Parlament uten tillit

Det er liten grunn til å harselere for mye over deltakelsen i EU-parlamentsvalget sist mandag. Med 45,5 prosent deltakelse ligger oppslutningen mindre enn ti prosentpoeng under sist fylkestingsvalg i Norge, og omlag 13 prosent under sist kommunevalg. Også i Norge er deltakelsen ved valg synkende, og når det gjelder EU-parlamentsvalget trekker den lave deltakelsen i […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er liten grunn til å harselere for mye over deltakelsen i EU-parlamentsvalget sist mandag. Med 45,5 prosent deltakelse ligger oppslutningen mindre enn ti prosentpoeng under sist fylkestingsvalg i Norge, og omlag 13 prosent under sist kommunevalg. Også i Norge er deltakelsen ved valg synkende, og når det gjelder EU-parlamentsvalget trekker den lave deltakelsen i de nye EU-landene snittet ned. I disse ti landene lå deltakelsen på fattige 26,4 prosent. Det bør gi en indikasjon på at velgerne i Øst- og Sentral-Europa bare i begrenset grad ser på EU som en viktig arena for å forme sin framtid. Mye tyder på at mange i de nye medlemslandene ønsket både markedstilgang og adgang til å arbeide i vest, men også at det stopper der.

Europas politikere kan fortvile over den lave valgdeltakelsen, men til liten nytte. Så langt har EU nær sagt vært blottet for politiske prosjekter og politisk kamp siden de daværende EF-landene samlet seg om det indre marked. Senere har man fokusert på reformer av EUs institusjoner og en konsensusorientert – elitestyrt – fordypning av samarbeidet. Men fortsatt har de politiske kampene i hovedsak blitt værende på nasjonalt nivå.

Sannheten er at EU-parlamentet er like interessant for Europas velgere som et middels norsk fylkesting er her hjemme. Innflytelsen er begrenset og relevansen for velgernes hverdag liten. Makta er i stor grad lagt hos politikere som velges indirekte på nasjonalt nivå – regjeringssjefene og regjeringsmedlemmene – eller som ikke velges i det hele tatt: Kommisjonen. Som en konsekvens av dette er da også at kandidatene til EU-parlamentet er omtrent like kjente som norske fylkestingspolitikere. Den politiker som lar seg nominere til et EU-parlamentsvalg er enten på jakt etter en tilbaketrukket tilværelse med god apanasje, eller usedvanlig oppofrende overfor sitt parti. Det siste er nok vanligst, men reell makt eller berømmelse kan det ikke være som lokker.

Nå inngår de fleste nasjonale partier innenfor EU i forsøk på å stable europeiske partier på beina, dels ut fra et ønske om mer kontakt og samordning, dels fordi EU-parlamentets økonomiske støttesystem uansett tvinger noenlunde like partier til samarbeid. Det paradoksale er at man likevel ikke klarer å sette politiske saker og politisk kamp på dagsordenen. EU-parlamentsvalget og dannelsen av europeiske partier kunne dannet grunnlaget for at partiene til venstre sammen aksjonerte for sysselsetting og mot sosial dumping, mens partiene til høyre kunne kampanjert for koordinert nedbygging av skatter og avgifter – for eksempel. Men europeisk politikk var fraværende, den nasjonale dominerte.

Det er langt fram til EU blir en reell politisk kamparena. Inntil da kan man ikke vente annet enn at europeere flest gir blaffen i parlamentsvalgene.

---
DEL

Legg igjen et svar