Par i korrupsjon

Hvor mye skal vi egentlig bry oss om makthavere som Benjamin Netanjahus korrupte fremferd?

Sarah og Benjamin Netanjahu. FOTO/AFP ANDRE DURAND
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

For mange år siden fikk jeg en telefon fra statsministerens kontor. Yitzhak Rabin ønsket å treffe meg på tomannshånd.

Rabin åpnet selv døren. Han var alene i huset. Han geleidet meg til en komfortabel stol, skjenket to sjenerøse glass med whisky, og startet uten noe om og men – han hatet smalltalk − «Uri, har du bestemt deg for å knuse alle duene i Arbeiderpartiet?»

Nyhetsmagasinet mitt Haolam Hazeh drev en kampanje mot korrupsjon, og hadde rettet anklager mot to prominente arbeiderpartiledere, den nye sjefen for sentralbanken samt boligministeren. Begge tilhørte den moderate fløyen i partiet – «duene».

Jeg forklarte Rabin at i kampen mot korrupsjon kunne jeg ikke gjøre unntak for politikere som sto meg politisk nær. Korrupsjon var en stor nok sak i seg selv.

Den første generasjonen av Israels grunnleggere var ikke korrupte. Korrupsjon var utenkelig.

Faktisk var det sånn at purismen ble drevet ut i det ekstreme. En fremtredende leder i Arbeiderpartiet ble en gang kritisert for å ha bygd en villa til seg selv i en forstad til Jerusalem. Det var ikke den minste antydning til korrupsjon. Han hadde arvet pengene. Men det ble sett på som skandaløst for en arbeiderpartileder å bo i en privat villa. Han ble ekskludert fra partiet, og dermed var hans politiske karriere over.

Omtrent samtidig ble det bygd en offisiell bolig for utenriksministeren, slik at han kunne motta høytstående gjester fra utlandet i verdige omgivelser. Den daværende ministeren Moshe Sharett mente det var galt å beholde sin private leilighet, så han solgte den, og donerte pengene til flere veldedige organisasjoner.

Den neste generasjonen var ganske annerledes. Den oppførte seg som om den hadde en guddommelig rett til å eie. Den mest typiske representanten for denne generasjonen var Moshe Dayan. Han var innfødt, og David Ben-Gurion utnevnte ham til stabssjef. I egenskap av dette ledet han mange «gjengjeldelsesraid» over grensen, og i 1956 angrepet på Egypt som endte med en rungende seier (godt hjulpet av den fransk-britiske invasjonen av Suez-kanalsonen bak ryggen på den egyptiske armeen).

Dayan var amatørarkeolog. Hans private villa (på den tiden var villaer tillatt) var full av gamle kunstgjenstander som han gravde opp over hele landet. Dette var strengt ulovlig, – uprofesjonell graving ødelegger historiske bevis og gjør det umulig å fastslå alderen på funn. Men alle så gjennom fingrene med det. Dayan var tross alt en nasjonal helt.

Da offentliggjorde magasinet mitt, det nevnte Haolam Hazeh, en knusende avsløring: Dayan nøyde seg ikke med å oppbevare kunstgjenstandene i hagen sin. Han solgte dem over hele verden, med et personlig signert følgebrev som sendte prisen i været. Denne avsløringen skapte stor skandale og tente mye hat – mot meg. En spørreundersøkelse som ble offentliggjort det året, pekte meg ut som intet annet enn landets «mest forhatte person», tett etterfulgt av lederen for Kommunistpartiet.

Dayans svoger var Ezer Weitzman, generalen som sørget for at luftvåpenet vant den legendariske seieren i seksdagerskrigen 1967. Det var en offentlig hemmelighet at Weitzman ble vel sørget for av en amerikansk-jødisk millionær og levde i en luksuriøs villa i Caesarea, det mest fasjonable området i landet (der Benjamin Netanjahu nå har sin egen private villa).

Dette har vært vanlig praksis i noen år. Alle jødiske millionærer i USA hadde «sin» israelske general som han holdt med en standsmessig levestandard, og som var hans stolthet og glede. For rike jøder var det et obligatorisk statussymbol å ha en israelsk general til stede i familieselskaper.

Ta for eksempel Ariel Sharon. Sønn av fattige foreldre som bodde i en landsby basert på kooperative prinsipper. Da han avsluttet sin militære karriere, var han plutselig eier av en diger ranch. Den fikk han i gave av en israelsk-amerikansk mangemillionær. (Ryktene ville ha det til at han skrev av pengene på skatten han betalte i USA.)

Dette var i en tid da israelske generaler var helter – ikke bare i hjemlandet, men over hele verden. Moshe Dayan, lett gjenkjennelig med den svarte lappen over øyet, var en helt i Los Angeles så vel som i Haifa.

Alle disse generalene (med unntak av Ezer Weitzman, som kom fra en rik familie) vokste opp under svært trange kår. Foreldrene deres var medlemmer i kibbutzer eller kooperativer av små, private gårder (moshav), som alle var svært fattige på den tiden.

De sjenerøse israelske skattebetalerne betalte om lag 600 000 dollar for Bibis fem dager i New York sist høst.

Dette gjaldt også den neste generasjonen av ledere. Ehud Olmert, den tidligere statsministeren – som nå sitter i fengsel for korrupsjon – vokste opp i et fattig nabolag og ble besatt av trangen til å eie kostbare ting. Den tidligere presidenten Moshe Katzav, som sitter i samme fengsel, ble dømt for voldtekt og ikke korrupsjon, men også han vokste opp i fattigdom som ny immigrant.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.