Pedagogiske vrangforestillinger

Både det palestinske og israelske skolesystemet sementerer offerforestillingene til de respektive parter. I israelske skolebøker er palestinere ganske enkelt utelatt.

Kjetil Røed
Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 26.05.2015

This is my land
Regi og foto: Tamara Erde

Hvilke forestillinger styrer en nasjons identitet? Og hvorledes kan vi best få øye på ideologien den baserer seg på? Det er mange mulige innfallsvinkler her, men det åpenbare stedet for reproduksjon av ideologi er skolesystemet: Hva den oppvoksende generasjonen læres opp i er en reproduksjon av klasserelasjoner, som Louis Althusser ville ha sagt det – men også av nasjonale myter og forestillinger.

Det er få steder hvor fortellingen om nasjonen er av mer akutt betydning for befolkningen enn i Israel og Palestina. I sin nye dokumentarfilm This is my land undersøker Tamara Erde skolesystemet i begge land gjennom intervjuer med både lærere og elever.

Revisjonisme. Erde er selv født og oppvokst i Israel og bakgrunnen for filmen er hennes egen dannelsesreise. «Da jeg vokste opp, lærte jeg ingenting om palestinsk historie,» forteller hun. «Jeg var patriotisk og ville være med i hæren.» Først da hun var i militæret, begynte kritiske spørsmål å melde seg. Spørsmål som, skritt for skritt, ledet til en større refleksjon rundt Israels plass i Midtøsten.

Erde skaffet seg kunnskap på egen hånd om palestinere og den israelske okkupasjonen av palestinske områder. Det var ingen steder å henvende seg når hun ønsket annen informasjon enn den statsautoriserte nasjonale skapelsesberetningen. Ingen offentlige instanser som kunne nyansere heltehistorien om landet som «endelig fikk området de hadde ventet på å få tilbake etter 2000 år», som en lærer på en religiøs israelsk skole formulerer det i filmen. Den andre siden av saken – den palestinske – var redigert bort.

This is my land still #5

Frihetens begrensinger. Erdes film begynner på en skole i byen Haifa i det nordlige Israel. Oren Harzman, en historielærer, spør elevene hvor de tror Israel befinner seg om 20–30 år. Én svarer at palestinerne da nok vil ha annektert enda mer av israelsk territorium: «De holder jo på å okkupere vårt land, bit for bit.»

På Amman Al-Huseini, en skole for unggutter i Ramallah, er pedagogikken annerledes. En lærer sammenlikner her borgeren med en fugl. «En fugl har ingen identitet. Den flyr hvor den vil, uten begrensinger. Den har frihet.» Så velter læreren plutselig et bord, brutalt, og sier at det han gjorde nå ikke var frihet. Underforstått – vold, trusler eller sjokkeffekter kan skremme den andres utfoldelse, men også forhindre deg i å stille spørsmål ved autoriteter.

Når han til slutt ber elevene definere begrepet «frihet», og spør hvor den har sine begrensinger, svarer en gløgg gutt at «vår frihet begrenses av andres frihet. Vårt fangenskap begynner der den andres frihet begynner.» Igjen: Nasjonens grenser, et folks identitet, kan nok oppleves fritt fra innsiden – men tilstøtende folk og nasjoner vil kunne erfare deres frihet som det motsatte.

Sinne og pedagogikk. I en scene tar den palestinske læreren med seg alle elevene ut i skolegården og spør om de vil godta hvordan den tykke, store, murveggen sperrer dem inne. Da svaret blir et rungende «nei!», ber han dem prøve å rive den ned. Snart står både lærer og elev og sparker sammen mot en vegg. Men den blir stående.

I en skolebok som ikke lenger er tillatt i israelske skoler, viser hun oss det eneste bildet av en palestiner hun fant.

Man kan spørre seg om opplæring i opprørsånd og hat mot undertrykkerne er særlig produktivt for Israel–Palestina-konflikten, men læreren forteller i dette tilfellet i det minste en mer fullverdig historie om både Palestina og Israel, hvor okkupasjonen får en fremskutt rolle. Selv om mer fullstendige fortellinger er å foretrekke, er det blindhet å tro at man dermed unngår ideologiske blindfelter. For palestinernes del kan dette være retten til å bruke vold som løsning – som David i sin kamp mot Goliat. Her er nok regissøren litt forført av de sannhetstro palestinske lærerne. Den pedagogikken som skjuler minst, kan også bli ideologi, dersom den kanaliseres inn i en motstandsånd som reproduserer undertrykkelsens mekanismer. Dette er filmens akilleshæl, for det er lett å holde med de okkuperte, men vanskeligere å få øye på tenkemåter som kan holde palestinerne på veien mot fred og forsoning fremfor å dyrke motstanden. Å ha innblikk i situasjonens bestanddeler er essensielt, men det er også avgjørende å få redskaper til å håndtere informasjonen man får servert. Her kunne undervisningen blitt supplert med leksjoner i samarbeid og etisk tenkning.

Palestinernes blikk. Etter hvert som vi blir kjent med hvordan historie læres bort i Israel og Palestina, blir det med andre ord klart at det er mangler begge steder.

Nurit-Perhed Elanan, en palestinsk forsker, har brukt sin karriere på å studere skolebøker. Hun trekker frem de israelske skolebøkene som hun sier ikke egentlig gir rasistiske eller stereotypiske fremstillinger av palestinere, men rett og slett utelater dem. «Skolebøkene gir inntrykk av at israelere lever i en araberfri verden,» forteller hun.

I en skolebok som ikke lenger er tillatt i israelske skoler, viser hun oss det eneste bildet av en palestiner hun fant: En jente som snur seg og ser mot leseren mens hun blir undervist. «Hun ser på deg. Du kan ikke kvitte deg med blikket hennes,» sier Elanan. Den konkrete andre, «fienden», er enklere å forholde seg til når han eller hun ikke ses – og kan kreve svar fra deg gjennom sitt blikk.

Holocaust som unnskyldning. Det finnes heldigvis kritiske israelere også. Halvveis i filmen er Oren Harzman på reise til en konsentrasjonsleir i Polen med en skoleklasse – og Haim Megira, en frittenkende guide for tilreisende elever fra Israel, beskriver jødene som døde i Holocaust som helgener som er hevet over enhver kritisk holdning. Gjennom dem, og monumenter til deres minne, har vi dessverre havnet et sted hvor vi bruker Holocaust som moralsk unnskyldning for våre egne overgrep, hevder han. «Ritualer og minnesteder stiller ingen spørsmål,» sier Megira. «Vi har skapt en mekanisme som effektivt forhindrer oss i å stille de viktige spørsmålene.»

På dette punktet begynner det å buldre blant elevene. Noen roper at Megira argumenterer dårlig. Men Holocaust-guiden gir seg ikke: «Lojalitet har sine grenser. Om noen ber dere drepe for landet deres, så autoriserer jeg dere til å pakke bagen og dra derfra,» insisterer han.

Nurit-Perhed Elanan er enig med den israelske guiden. Problemet i undervisningen, hevder hun, er at Holocaust reproduseres som et traume for å konsolidere sionistisk ideologi: Utdanningssystemet brukes ikke som et redskap for å oppnå innsikt, men hindrer isteden dette. Det israelske skolesystemet bruker traumet som et medium for å reprodusere en ahistorisk rett til et område israelerne rent faktisk har okkupert.

Snart står både lærer og elev og sparker sammen mot en vegg. Men den blir stående.

Ubalansert. This is my land gir et svært interessant blikk inn i Palestinas og Israels utdanningspolitikk, men bildet er ubalansert. Det er ingen tvil om at Israels system er ekstremt kritikkverdig, men Erde tenderer mot å gi et noe rosenrødt bilde av den undertrykte part. Å snakke sant redder ikke nødvendigvis dagen, men forflytter kanskje bare vrangforestillingen til et annet sted i samfunnslegemet. Palestinere har åpenbart rett til de okkuperte områdene, men når situasjonen først er som den er, må vi likevel finne en løsning som også inkluderer og anerkjenner den israelske stat, som den israelkritiske jøden Shlomo Sand mener.

Filmen hadde blitt mer interessant om også israelske forskere – som vi får flere av fra palestinsk side – hadde fått uttale seg om saken mer balansert. Nevnte Shlomo Sand, for eksempel, hadde vært et interessant valg her. Men, mer enn noe annet, burde Israels stat selv fått uttale seg, siden det er den som i størst grad er gjenstand for kritikk.

Konflikt og diskusjon. I filmens mest kritiske scene ser vi en palestinsk og en israelsk lærer snakke om Holocaust til elevene – som er både er palestinske og israelske, på en skole i Israel. De legger frem de kritiske øyeblikkene i historien rundt Hitlers jødeutryddelse, men plutselig blir den palestinske lærerinnen mer engasjert. Hun må «fortelle hele historien for elevene, selv om det er for mye for dem», sier hun til sin israelske kollega. Hun er tydelig berørt, for den israelske stat ble etablert fordi jødene måtte beskyttes fra nazismen. Men, dette skjedde på bekostning av – og her nøler hun og ser spørrende på sin kollega – «min bestefar».

Konflikten mellom landene og folkene blusser for et øyeblikk opp i klasserommet, og elevene diskuterer engasjert. Fraksjoner danner seg, men både voksne og barn tenker og argumenterer på kryss og tvers av de sedvanlige skillene. Det er i antagonismen som åpenbarer seg her at This is my land er på sitt beste, når Erde viser at selv om partene er radikalt uenige, kan de likevel øve seg i fellesskapets kunst ved å snakke med hverandre.


 

Røed er filmkritiker i Ny Tid.
kjetilroed@gmail.com

 

Kommentarer