Påtalemessig overdrivelse

Selv om de første frifinnelser av demonstranter mot presidentinnsettelsen er et faktum, må ikke episoden les vekk.

clover clover
Clover er amerikansk forfatter.

Enhver som er blitt stilt for retten for noe som kan føre til fengselsstraff, vil kunne fortelle deg at det å bli frifunnet er som å vandre ut av en løves gap. Selv om du går ut av retts-
lokalet og inn i den samme ufullkomne verdenen som du har ruslet gjennom mens du var ute mot kausjon, så føles det ekstatisk. Vintersolverv var ekstatisk for de seks første «#J20» som sto tiltalt for å ha protestert mot innsettelsen av presidenten for nesten et år siden: ikke skyldig på alle punkter. Det er enda 180 tiltalte igjen.

Geskjeftig aktor. Rettssaken er blitt dekket i beundringsverdig detalj av det nylig etablerte nyhetskollektivet Unicorn Riot; det har vært tydelig bekjentgjort i noen medier, en podcast her og der samt et hardtslående essay av Sam Adler-Bell. Når det er sagt, har denne rettssaken frem til nå vært dramatisk underrapportert. Det har ikke ekstraordinær nyhetsverdi at folk protesterte mot denne eller hvilken som helst annen presidentinnsettelse, og mens intensiteten i J20-demonstrasjonene kanskje var et forvarsel om den økte dramatikken i gatepolitikken som har særmerket et år med nyfascistisk fremvekst, var ikke innsettelsesaksjonene verre enn en kunne vente. Tumultene var sannelig trauste sammenliknet med for eksempel uroen knyttet til pensjonsreformer i Argentina. Heller ikke var politiresponsen, om aldri så motbydelig, utenfor normene for dagens politiarbeid. Den omfattet lystig og vilkårlig bruk av kjemiske (og andre) våpen, hardhendt opprenskning i gatene og samling av demonstranter i grupper, samt forlenget varetekt; det er bare det snuten gjør. Det ekstraordinære innslaget har vært rettsvesenets ambisjoner: Tiltalene tatt ut mot over 200 personer skulle skremme alle. Det er disse sakene som burde vært dekket med jevne mellomrom av nasjonale medier.

Kort sagt: The U.S. Attorney’s Office for the District of Columbia hevdet den typen skyld ved tilknytning som vi lenge har fått forsikringer om at er utelukket ved lov: at enhver som på noe tidspunkt tok del i marsjen det dreier seg om eller, helvete heller, bare var i nærheten, bar full skyld for hvert av de få knuste vinduene og gjenstandene som ble kastet. Dette ble koblet sammen med et iskaldt syn på hensikt: Enhver som dukket opp i en «antikapitalistisk, antifascistisk» marsj planla ødeleggelse og plyndring rett og slett ved å ta en spasertur under et slikt slagord. Enda verre om du gikk hjemmefra med førstehjelpsutstyr, eller kjente til ordet «kettle» [å samle demonstranter i tette grupper for å ha bedre kontroll med dem, overs. anm.], eller var svartkledd. Aktor vedgikk at ingen av de seks tiltalte kunne knyttes til noe tilfelle av hærverk på eiendom eller noen annen forbrytelse, bortsett fra via det dobbelt nye argumentet om tilknytning og hensikt. De sto ved tiltalen uansett, og jobbet hardt for å få de tiltalte dømt. Juryen ble bedt om å erklære skyldig på grunnlag av fem punkter om straffbart hærverk pluss forseelsen å delta i opptøyer og forseelsen å konspirere om opptøyer (en tilleggstiltale for oppmuntring til opptøyer ble frafalt av den ellers godtroende dommeren). Jeg har en mistanke om at «opptøyer» kommer til å bli et nøkkelbegrep innenfor rettsvesenet i tiden som kommer.

Aktor vedgikk at ingen av de seks tiltalte kunne knyttes til hærverk eller annen forbrytelse, men sto ved tiltalen uansett.

Minimalt forsvar. «Uten motsetninger blir det ingen fremgang,» skrev William Blake. Likevel har regjeringens delstatsadvokat (District Attorney) hatt som prosjekt å nytegne det juridiske kartet slik at «motsatthet» blir et område for forbrytere. En slik anklagerstrategi legger åpent opp til å omstrukturere offentlig politikk. Om en slik tilnærming skulle bli gyldig, kan en arrestere og dømme samtlige som deltar på for eksempel en Occupy-leir eller hva som kommer til å bli det neste. En Fuck The Police-marsj, en Black Lives Matter-demonstrasjon, eller folkene som møtte opp for å stoppe nynazistene i Charlottesville. En ser straks at statens holdning effektivt ville tvinge alle borgerne til å slutte seg til den aktuelle og guddommelige sosiale orden, hva den nå måtte være, ellers kan de tiltales for alle de påståtte forbrytelsene som er begått av hvem som helst med avvikende meninger. Slik tegnes en verden med status quo, ikke noe anti. Statsvitere kan føre sine ilske debatter om hvorvidt vi har havnet i fascisme eller ikke, men dersom det å fremstå offentlig som antifascist eller antikapitalist blir et prima facie-grunnlag for rettsforfølgelse, tror jeg virkelig vi er noen få paneldebatter hinsides spørsmål og svar.

Detaljene om aktoratets sakførsel, som ikke bare omfattet den innovative argumentasjonen, men også den åpne rasismen og sympatien for «alt-right» som gjennomsyret den aktuelle politistyrken, kan finnes i redegjørelser hos Unicorn Riot og It’s Going Down. Forsvaret var minimalt, sikkert fordi en ikke hele tiden kan vende seg til juryen og mumle «dette er idiotisk». Når det kom til stykket, var juryen enig. Som ett jurymedlem oppsummerte: «Påtalemyndigheten vedgikk heldigvis at de ikke hadde kjennskap til at noen av de tiltalte hadde utøvd vold eller vandalisme.» Og la til: «Før forsvaret hadde ytret en lyd, sto det helt klart for meg at vi til slutt ville komme til at ingen var skyldige».

Enhver som på noe tidspunkt tok del i marsjen det dreier seg om, eller bare var i nærheten, bar skyld for hvert et knust vindu.

Sosiale banaliteter gjort til juss. Å regne med at juryer vil gjøre det rette, er likevel en tapende strategi rent generelt. De er en del av løven. Det er verdt å merke seg minst to ting. For det første: Disse rettssakene vil fortsette de neste ti månedene. Hver og én må utkjempes på nytt; enkelte vil det bli reist mer tvil om; juryer vil være forskjellige; forsvaret trenger fremdeles din støtte. Vær så snill å hjelpe. Om du hadde tenkt å kjøpe boken mi, gi et bidrag i stedet og send meg en epost. Vi vil finne ut av det.

For det andre, så absurd den enn kan synes – denne episoden med påtalemessig overdrivelse bør ikke les vekk, selv om de første frifinnelsene er et faktum. Det obskøne feilgrepet har et sannhetens øyeblikk i seg. Overreaksjonen er faktisk velkjent. Den faller strukturelt sammen med hysteriet om «antifa», som har spredt seg de siste årene. De latterlige påstandene om voldsnivået, den fantastiske fare de utgjør for den offentlige orden, vrangforestillingen om at et par episoder med vandalisme faktisk er masseforbrytelser som kleber ved alle i svarte klær, opplagte konspiratorer … du kan se hvor dette fører. Spøkelset som ble vekket av U.S. Attorney’s Office i J20-rettssakene, er manet frem om igjen og om igjen, ikke bare av presidenten og en håndfull tosker med fascistsveis, men også av New York Times og en rekke andre sentrums- og til og med venstreorienterte medier. Og bakenfor dette ligger noe som er en enda større sak: kriminaliseringen av Movement for Black Lives – underskrevet med det unevnelige premisset at svarthet i seg selv er en slags vold mot staten, at å forlate huset ditt som svart er en form for politisk hensikt. Disse ideene gjennomsyrer vår kultur. Vi burde ikke bli forbauset over å se at lovregler presser på for å uttrykke sosiale banaliteter og fordommer. Nå er tiden kommet for all vår motsatthet; vi bør forberede oss på å slåss.

 

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.