Patentlovene skaper et intellektuelt monopol

Dagens patentregler er utdatert og hindrer innovasjon og spredning av teknologi, hevder Zia Quereshi, tidligere leder for utviklingsøkonomi i Verdensbanken. Er tiden inne for en patentreform?

Zia Qureshi
Zia Qureshi, tidligere direktør for viklingsøkonomi i Verdensbanken og tilknyttet Brookings Institution.

«Dagens lover om copyright og patenter skaper et intellektuelt monopol mer enn de sikrer åndsverk,» skriver Brink Lindsey og Steven Teles i sin ferske bok om amerikansk økonomi. Bekymringen for at «overbeskyttelse» av åndsverk skal være et hinder for innovasjon og spredning, er ikke ny. Men den er blitt mer framtredende nå når kunnskap peker seg ut som et konkurransefortrinn og en dominerende drivkraft for økonomisk aktivitet.

Digital teknologi har gjort framveksten av en «immateriell økonomi» mulig, basert på myke aktiva som algoritmer og kodestrenger, fremfor fysiske aktiva som bygninger og maskiner. Under slike forhold kan regler for åndsverk skape – eller ødelegge – forretningsmodeller og omforme samfunn ved at de bestemmer hvordan økonomiske gevinster fordeles.

Patenter

Men hovedelementene i dagens IP-regime ble etablert for en helt annerledes økonomi. Patentregler, for eksempel, reflekterer den seiglivede antakelsen om at sterk beskyttelse gir et viktig insentiv til bedrifter om å fortsette med nyskaping. Nye studier utført av blant andre Petra Moser og Heidi Williams finner faktisk lite grunnlag for påstanden om at patenter stimulerer til innovasjon. Tvert imot: Ettersom de låser patentholderens fordeler og driver kostnadene for ny teknologi i været, knyttes denne typen beskyttelse til mindre nyutvikling og manglende oppfølgende innovasjon, svakere utbredelse og økt markedskonsentrasjon. Dette har bidratt til større monopolmakt, det har svekket produktivitetsveksten og ført til økte forskjeller innenfor mange økonomier i løpet av de siste par tiårene.

Politikerne bør demokratiserinnovasjon for å stimulere til nyskaping.

Patenter oppmuntrer også til betydelig lobby-virksomhet og økt manipulering av økonomiske og juridiske forhold. Majoriteten av patentene benyttes ikke til å produsere kommersielle verdier, men til å skape et defensivt juridisk villnis som kan holde potensielle konkurrenter på avstand. Etter hvert som systemet ekspanderer, øker patentfiksing og rettstvister. Søksmål framlagt av patentsjonglører utgjør over tre femtedeler av alle søksmål for IP-forseelser i USA, og kostet økonomien om lag 500 milliarder dollar i løpet av årene 1990–2010.

Enkelte argumenterer for at patentsystemet rett og slett burde avskaffes, men det vil være en for radikal tilnærmingsmåte. Det som virkelig trengs, er en fullstendig gjennomgang av systemet, med en målsetting om å endre overdrevne eller rigide regler for beskyttelse. Reglene må være i samsvar med dagens virkelighet og legge til rette for at konkurranse kan stimulere til mer innovasjon og spredning av teknologi.

Reformer

Et sett med reformer man burde overveie, gjelder forbedring av institusjonelle prosesser, som å forsikre seg om at de som sitter på patentene, ikke tilgodesees i altfor stor grad. Andre reformer gjelder selve patentene, og innebærer kortere patentvarighet og innføring av «bruk patentet, eller mist den»-reguleringer, samt strengere kriterier for tildeling av patenter slik at de kun blir gitt til virkelig meningsfull nyskaping.

Nøkkelen til suksess kan ligge i å erstatte «en-regel-passer-alle»-tilnærmingen det eksisterende patentregimet opererer etter, og heller innføre en differensiert tilnærming som passer bedre for dagens økonomi. Patenter har en levetid på 20 år (copyright gjelder i 70 år eller mer). Men mens en relativt lang patentperiode kan passe godt for innovasjoner innen legemiddelindustrien – som innbefatter langvarig og kostbar testing – er det mindre hensiktsmessig for de fleste andre utviklerne i næringslivet. For utviklere av digital teknologi og software, for eksempel, som krever langt kortere utviklingstid og som bygger videre på tidligere innovasjoner i en trinnvis utvikling, ville en vesentlig kortere patentperiode være mer hensiktsmessig.

Selvsagt er det slik at dersom de som skal regulere dette, bestemmer seg for å skreddersy patenter til ulike typer innovasjoner, må de være på vakt mot å komplisere patentregimet i overdreven grad. Å finne den riktige kombinasjonen av reformer vil uvegerlig kreve eksperimentering og nøye overvåking av konsekvensene, slik at man kan foreta nødvendige justeringer underveis.

Men utforming av de riktige reformene er bare en del av utfordringen: Sterke kapitalinteresser vil gjøre reformer vanskelige å gjennomføre politisk. Heldigvis kunne ikke omstendighetene vært gunstigere for en reformering av det mange tiår gamle patentsystemet. Dersom systemets forsvarere virkelig ønsker å fremme innovasjon, burde de ønske den velkommen inn i sin egen bakgård.

Det offentlige

Patenter er imidlertid ikke det eneste viktige elementet i innovasjonenes økosystem: Det offentlige fremmer også innovasjon gjennom direkte finansiering av forskning og utvikling (FoU) og ved hjelp av skattemessige insentiver. Også innenfor dette feltet kreves det endringer. Offentlige utgifter til FoU tar sikte på å bidra til at allmennheten drar nytte av grunnlagsforskning, som ofte produserer kunnskapsoverskudd som kommer hele økonomien til gode. Men i USA har regjeringens satsing på FoU falt fra 1,2 prosent av BNP tidlig på 1980-tallet, til halvparten av dette nivået i de senere årene. Dette understreker behovet for å revitalisere offentlige forskningsprogrammer og sikre bred tilgang til funnene de gjør.

Dessuten må FoU-insentiver for næringslivet – skattelette, bevilgninger og utdeling av priser – gjøres tilgjengelige for bedrifter på en rettferdig måte. En patentreform kunne utfylle denne typen reformer, ved for eksempel å forby patenter på offentlig støttet forskning, som bør være tilgjengelig for alle markedsaktører.

Mange innovasjonsgjennombrudd som er blitt kommersielt utviklet av private firmaer, kommer egentlig fra offentlig støttet forskning. Ferske eksempler omfatter Googles grunnleggende søker-algoritme, sentrale deler i Apples smarttelefoner, og endatil selve internettet. Myndighetene burde overveie hvordan de kan gi skattebetalerne en andel av slike lønnsomme resultater av offentlig støttet forskning, ikke minst for å kunne forsvare økte offentlige FoU-budsjetter. Her har skattesystemet en viktig rolle å spille.

I videre forstand – i en økende kunnskapsintensiv økonomi – burde politikerne sørge for å demokratisere innovasjon for å stimulere til nyskaping og spredning av nye ideer samt fremme en sunn konkurranse. Dette betyr en overhaling av systemet som skal ivareta åndsverk, for slik det er i dag, beveger det seg i motsatt retning.

Kommentarer