Paragrafrytteri og klimakamp

Kan norske politikere tvinges til å endre sin politikk via domstolene? Et initiativ er på gang som potensielt kan få store følger for maktfordelingen i Norge. Politikere og næringsliv er lite begeistret, men, grasrotaktivister øyner håp om et gjennombrudd i miljøpolitikken.

AFP PHOTO / STEEN ULRIK JOHANNESSEN
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Foreningen for Grunnloven § 112 ble stiftet høsten 2015. Den arbeider med å forberede et søksmål mot den norske stat. Dette fordi staten går videre med sine planer om å åpne for oljeboring i Arktis/Barentshavet under 23. konsesjonsrunde. Initiativtakerne mener at med den kunnskapen vi i dag har om globale miljøendringer, er regjeringens planer om oljeutvinning i sårbare områder direkte i strid med retten til et sunt miljø. Denne retten ble styrket gjennom revideringen av Grunnloven som fant sted i jubileumsåret 2014, da 200 år med egen konstitusjon ble behørig feiret.

Den folkelige mobiliseringen. Mesteparten av arbeidet til foreningen har frem til nå foregått internt, uten et bredt offentlig engasjement. På et åpent møte i Oslo i mars 2016 ble videre strategi diskutert. Foreningen har to mål, forteller Mari Gjengedal, leder av ungdomsorganisasjonen Spire og en av organisasjonene bak initiativet:

«Vi ønsker å få til et søksmål, men like viktig er en stor folkelig mobilisering rundt spørsmålet. Vi har startet en forening for å få folkelig forankring.»

Leder i Greenpeace Norge Truls Gulowsen forteller forsamlingen at han var på et møte hvor tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith uttalte at det påhviler det juridiske samfunnet en viss plikt til i å undersøke hvor langt denne nypussede paragrafen når. Gulowsen ler og mener det borger bra for saken.

Den nye paragrafen oppfattes som mer aktiv enn den gamle 110b. Derfor vil vi bruke paragrafen for å redde klimaet vårt, understreker Gulowsen.

Et problem så langt har vært at foreningen ikke har rettslig klageinteresse på vegne av miljøet. For å kunne få dette må det stå miljøorganisasjoner med lang eksistens og bredde bak. Det er fortsatt uklart om hele foreningen eller bare enkelte organisasjoner skal stå bak et eventuelt søksmål. Greenpeace Norge teller på knappene om de kan påta seg oppgaven, men har ikke landet ennå.

Paris-puff. Men vil uansett politikere støtte dette? Ingen vet helt sikkert. Ungdomspartiene er positive, forklarer Gjengedal fra Spire. Men tidligere har toneangivende politikere som Nikolai Astrup fra Høyre og Trine Schei Grande fra Venstre vært tydelige på at de er alle velgeres ombudsperson. De tar beslutninger. De skygger ikke banen, ved å enten å oppnevne ombudsmenn for fremtidige generasjoner, ei heller løper de til rettsapparatet med politiske beslutninger.

Men at dette er en sak å kjøre, er likevel ikke initiativtakerne i tvil om. En god stund før klimatoppmøtet i Paris i desember 2015 uttalte professor i juss ved det juridiske fakultet Beate Sjåfjell at å bore etter olje i iskanten ved Arktis ikke bare er «på kanten» av internasjonal rett, men i strid med internasjonale miljøavtaler.

Allerede i 2013 gjorde advokat Katrine Hambro en utredning på vegne av Norsk Klimastiftelse, med tittelen «Er Oljefondets tjæresandinvesteringer ulovlige?» Da ble flammen tent.

Kanskje domstolene kommer til å avgjøre hvor iskanten egentlig går?

Initiativet fra Nederland. Erlig Fjeldaas, jusstudent og medlem av Concerned Students, holder et lite foredrag om det som ellers skjer internasjonalt. Det foregår en interessant sak i Pakistan, forteller han. En bonde saksøkte pakistanske myndigheter for dårligere vekstvilkår grunnet klimaendringer. Staten ble dømt til å gjennomføre en klimahandlingsplan fra 2012 som den ennå ikke hadde startet å implementere. Domstolen gjorde menneskerettighetene til rettsgrunnlag, og sa at et forutsigbart klima er en forutsetning for ivaretakelse av menneskerettigheter.

Tyskland har en lov som sier at tyske virksomheter har en plikt til å erstatte andres ødelagte eiendom om det kan bevises at de har skyld i ødeleggelsen. Nå har en peruansk bonde stevnet energigiganten RWE for å ha ødelagt eiendommen hans, som følge av issmelting.

Screen Shot 2016-05-11 at 15.59.30
Det viktigste initiativet er fra den nederlandske organisasjonen Urgenda. Sammen med 800 borgere stevnet de den nederlandske staten for lave klimaambisjoner. Prosessen varte i to år. Nederlandske myndigheter ble i tingretten i Haag dømt til å kutte nasjonale utslipp med 25 prosent i forhold til 1990-nivået, innen 2020 (opp fra 17 prosent). Myndighetene argumenterte med at nederlandske utslipp er forsvinnende små. Men domstolen mente at myndighetene har en aktsomhetsplikt. Staten anket.

Som en gressbrann. Dette er ikke ulikt debatten i Norge. Vi er små i det store bildet. Vi gjør dessuten mye ute, ikke minst gjennom det norske regnskoginitiativet. Initiativtakerne mener likevel at de nå har ekstra skyts å komme med, i og med klimaavtalen i Paris. Den er strengt tatt ikke 100 prosent juridisk bindende, men den slo fast at den eneste måten å løse klimaproblemene på, er ved at hvert land tar sitt ansvar. Det ligger som et premiss at vi ikke kan fortsette å ødelegge klimaet. Med en slik forståelse kan man se domstolene som en sikring – de er der for å beskytte borgerne mot unnvikende og sendrektige myndigheter.

Det er som om en liten gressbrann er i gang. Og mer bensin helles på bålet. I beste Hollywoodstil går nå statsadvokaten i New York etter den klare oljelukten hos Exxon Mobile. De har drevet klimaforskning selv, og har lenge kjent til alle vitenskapelige sider av saken, men har inntil nylig forblitt uttalte klimaskeptikere og klimaaktører. Spørsmålet er: Har de da løyet for sine investorer? I så fall snakker vi om bedrageri. Det amerikanske rettssystemet er tøft å ha med å gjøre. Kanskje vårt eget Statoil (og du og jeg som skattebetalere) burde skjelve litt i buksene også? Statoil er medlem av American Petroleum Institute, som skal ha forsøkt å påvirke amerikanske myndigheter til egen fordel.

Screen Shot 2016-05-11 at 15.59.33Smaken av tobakk. Dette begynner å smake av … sterk tobakk. På slutten av 1990-tallet måtte tobakksindustrien betale 200 milliarder dollar i erstatning til amerikanske helsemyndigheter.

I 2015 holdt den engelske sentralbanksjefen Mark Carney en oppsiktsvekkende tale til finanseliten i London. Han advarte næringslivet om mulige fremtidige erstatninger til folk som led nød på grunn av investeringer som ødela klimaet. Finansfolk er ikke dumme. De er … finansfolk.

Folkerett, miljørett, erstatningsrett, menneskerettigheter. Og en reformert grunnlovsparagraf. Til og med sterke motkrefter risikerer å kjenne at temperaturen stiger. Paragrafen er åpen og bred. Hvor står dommerne egentlig? Kanskje domstolene kommer til å avgjøre hvor iskanten egentlig går? Da kommer det til å bli varmt i rettslokalet – med og uten klimaendringer.

Utlysning for den 23. konsesjonsrunden er gjort. Neste korsvei blir selve tildelingens time. En eller annen gang innen sommeren. Følg med: Sannsynligheten er da stor for at du får se en alvorlig Truls Gulowsen på tv. Paragrafrytterne er snart klare til å sette seg på sin hest.

---
DEL