Par i korrupsjon

Hvor mye skal vi egentlig bry oss om makthavere som Benjamin Netanjahus korrupte fremferd?

Sarah og Benjamin Netanjahu. FOTO/AFP ANDRE DURAND
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

For mange år siden fikk jeg en telefon fra statsministerens kontor. Yitzhak Rabin ønsket å treffe meg på tomannshånd.

Rabin åpnet selv døren. Han var alene i huset. Han geleidet meg til en komfortabel stol, skjenket to sjenerøse glass med whisky, og startet uten noe om og men – han hatet smalltalk − «Uri, har du bestemt deg for å knuse alle duene i Arbeiderpartiet?»

Nyhetsmagasinet mitt Haolam Hazeh drev en kampanje mot korrupsjon, og hadde rettet anklager mot to prominente arbeiderpartiledere, den nye sjefen for sentralbanken samt boligministeren. Begge tilhørte den moderate fløyen i partiet – «duene».

Jeg forklarte Rabin at i kampen mot korrupsjon kunne jeg ikke gjøre unntak for politikere som sto meg politisk nær. Korrupsjon var en stor nok sak i seg selv.

Den første generasjonen av Israels grunnleggere var ikke korrupte. Korrupsjon var utenkelig.

Faktisk var det sånn at purismen ble drevet ut i det ekstreme. En fremtredende leder i Arbeiderpartiet ble en gang kritisert for å ha bygd en villa til seg selv i en forstad til Jerusalem. Det var ikke den minste antydning til korrupsjon. Han hadde arvet pengene. Men det ble sett på som skandaløst for en arbeiderpartileder å bo i en privat villa. Han ble ekskludert fra partiet, og dermed var hans politiske karriere over.

Omtrent samtidig ble det bygd en offisiell bolig for utenriksministeren, slik at han kunne motta høytstående gjester fra utlandet i verdige omgivelser. Den daværende ministeren Moshe Sharett mente det var galt å beholde sin private leilighet, så han solgte den, og donerte pengene til flere veldedige organisasjoner.

Den neste generasjonen var ganske annerledes. Den oppførte seg som om den hadde en guddommelig rett til å eie. Den mest typiske representanten for denne generasjonen var Moshe Dayan. Han var innfødt, og David Ben-Gurion utnevnte ham til stabssjef. I egenskap av dette ledet han mange «gjengjeldelsesraid» over grensen, og i 1956 angrepet på Egypt som endte med en rungende seier (godt hjulpet av den fransk-britiske invasjonen av Suez-kanalsonen bak ryggen på den egyptiske armeen).

Dayan var amatørarkeolog. Hans private villa (på den tiden var villaer tillatt) var full av gamle kunstgjenstander som han gravde opp over hele landet. Dette var strengt ulovlig, – uprofesjonell graving ødelegger historiske bevis og gjør det umulig å fastslå alderen på funn. Men alle så gjennom fingrene med det. Dayan var tross alt en nasjonal helt.

Da offentliggjorde magasinet mitt, det nevnte Haolam Hazeh, en knusende avsløring: Dayan nøyde seg ikke med å oppbevare kunstgjenstandene i hagen sin. Han solgte dem over hele verden, med et personlig signert følgebrev som sendte prisen i været. Denne avsløringen skapte stor skandale og tente mye hat – mot meg. En spørreundersøkelse som ble offentliggjort det året, pekte meg ut som intet annet enn landets «mest forhatte person», tett etterfulgt av lederen for Kommunistpartiet.

Dayans svoger var Ezer Weitzman, generalen som sørget for at luftvåpenet vant den legendariske seieren i seksdagerskrigen 1967. Det var en offentlig hemmelighet at Weitzman ble vel sørget for av en amerikansk-jødisk millionær og levde i en luksuriøs villa i Caesarea, det mest fasjonable området i landet (der Benjamin Netanjahu nå har sin egen private villa).

Dette har vært vanlig praksis i noen år. Alle jødiske millionærer i USA hadde «sin» israelske general som han holdt med en standsmessig levestandard, og som var hans stolthet og glede. For rike jøder var det et obligatorisk statussymbol å ha en israelsk general til stede i familieselskaper.

Ta for eksempel Ariel Sharon. Sønn av fattige foreldre som bodde i en landsby basert på kooperative prinsipper. Da han avsluttet sin militære karriere, var han plutselig eier av en diger ranch. Den fikk han i gave av en israelsk-amerikansk mangemillionær. (Ryktene ville ha det til at han skrev av pengene på skatten han betalte i USA.)

Dette var i en tid da israelske generaler var helter – ikke bare i hjemlandet, men over hele verden. Moshe Dayan, lett gjenkjennelig med den svarte lappen over øyet, var en helt i Los Angeles så vel som i Haifa.

Alle disse generalene (med unntak av Ezer Weitzman, som kom fra en rik familie) vokste opp under svært trange kår. Foreldrene deres var medlemmer i kibbutzer eller kooperativer av små, private gårder (moshav), som alle var svært fattige på den tiden.

De sjenerøse israelske skattebetalerne betalte om lag 600 000 dollar for Bibis fem dager i New York sist høst.

Dette gjaldt også den neste generasjonen av ledere. Ehud Olmert, den tidligere statsministeren – som nå sitter i fengsel for korrupsjon – vokste opp i et fattig nabolag og ble besatt av trangen til å eie kostbare ting. Den tidligere presidenten Moshe Katzav, som sitter i samme fengsel, ble dømt for voldtekt og ikke korrupsjon, men også han vokste opp i fattigdom som ny immigrant.

Ehud Barak, tidligere stabssjef og statsminister, samler seg nå en stor formue ved å «gi råd» til fremmede regjeringer. Han vokste opp i en fattig landsby.

Selv ble jeg spart for dette suget etter penger, til tross for at jeg også levde i ytterste fattigdom etter å ha kommet til Palestina som tiåring. Før det vokste jeg heldigvis opp i velstand i Tyskland. Ettersom familien og jeg var mye lykkeligere i Israel enn i Tyskland, lærte jeg at lykke ikke nødvendigvis handler om rikdom.

Jeg kom til å tenke på alt dette fordi vi så å si daglig bombarderes med korrupsjonsbeskyldninger mot Benjamin Netanjahu og hans svært upopulære kone Sarah. Hun er tidligere flyvertinne og møtte mannen sin på en flight, og synes å være et rivjern som tyranniserer de ansatte i tjenesteboligen. Noen av dem har saksøkt henne. De avslørte at hun nasker fra den offentlige husholdningen for å dekke egne behov.

Men det som virkelig vekker uro, er at Sarah Netanjahu – som ikke er valgt av noen – ser ut til å ta seg av alle viktige offentlige utnevnelser. Ingen kan få disse posisjonene uten å ha blitt intervjuet og godkjent av henne personlig.

Hun har utnevnt alle de tre mest sentrale stillingene innenfor rettsvesenet: justisministeren, riksrevisoren og politidirektøren. Det kan virke som et utslag av forutseenhet – for nå sitter nettopp disse tre og konfererer med hverandre dag og natt om hva de skal gjøre med flommen av avsløringer om Netanjahu-familiens pengeaffærer. De vil fryktelig gjerne unngå å tiltale Netanjahu-familien for noe som helst, men det blir stadig vanskeligere ettersom de overvåkes av Høyesterett.

Jeg har allerede skrevet om noen av disse avsløringene, men nye dukker opp hver eneste uke. Det er blitt en slags nasjonalsport. Det begynte med avdekkingen av at Netanjahu før han ble statsminister og gikk inn og ut av regjeringen, fikk betalt dobbelt og tredobbelt for flybilletter på første klasse av ulike godtroende institusjoner, og uten å oppgi det som inntekt. Nå kalles dette «Bibi-reiser» på israelsk slang. Deretter har han vært innblandet i alle slags saker som grenser mot kriminell korrupsjon, og som nå er på ulike stadier av «granskning». Nye saker føyes stadig til listen. De tre Netanjahu-utnevnte embetsmennene vurderer kontinuerlig om de skal forlange politietterforskning. Det vil i så fall kunne tvinge Netanjahu til å tre av som statsminister, i hvert fall midlertidig.

Klimaks ble nådd da en jødisk finansmann som ble tiltalt i Frankrike for en kolossal svindel, kunne fortelle retten at han personlig hadde gitt Netanjahu en million euro og betalt hans ekstremt dyre hotellregninger i mange byer, også på den franske rivieraen. Det er usikkert hva de eksakte summene er, men det er aldri blitt nektet for at Netanjahu har mottatt store pengesummer fra mannen, som allerede da var mistenkt for korrupsjon.

De sjenerøse israelske skattebetalerne (inkludert meg selv) betalte om lag 600 000 dollar for Bibis fem dager i New York sist høst. Denne summen – over 100 000 dollar per dag – omfattet betaling for hans private frisør (1600 dollar) og sminkøsen hans (1750 dollar). Formålet med reisen var å holde tale i FNs generalforsamling. Jeg lurer på hvor mye hvert enkelt ord kostet.

Informasjonen ble frigitt av retten på grunnlag av loven om fri informasjon.

Den israelske offentligheten svelger alt. Ingen ser ut til å bli rasende. Men det hagler med vitser om «kongeparet».

For mange av Netanjahus egne velgere, som for det meste er fattige mennesker av østjødisk opphav, viser disse avsløringene bare at han er en dyktig person som vet å utnytte muligheter, slik de selv så gjerne ville likt å gjøre.

Hva skal man foreta seg med avsløringene som dominerer så mange nyhetssendinger i fjernsynet og overskrifter i avisene? Jeg må medgi at jeg ser på dem med en viss ringeakt. Hva er disse tilfellene av småkorrupsjon sammenliknet med alt det Netanjahu gjør og ikke gjør, og som har en direkte innvirkning på Israels skjebne?

Benjamin Netanjahu er etter mitt syn den som graver en grav for landet vårt – mannen som setter kursen mot katastrofe, mannen som hindrer enhver mulighet for fred. For bare noen dager siden sa Netanjahu stolt til sine partikolleger at han «aldri» vil gå med på forhandlinger basert på fredsinitiativet Arab 2002, som omfatter slutt på okkupasjonen, etablering av den palestinske staten og fraflytting fra de ulovlige bosettingene. Mange mener at dette avslaget er skjebnesvangert.

Stilt overfor slike katastrofale forhold – hvem gidder egentlig å hisse seg opp over litt korrupsjon?

Men så husker jeg saken til Al Capone, gangsteren som sto bak store forbrytelser, inkludert kaldblodige drap på mange mennesker – men som til slutt ble dømt og sendt i fengsel for skattesnyteri.

Om Netanjahu kan bli dømt for småkorrupsjon og tvunget til å gå av – er ikke det nettopp hva landet trenger?

Avnery satt tidligere i Knesset, og har ledet en av Israels fredbevegelser.

---
DEL