Sarah og Benjamin Netanjahu. FOTO/AFP ANDRE DURAND

Par i korrupsjon

Hvor mye skal vi egentlig bry oss om makthavere som Benjamin Netanjahus korrupte fremferd?

Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).
Email: avnery@actcom.co.il
Publisert: 14.07.2016

For mange år siden fikk jeg en telefon fra statsministerens kontor. Yitzhak Rabin ønsket å treffe meg på tomannshånd.

Rabin åpnet selv døren. Han var alene i huset. Han geleidet meg til en komfortabel stol, skjenket to sjenerøse glass med whisky, og startet uten noe om og men – han hatet smalltalk − «Uri, har du bestemt deg for å knuse alle duene i Arbeiderpartiet?»

Nyhetsmagasinet mitt Haolam Hazeh drev en kampanje mot korrupsjon, og hadde rettet anklager mot to prominente arbeiderpartiledere, den nye sjefen for sentralbanken samt boligministeren. Begge tilhørte den moderate fløyen i partiet – «duene».

Jeg forklarte Rabin at i kampen mot korrupsjon kunne jeg ikke gjøre unntak for politikere som sto meg politisk nær. Korrupsjon var en stor nok sak i seg selv.

Den første generasjonen av Israels grunnleggere var ikke korrupte. Korrupsjon var utenkelig.

Faktisk var det sånn at purismen ble drevet ut i det ekstreme. En fremtredende leder i Arbeiderpartiet ble en gang kritisert for å ha bygd en villa til seg selv i en forstad til Jerusalem. Det var ikke den minste antydning til korrupsjon. Han hadde arvet pengene. Men det ble sett på som skandaløst for en arbeiderpartileder å bo i en privat villa. Han ble ekskludert fra partiet, og dermed var hans politiske karriere over.

Omtrent samtidig ble det bygd en offisiell bolig for utenriksministeren, slik at han kunne motta høytstående gjester fra utlandet i verdige omgivelser. Den daværende ministeren Moshe Sharett mente det var galt å beholde sin private leilighet, så han solgte den, og donerte pengene til flere veldedige organisasjoner.

Den neste generasjonen var ganske annerledes. Den oppførte seg som om den hadde en guddommelig rett til å eie. Den mest typiske representanten for denne generasjonen var Moshe Dayan. Han var innfødt, og David Ben-Gurion utnevnte ham til stabssjef. I egenskap av dette ledet han mange «gjengjeldelsesraid» over grensen, og i 1956 angrepet på Egypt som endte med en rungende seier (godt hjulpet av den fransk-britiske invasjonen av Suez-kanalsonen bak ryggen på den egyptiske armeen).

Dayan var amatørarkeolog. Hans private villa (på den tiden var villaer tillatt) var full av gamle kunstgjenstander som han gravde opp over hele landet. Dette var strengt ulovlig, – uprofesjonell graving ødelegger historiske bevis og gjør det umulig å fastslå alderen på funn. Men alle så gjennom fingrene med det. Dayan var tross alt en nasjonal helt.

Da offentliggjorde magasinet mitt, det nevnte Haolam Hazeh, en knusende avsløring: Dayan nøyde seg ikke med å oppbevare kunstgjenstandene i hagen sin. Han solgte dem over hele verden, med et personlig signert følgebrev som sendte prisen i været. Denne avsløringen skapte stor skandale og tente mye hat – mot meg. En spørreundersøkelse som ble offentliggjort det året, pekte meg ut som intet annet enn landets «mest forhatte person», tett etterfulgt av lederen for Kommunistpartiet.

Dayans svoger var Ezer Weitzman, generalen som sørget for at luftvåpenet vant den legendariske seieren i seksdagerskrigen 1967. Det var en offentlig hemmelighet at Weitzman ble vel sørget for av en amerikansk-jødisk millionær og levde i en luksuriøs villa i Caesarea, det mest fasjonable området i landet (der Benjamin Netanjahu nå har sin egen private villa).

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer