme Regjeringskvartalet: «Vi har utviklet Adapt ut ifra ordene vakker, verdig, vennlig og varig. Vi ønsket å designe Regjeringskvartalet – et attraktivt område for folk å reise til, som formidler norske verdier som åpenhet, og som en god og inkluderende arbeidsplass. I tillegg er det viktig at løsningene tåler tidens tann», forteller Gudmund Stokke, ledende partner og fagansvarlig i Nordic Office of Architecture.
At en sentral verdi i Norge er tillit, er mange enige om. I Museumsnytt slår Signy Norendal fast at museene er spesielle bærere av denne verdien: «Museene våre er i en spesiell posisjon, ved å være uavhengige formidlere av forskningsbasert kunnskap. I et ordskifte preget av usikkerhet, konspirasjonsteorier, vaksinemotstand og fake news har disse institusjonene mulighet til å fungere som oaser; steder for sikker, troverdig informasjon og åpen diskusjon.»
Peer Gynt lever! Ungdommen er landets fremtid. Mens Norge har hatt en fantastisk velstandsutvikling og tilsvarende vekst i oljefondet fra 2000 og frem til oljekrisen i 2014, så har studentenes økonomi forverret seg de siste 20 årene, kunne Dagens Næringsliv melde 20.09.17. For Peer Gynt driter i norsk ungdom. Han er mer interessert i å utfolde seg på den internasjonale arena.
Der lever Peer Gynt i beste velgående. Han har riktignok aksjer i Nammo på Raufoss som eksporterer våpen til Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Og han vil pumpe opp mest mulig norsk olje, for den forurenser minst i verden. Han er også tungt inne i laks: Aktivister som påpeker at fjordene våre blir forurenset, er forrædere som skader norske eksportinteresser! Han kjøpte seg tidlig inn i oljesand, men lærte av Statoil og solgte seg ut igjen for å bedre «imaget». Peer er en askeladd i norsk næringsliv, men også «verdensborger av gemytt», som Ibsen sa. FN, NATO og Europarådet er Peers hjemmebane. Han ordner opp i mange konflikter i mange verdensdeler, elsker internasjonalt diplomati og siterer ofte Terje Rød-Larsens ord om at Norge bør spille en geopolitisk viktig rolle. Ikke rart at Rød-Larsen fikk Peer Gynt-prisen allerede i 1994.
