Peer Gynt 150 år – men lever i beste velgående

Med den nasjonale satiren Peer Gynt laget Ibsen en katalog over såkalte «norske verdier»: trangen til å drømme seg vekk, ambivalens, løgn, stormannsgalskap og en solid porsjon egoisme.

GIZA, EGYPT, 20061025: Peer Gynt i Bjarte Hjelmelands skikkelse i stykkets 4. akt der Peer er blitt "selvets" keiser, under generalprøven i Peer Gynt-oppsetningen foran Sfinksen og Pyramidene i Giza ved Kairo. Premieren er torsdag kveld. Foto: Heiko Junge / SCANPIX
Eivind Tjønneland
Tjønneland er idéhistoriker.

14. november for 150 år siden utkom vårt nasjonaldrama Peer Gynt på Gyldendals forlag i København. Med stykket kritiserte Ibsen norsk nasjonalromantikk på en nasjonalromantisk måte.

Skepsis til nasjonal kitsch og overdreven Norges-dyrkelse hadde Ibsen hatt fra første stund. Da han i 1851 utga tidsskriftet Andhrimner sammen med Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen, slaktet han den nå glemte forfatteren P.A. Jensens drama Hulderens Hjem. Stykket var så overdrevent nasjonalt at det parodierte seg selv, akkurat som åpningen av Lillehammer-OL i 1994: Det var fullt av «national Flitterstas». Ibsen fremholdt at den nasjonale forfatter i stedet skulle «meddele sit Værk hiin Grundtone, der klinger os imøde fra Fjeld og Dal, fra Li og Strand, men fremfor Alt fra vort eget Indre».

Nasjonallitteraturens død. Men denne grunntonen har forstummet. Jon Haarberg har i den morsomme og lærde boken Nei, vi elsker ikke lenger, overbevisende dokumentert at nasjonallitteraturens epoke er over. Den varte fra 1850 til 2000. Et høydepunkt er den tørrvittige analysen av kongens nyttårstaler. Haarberg viser at referansene til den norske skjønnlitterære kanon i økende grad har forsvunnet fra verdisystemet til kongens «ghostwriter». Våre skjønnlitterære forfattere hjelper oss ikke lenger med å definere den nasjonale identiteten: Litteraturen har mistet makten til å holde nasjonen sammen.

Mesteparten av det som publiseres her i landet, har aldri vært skjønnlitteratur; sakprosa er også identitetsskapende.

Haarberg hverken beklager eller applauderer denne utviklingen – han konstaterer. Klassekampens anmelder derimot (21.10.17), krever helt uberettiget at Haarberg i stedet burde «komme opp med nye historier for den norske litteraturen og litterære tradisjonen: Historier som for oss i dag og for det norske språkfellesskapet i fremtida kan bære samme sannhet – og ha samme forandrende kraft – som det nasjonallitterære en gang hadde det.» Klassekampens anmelder mener altså at litteraturhistorikeren skal være profet og myteskaper der skjønnlitteraturen svikter! Haarberg burde ha frelst oss!

Jeg mener begrensningen ved Haarbergs bok er en annen, nemlig at han bare studerer forholdet mellom nasjonalitet og skjønnlitteratur. Dette er ikke ment som noen kritikk, siden forfatteren bevisst har avgrenset sitt prosjekt slik. Men mesteparten av det som publiseres her i landet, har aldri vært skjønnlitteratur. Og sakprosa er også identitetsskapende.

Nasjonalismen. Nasjonalitetsforestillingene har endret seg over tid. Det begynte på 1700-tallet med importen av Montesquieus tanker om forholdet mellom nasjonalitet og klima i Lovenes ånd (1748). Spanjolene var feige og late, mens franskmennene var modige. Årsaken var at det var kaldere i Nord-Frankrike enn i Spania, mente Montesquieu. Dette ble overført på forholdet mellom Norge og Danmark. Når det er kaldt går blodet til hjertet, og hjertet er – som alle vet – sentret for motet. Det er kaldt i Norge – derfor er vi modige, mens danskene er feige og feminine. Etter noen år i København ble norske studenter nesten forvandlet til hermafroditter, skrev biskop Matthias Bonsac Krogh i 1811. Derfor var det viktig å få et eget universitet her i landet.

Deretter ble språket den viktigste nasjonalitetsfaktoren, og Aasen og Vinje begynte å skape den nye norsken på 1850-tallet. Danske skuespillere måtte vekk fra norske scener. Hvordan kunne folket ellers lære å te seg? Danskene trengte heller ikke snakke. Fysiognomien og gestene var annerledes – du kunne se på en danske at han var dansk lenge før han åpnet munnen, ifølge filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad.

I Venstres mobilisering frem mot unionsoppløsningen med Sverige, ble skalleformen nasjonal markør. Den politiske konflikten skyldtes at det var to forskjellige raser i Norge: Langskallene og de blonde krigerne var for unionsoppløsning, mens de moderate og høyrefolkene, de feige kortskallene, var mot, hevdet Andreas M. Hansen i Norsk Folkepsykologi. Hansens bok fra 1899 ble først trykt som en milelang artikkelserie i tidsskriftet Ringeren i 1898, redigert av Bjørnson, Sigurd Ibsen og Ernst Sars.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here