Paradoksal bok om fugler

Vi er mange som elsker fuglene og kjenner en nærhet til disse vakre, flyvende skapningene. Jim Robbins er en av dem, og med kjærligheten til fuglene som bakteppe har han skrevet boken Fuglenes vidunderlige verden.

Begge bilder, AFP.

Det er ikke fravær av snø som forteller meg at våren kommer. Det er det plutselig nærværet av fuglesang. Fuglesang om våren gir meg et slags løft i brystet, som om noe åpnes opp og lager plass til et luftigere rom inni meg. Et rom som gjør meg helere, gladere og litt mer forhåpningsfull. Jeg tenker: Fuglene er her fortsatt.

Mange fuglearter er i kraftig nedgang over hele verden. De blir færre for hvert år i likhet med insekter og mange andre dyr – som resultat av klimaendringer, habitatsforringelse og bruk av sprøytemidler og kjemikalier. Men ennå er ikke den tause våren her.

Antroposentrisk. Jeg gleder meg til å lese om fuglenes vidunderlige verden. Jeg forventer meg en stor leseopplevelse på linje med  Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben. Jeg forventer innsikt, overraskelser og ny kunnskap om hvordan fugler samhandler og lever. Etter en lovende introduksjon hvor Robbins skriver at boken blant annet handler om forskning på fugler som har vist at panpsykisme – en form for universell bevissthet – ikke er så usannsynlig som vitenskapen har hevdet, synker forventingene allerede i kapittel én.

Boken handler ikke om fuglenes vidunderlige verden, men om hva fuglene skal kunne gjøre for oss.

Et av problemene er at Robbins gjør seg til talsperson for et ganske ekstremt antroposentrisk natursyn. Gjennom intervjuobjektene sine – og en tilsynelatende total mangel på kritiske spørsmål til dem – beskrives fuglene som en ressursbank som skal stå til rådighet for menneskene, og at vi uten særlige etiske betenkeligheter fritt skal kunne disponere denne etter våre ønsker og behov. Boken handler ikke om fuglenes vidunderlige verden, men om hva fuglene skal kunne gjøre for oss. Fuglene blir i all hovedsak redusert til tjenesteleverandører for vitenskapen og teknologien, og det er gjennom dette at fuglene tilskrives verdi. Jeg synes det er trist lesning. I tillegg oppleves språket klisjéfylt, enkelt, oppramsende og lite inspirert.

Robbins forsøker å gjøre fortellingen mer interessant ved å krydre med uvesentligheter og banaliteter. Som i kapittelet om fjær hvor han bruker tid på å formidle at Mother Plucker Feather Company – noen fjærselgere i USA – laget 60 par englevinger til 650 dollar per par til Jim Carrey og Oscar-utdelingen. Eller at en emu-oppdretter som lager kunst av eggene til denne strutseliknende fuglen, fikk vist kunsten sin i Det hvite hus og var så heldig å få hilse på Laura Bush. Tåpelige digresjoner som dette gjør meg irritert, og jeg føler meg undervurdert som leser. Hva har det med fuglenes vidunderlige verden å gjøre? Det sier mye om menneskenes forfengelighet, men ingenting om fuglene.


Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here