Parallelle liv på Vestbredden 

Avner Faingulernts to filmportretter er en påminnelse om at et fødested kan utgjøre forskjellen mellom himmelen og helvete.  
Hans Henrik Fafner
Fafner er fast kritiker i Ny Tid. Bosatt i Tel Aviv.
Email: fafner4@yahoo.dk
Publisert: 01.10.2018
film:

In the Desert: Omar’s Dream og Avidan’s Dream

Avner Faingulernt

Israel

Den israelske filmskaperen Avner Faingulernt har tilbrakt fire år i det fjellendte landskapet sør på Vestbredden. Resultatet er to filmer som forteller to parallelle historier om to forskjellige familier, der mye likevel er likt. I den første følger vi den palestinske gjeteren Omar og hans nærmeste; i den andre den israelske bosetteren Avidan og hans gravide kone, en liten gruppe medhjelpere og geitene og sauene deres. 

«Jeg elsket å besøke begge verdenene. Jeg så ingen interaksjon, og ingenting som forbandt dem. Men kanskje er dette begynnelsen på noe allikevel,» sa regissøren etter visningen på Docaviv filmfestival i Tel Aviv i mai. 

Likheter under ulike forhold

Omar kommer fra den store landsbyen Yatta sør på Vestbredden, men flytter til et mer avsidesliggende strøk. Han vil bosette seg på det landet hans beduinfamilie har eid i generasjoner, for å leve tettere på sin «stamme». Den nye tilværelsen er krevende, og etter å ha tilbrakt den første bølgen med tordenvær under et teppe av plast, innser Omar at han behøver et skikkelig hjem. Han bygger sitt primitive murhus om natten for å unnslippe blikket til de israelske soldatene som kontrollerer området. 

«Araberne forstår ikke landet, de er ikke knyttet til det.»  

Bosetteren Avidan er på sin side et veritabelt hippieideal, som ønsker å unnslippe den materialistiske urbane livsstilen for å tilbringe tiden med dyrene sine og en gitar på en steinete høyde. Hjemmet hans er en forlatt trebygning som han og kameratene hans har renovert i fullt dagslys – en relativt typisk bosetterutpost. 

De to familiene bygger sine drømmer under liknende værforhold. Og i begge tilfeller finner de liknende løsninger på problemene sine – for eksempel sover de på madrasser på taket når sommertemperaturen blir uutholdelig. Tilfeller som Omars og Avidans er uvanlige, noe som understreker likhetene mellom de to. Forbindelsen illustreres også gjennom bruken av farger – for eksempel blodets betydning etter at begge har slaktet en geit. 

Brutal virkelighet i vakkert landskap

Forskjellene er mest åpenbare på det politiske området. Ifølge den israelske menneskerettsorganisasjonen Btselem er det mer enn 200 bosettinger på Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem. Etter internasjonale konvensjoner er alle ulovlige, men ikke desto mindre nyter 127 av dem offisiell anerkjennelse fra den israelske staten. Ytterligere 100 er såkalte bosetterutposter. Disse består vanligvis bare av et par bygninger og en håndfull mennesker, men kontrollerer ofte store landområder og håper å oppnå offisiell anerkjennelse i fremtiden. I mellomtiden får bosetterne i utpostene hærens beskyttelse i kraft av å være israelske borgere. 

Slik er den brutale virkeligheten i det vakre landskapet filmene utspiller seg, i nærheten av de sørlige Hebron-fjellene. Dette er et av de fattigste områdene på Vestbredden; her bor de mest utarmede palestinske bøndene, og mange av de lokale jødiske bosetterne er innbitte radikalere. Situasjonen er stort sett anspent. Lokale beduinbarn blir ofte trakassert av bosetterungdom på vei til skolen, og fedrenes ungtrær i olivenlundene trukket opp med roten. 

I filmene manifesterer dette seg i det totale fraværet av kontakt mellom de to familiene. På et tidspunkt ser Avidan en palestinsk flokk passere på avstand, hvorpå han kommenterer at mens arabernes enger er tørre og karrige, er «hans» land grønt og frodig – «for araberne forstår ikke landet, de er ikke knyttet til det». 

Til slutt må Avidan oppgi prosjektet sitt av økonomiske grunner. Han forklarer kona og sine venner at han uansett har gjort seg ferdig med stedet, at det er på tide å begynne på noe nytt. Dette gir et nytt perspektiv på historien: Avidan har privilegiet av å kunne pakke sammen og flytte når han ønsker, mens Omar og familien hans er dømt til å bli værende – og kanskje få nye, truende naboer. Han har ingen illusjoner om å kunne velge noe annet. 

Engasjerende historiefortelling

De to filmene har den felles tittelen In the Desert, men kan ses hver for seg, da hver av dem forteller en selvstendig historie. Å se dem sammen gir likevel en enda sterkere opplevelse. 

Avidan har privilegiet av å kunne pakke sammen og flytte når han ønsker, mens Omar og familien hans er dømt til å bli værende. 

Historiefortellingen engasjerer, og grepet med å presentere de to mennenes liv parallelt er vakker. Men å kalle verket «en ny begynnelse», slik regissør Faingulernt hintet om, er mindre overbevisende. Til tider synes det tvert imot som om filmene i kraft av sin blotte eksistens forsterker og intensiverer forskjellene, snarere enn å redusere dem. 

Omar var i Tel Aviv da filmene ble vist under Docaviv i år. Han ville ikke kommentere filmen, men unnskyldte seg med at det var ramadan, den muslimske fastemåneden. Med et ironisk smil sa han at han hadde det travelt med å dra inn til i byen for å finne noe å spise. «Kosher!» utbrøt han, med hentydning til at han befant seg i en israelsk storby, hvor mange overholder de jødiske spisereglene.

Kommentarer