Paradoksal bok om fugler

Vi er mange som elsker fuglene og kjenner en nærhet til disse vakre, flyvende skapningene. Jim Robbins er en av dem, og med kjærligheten til fuglene som bakteppe har han skrevet boken Fuglenes vidunderlige verden.

Begge bilder, AFP.
Teaterregissør og skribent. Epost ninaossavy@yahoo.no

Det er ikke fravær av snø som forteller meg at våren kommer. Det er det plutselig nærværet av fuglesang. Fuglesang om våren gir meg et slags løft i brystet, som om noe åpnes opp og lager plass til et luftigere rom inni meg. Et rom som gjør meg helere, gladere og litt mer forhåpningsfull. Jeg tenker: Fuglene er her fortsatt.

Mange fuglearter er i kraftig nedgang over hele verden. De blir færre for hvert år i likhet med insekter og mange andre dyr – som resultat av klimaendringer, habitatsforringelse og bruk av sprøytemidler og kjemikalier. Men ennå er ikke den tause våren her.

Antroposentrisk. Jeg gleder meg til å lese om fuglenes vidunderlige verden. Jeg forventer meg en stor leseopplevelse på linje med  Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben. Jeg forventer innsikt, overraskelser og ny kunnskap om hvordan fugler samhandler og lever. Etter en lovende introduksjon hvor Robbins skriver at boken blant annet handler om forskning på fugler som har vist at panpsykisme – en form for universell bevissthet – ikke er så usannsynlig som vitenskapen har hevdet, synker forventingene allerede i kapittel én.

Boken handler ikke om fuglenes vidunderlige verden, men om hva fuglene skal kunne gjøre for oss.

Et av problemene er at Robbins gjør seg til talsperson for et ganske ekstremt antroposentrisk natursyn. Gjennom intervjuobjektene sine – og en tilsynelatende total mangel på kritiske spørsmål til dem – beskrives fuglene som en ressursbank som skal stå til rådighet for menneskene, og at vi uten særlige etiske betenkeligheter fritt skal kunne disponere denne etter våre ønsker og behov. Boken handler ikke om fuglenes vidunderlige verden, men om hva fuglene skal kunne gjøre for oss. Fuglene blir i all hovedsak redusert til tjenesteleverandører for vitenskapen og teknologien, og det er gjennom dette at fuglene tilskrives verdi. Jeg synes det er trist lesning. I tillegg oppleves språket klisjéfylt, enkelt, oppramsende og lite inspirert.

Robbins forsøker å gjøre fortellingen mer interessant ved å krydre med uvesentligheter og banaliteter. Som i kapittelet om fjær hvor han bruker tid på å formidle at Mother Plucker Feather Company – noen fjærselgere i USA – laget 60 par englevinger til 650 dollar per par til Jim Carrey og Oscar-utdelingen. Eller at en emu-oppdretter som lager kunst av eggene til denne strutseliknende fuglen, fikk vist kunsten sin i Det hvite hus og var så heldig å få hilse på Laura Bush. Tåpelige digresjoner som dette gjør meg irritert, og jeg føler meg undervurdert som leser. Hva har det med fuglenes vidunderlige verden å gjøre? Det sier mye om menneskenes forfengelighet, men ingenting om fuglene.

Nyttig = viktig? Robbins har tatt et tydelig valg – han vil fortelle oss hvor viktige fuglene er. Ikke i kraft av sin egenverdi, men i kraft av å være nyttige for oss. All informasjon om fugler er ledsaget av hvordan kunnskapen kan bli brukt av mennesker. Flokkintelligens – en egenskap hos fiskestimer, biesvermer og fugleflokker – skal for eksempel hjelpe oss med å få bedre kontroll med fjernstyrte fly og forstå partikkelsvermer. Den skal også kaste nytt lys over fosterdannelse, kanskje føre til oppfinnelse av medisinbærende nanomaskiner som kan settes inn i blodårene og en masse annet. Studier av flokkintelligens skal dessuten danne grunnlaget for et IT-prosjekt med 7000 deltagere som skal «utnytte metakognisjon til å finne en superløsning på problemet med klimaendringene». Her savner jeg virkelig forfatterens kritiske tenkning. Jeg mener: En superløsning på klimaendringene? Hvor naivt fremskrittsoptimistisk er det mulig å være?

Boken er full av setninger som: «Fuglene gjør oss tjenester på mange måter», «(…) naturen støtter oss mennesker» og «Praktisk talt alt fra trær til jord og vann bidrar til vårt velbefinnende og lykke.» Jo, alt dette er sant – vi er en del av et fantastisk økosystem som gjør at vi kan leve og i beste fall være lykkelige i livet. Men er vi ikke i ferd med å ødelegge dette systemet nettopp fordi vi har overbevist oss selv som art om at dyr, planter, vann og ressurser utelukkende er til for menneskenes velbefinnende? Hvor har en slik tankegang ført oss? Er det ikke på tide å revurdere denne oppfatningen?

Gribber og økologi. Robbins treffer bedre i kapittelet som er viet gribber. Her plasserer han disse fuglenes liv inn i en større økologisk sammenheng. Hvilke konsekvenser hadde det for eksempel at gribbene ble borte i India tidlig på 2000-tallet? Antallet gribber ble dramatisk redusert fra flere titalls millioner til omtrent 11 000. Bestanden var kritisk truet. Etter tre års intens forskning ble årsaken funnet – det var legemiddelet Diclofenac, som ble gitt til melkekyr for å lindre såre og sprukne jur. Når kuer i India dør, blir de liggende på gaten. Før kom gribbene – som er renovasjonsarbeidere – og ryddet opp. Problemet var at da gribbene spiste de døde kuene, fikk de i seg Diclofenac. Legemiddelet førte til urinsyregikt og nyresvikt, og fuglene døde. Katastrofen økte i omfang, for gribbenes forsvinning gjorde at antallet løshunder økte siden mye kjøtt ble liggende tilgjengelig omkring. Dette medførte mer rabies, og dermed begynte dødstallene hos menneskene å stige. Omfanget av rotter ble også større, og dette førte til pestutbrudd. Anslagsvis døde 48 000 mennesker som følge av at gribbene ble borte. Diclofenac ble forbudt brukt som veterinærmedisin, men er fortsatt tillatt i salg for bruk på mennesker og blir ennå brukt i stort omfang på storfe. Gribbene fortsetter å dø ut. Dette er en viktig historie – den sier mye om hvordan alt henger sammen og hvor sårbare økosystemer er.

I andre kapitler får vi blant annet høre om ravner, bietere, duer, blåfugler, ørner, falker, snøugler og meiser. I noen av kapitlene trer Robbins frem som en advokat for et miljøvennlig landbruk uten bruk av sprøytemidler. Det er selvsagt positivt, men han vender alltid tilbake til nytteverdien for oss mennesker. Vi får vite mye om hvordan fugler interagerer med mennesker og hvordan de kan være nyttige for oss. Vi lærer at kriminelle får et bedre liv av å være sammen med fugler. Det er flott, men det sier ikke så mye om fuglenes verden.

Det hadde fatale konsekvenser for menneskene at gribbene ble borte i India tidlig på 2000-tallet.

Boken avsluttes med en liten introduksjon av urfolks grunnleggende spirituelle relasjon til fugler. Forfatteren nevner også den kjente økofilosofen David Abram og hans tanker om at den økologiske krisen kan være resultat av en «nyere og kollektiv persepsjonsforstyrrelse hos vår egen art, en unik form for nærsynthet som vi nå blir nødt til å korrigere». Jeg mener at Robbins bok selv er preget av denne nærsyntheten.

Mer av det siste. Paradoksalt nok bruker Robbins det siste kapittelet på å nærme seg et sjamanistisk syn på fugler ved å blant annet si: «Å betrakte fugler som ens familie, inngå slektskap med dem, synge sangene deres, iføre seg fjærene deres for å være nærmere den åndelige verden, tro at de er forlengelser av våre tanker og følelser eller budbringere, og at vi kan se verden gjennom deres øyne når de flyr, kan være like gyldig eller kanskje mer gyldig enn å se på fugler som noe vi kan måle, veie, telle, navngi, spise og kanskje beundre og ikke noe mer.» Det siste er jeg helt enig i, og hadde Robbins skrevet med disse tankene som bærebjelker – i stedet for å bruke dem som en appendiks eller et apropos – tror jeg at boken ville vært uendelig mer spennende, magisk og radikal. Jeg har en fornemmelse av at det er en slik bok forfatteren ønsket å skrive, og man kan jo undre seg over hvorfor han ikke gjorde det. Kanskje kommer det en bok to hvor han går den veien? Den ville jeg i så fall se frem til.

---
DEL