Partier i brytningstid

Demokratiets bærebjelke er i endring. Medlemskrakket og tillitskrisen har tvunget partiene til å tenke nytt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter 70 år med Einar Gerhardsens organisatoriske bibel «Tillitsmannen» som dominerende rettesnor, har partiene skjønt at de er i utakt med sin egen samtid.

Fortsatt dominerer den tradisjonelle organisasjonsformen. Det kaller partisekretær Bård Vegar Solhjell i Sosialistisk Venstreparti et tankekors.

– Om partiene har vært bakstreverske? Det er det liten tvil om, sier han.

Veteranslunsj

I Arbeiderpartiet henger Gerhardsen fortsatt i veggene, men også der taes medlemssvikten og tillitskrisen svært alvorlig. Partisekretær Martin Kolberg møter oss etter å ha deltatt på veteranlunsj i partiet.

– Partiene speiler samfunnsutviklingen. I dag er hele samfunnet preget av individualisme. Det gjør at interesser for alle organisasjoner – ikke bare partiene, men også skolekorps og idrettslag – er mindre. Dette går Knut Heidar (En av forfatterne bak Hva skjer med partiene? som ble omtalt i forrige nummer av Ny Tid. Red. anm.) hus forbi. Og det mangler også i debatt rundt partiene og demokratiet, sier Kolberg.

Avstand til folket

I forlengelsen av dette ligger det enda en ting som Heidar og hans forskerkollega Jo Saglie overser, ifølge Kolberg.

– Før meldte folk seg inn i partiene for å støtte dem. Nå melder folk seg inn for å bli hørt og få innflytelse. Føler de ikke at de får bestemme, trekker de seg ut igjen. Dette må partiene tilpasse seg, og der har vi ikke vært flinke nok, sier Kolberg.

Han innrømmer at medlemsraset har vært betydelig – fra 85 000 tidligere, til 60 000 (inkludert AUF) i dag – og at partiene opplever en tillitssvikt.

– En av grunnene til tillitssvikten er at det er blitt for stor avstand mellom folket og politikken. Politikken er blitt profesjonalisert, men det er også en identitetskrise. Den sosiale identifikasjonen til partiene har forsvunnet. Det skaper avstand. Det er partienes ansvar å tette denne avstanden, sier Kolberg.

Balansegang

– Vi må klare balansen mellom å henvende oss til det enkelte mennesket og å stå som forsvarere av den kollektive solidariteten, sier Arbeiderpartimannen.

Han mener partiene fortsatt må være demokratisk styrt.

– Men vi må åpne oss slik at det blir rom for politisk nytenkning, og slik at vi kommer nærmere folks hverdag.

Dette innebærer flere ting: Skolering, et bredt aktivitetstilbud, mer politikk tilbake til kommunene, vitalisering av det faglig/politiske samarbeidet, nye organisasjonsformer og flere kampanjer med politiske kampsaker også utenfor valgkampene.

Arbeiderpartiet har allerede åpnet for uravstemninger ved nominasjoner til stortingsvalgene, og jobber nå med å innføre temalag som et supplement til partilagene. Folk skal kunne engasjere seg ut fra interesse for en sak.

Kolberg mener imidlertid organisasjonsstrukturen er mindre viktig enn den politiske kulturen i partiet.

– Vi har vedtekter som imøtekommer det meste av dette. Det er kulturen, ikke strukturen, som er det avgjørende. Med en fleksibel og åpen partimentalitet, har man større sjanse for nytenkning og nye folk, enn i en stivbent mentalitet, sier han.

Savner ungdom

– Problemet er at man ikke klarer å møte det samfunnet man selv har skapt. Dette er en tung og dynamisk utfordring. Folk er mindre opptatt av helhet enn før. Samtidig må partiene tenke helhetlig. Spesielt har vi en utfordring i forhold til de yngre. I ungdomsgruppen står vi katastrofalt svakt, sier Kolberg.

– Hvordan skal dere nå ungdommen da?

– Det er et bekymringspunkt. Det vil ta tid, men det norske sosialdemokratiets grunntanke, nemlig gode fellesskapsløsninger, vil få en renessanse. Ungdom er ikke egoister, men solidariske individualister. Det er et godt utgangspunkt for støtte til sosialdemokratiet, sier Kolberg.

– «Noen har snakket sammen» er et populært bilde på beslutningsprosessene i Arbeiderpartiet. Er det fortsatt slik?

– I et stort parti snakker man selvfølgelig ofte sammen, men det er helt feil at det er slik partiet styres. Det er de formelle kanalene som har betydning, og verken nettverk eller spesielle subkulturer plager oss nevneverdig i dag. Det er et bilde som henger igjen fra noen tidligere uheldige episoder, men det har ingen rot i virkeligheten i dag. Det hadde vi rett og slett ikke tillatt.

SVs vri

Også Bård Vegar Solhjell i SV har innvendinger mot samfunnsforskerne Knut Heidar og Jo Saglie: De er for snille når de skriver at partiene klarer seg relativt bra.

– Vi må bli enige om at det ikke står så bra til. Partiene har få medlemmer, liten aktivitet, og liten tillitt. Vi må diskutere hvordan vi kan gjøre noe med dette selv, sier Solhjell.

Han mener medlemskrakket og tillitskrisen har eksterne årsaker.

– Likevel tror jeg det går an å se på noen ting ved partiene selv. Det er bare ørsmå forskjeller mellom de norske partiene. Stort sett er de organisert på samme måte som for 40 år siden, mens andre organisasjoner og partier i utlandet har gjort mange organisatoriske endringer, sier Solhjell.

Svisj

I tillegg til det mer tradisjonelle arbeidet med å få flere lokallag og flere lister, jobber SV derfor med sitt «visjonære organisasjonsprosjekt» (Svisj). Det innebærer blant annet verving og innmelding per sms, uravstemninger i fylkeslagene ved nominasjoner til stortingsvalg, og å etablere temanettverk som for eksempel tar for seg minoritetspolitikk, næringspolitikk eller energi og miljø

– Det har også vi begynt med i mindre målestokk, men vi vil dra det lenger, og la det gjelde hele organisasjonene, sier han.

Partiet tror også på mer åpenhet. Ikke-medlemmer skal ha anledning til å bli med i temanettverkene, og å komme med innspill i programprosessene.

– Vi tror ikke at vi har svar på alt, og vi vil ha innspill fra andre. Vi vil gå aktivt inn for å få inn innspill fra folk flest, og fra fagmiljøene, sier Solhjell.

I tillegg vurderer partiet det de kaller for «medlemsinitiativ»; dersom ti prosent av medlemmene krever det, skal en sak opp til uravstemning i partiet. Kosovo-saken er et eksempel på en sak hvor dette kunne være aktuelt. Tanken er å bedre det reelle partidemokratiet, ifølge Solhjell.

Godt år for Frp

Mens det er tilløp krisestemning i de andre partiene, kan Frps Generalsekretær Geir Mo klappe seg fornøyd på magen. Partiet, som fortsatt er relativt lite, har nesten doblet medlemstallet det siste året. Mo kan ta juleferie med 23 000 medlemmer i sitt register.

– Vi vil bygge opp en bred og sterk organisasjon som engasjerer flest mulig av medlemmene våre i partipolitisk arbeid, sier Mo.

En solid organisasjon er nødvendig for at partiet skal kunne ta ansvar i regjering, og på fylkes- og kommunenivå, forklarer han.

Frp har derfor gått andre veier enn de andre partiene. Målet er å bli enda større, og Mo bruker den tradisjonelle partimodellen som mal for oppbygningen. Partiet har en egen organisasjonsavdeling som jobber med rekruttering, og en skoleringsavdeling som siden 1998 har sørget for et mer skolert tillitsmannsapparat. Hovedvekten legges på skolering, og på å skape et godt sosialt miljø i organisasjonen.

Ikke topptungt

I forbindelse med statsbudsjettet, varslet Frp at de ville rådspørre seg med partiorganisasjonen dersom regjeringen stilte kabinettspørsmål.

– Dette har vi brukt flere ganger. Senest i dag bestemte Stortingsgruppen å sende en sak ut på høring i partiet. Det gjaldt tvangsflytting av statlige tilsyn, sier Mo.

Målet er å få hele organisasjonen med i beslutningsprosessene.

– Det er ikke bare eliten, men hele organisasjonen, som skal føle at de blir hørt og at de får bidra. Dersom ledelsen styrer alene, forvitrer organisasjonen. Arbeiderpartier har fjernet seg fra utgangspunktet sitt, og blitt et akademikerparti. Ikke et parti for folk flest, sier Mo.

– Så Frp er ikke så topptungt som man kan få inntrykk av?

– Carl I. Hagen er en tydelig politiker, som får mye mediefokus rettet mot seg. Frp er ikke topptungt på noen måte, men det skapes et inntrykk av det på grunn av medievirkeligheten.

---
DEL

Legg igjen et svar