Panikkens tidsalder

Sivilisasjonens undergang er et tema som krever en viss takt og diskresjon. Hvor lett kan ikke et forsøk på å ta opp temaet forfalle til en banalisering, til overfladisk kynisme, et oppgitt trekk på skuldrene? Eller motsatt: til panikk, svartmaling, kollektive samvittighetssjokk, profetisk samfunnsrefselse og misantropi? To bøker fra Polity forsøker med ulike strategier å få et grep på situasjonen.

Pablo Servigne og Raphaël Stevens

Den ene utgivelsen, How Everything Can Collapse av Pablo Servigne og Raphaël Stevens, velger som tittelen antyder, en nøkternt stadfestende form – om enn undertittelen «en håndbok for vår tid» i seg selv er dramatisk og urovekkende. Det man på engelsk omtaler som et «crash course», kunne i denne sammenhengen oversettes med betegnelsen «kollisjonskurs», hvis ordspillet kan tillates. Det grunnkurset Servigne og Stevens tilbyr, er nettopp en serie leksjoner for å forberede oss på den verst tenkelige ulykke – en global sivilisasjonskollaps. Det dreier seg dermed ikke bare om klima eller miljøtrusler, men om grunnlaget for hele vårt tekno-industrielle og økonomiske maskineri, den moderne verden slik vi kjenner den. De fem første kapitlene beskriver sivilisasjonen som en akselererende bil som også har motorproblemer og dessuten kjører av veien med låst ratt, mens kjøretøyet selv begynner å falle fra hverandre. Dramatikken til tross gir de oss hverken optimisme eller svartmaling, men legger sindig beregninger på bordet, for å forberede oss på kommende sammenstøt og sammenbrudd.

Peter Sloterdijk

Den andre boken, Peter Sloterdijks nye Infinite Mobilization, opprinnelig utgitt på tysk under den mystiske tittelen Eurotaoismus – Zur Kritik der Politischen Kinetik i 1989, representerer en annen strategi. Denne «kinetiske kritikken» av vår hyperaktive tid er bare glimtvis taoistisk i sin tilnærming – om den enn også er en søken etter indre ro og aksept. Samlingen av essays er både poetisk og politisk. I en tilsvarende sjelden kombinasjon forbinder Sloterdijk også det kosmiske skjebnespørsmålet med en stillferdig satirisk undertone. Sett fra en kosmisk synsvinkel er menneskene «prosessenes dårer», fanget i sitt eget spill, sine ofte latterlige prioriteringer, sin evne til selvbedrag, som er både tragiske og tåpelige. Den tyske originalutgaven av Sloterdijks bok hadde ved siden av de løst sammenhengende essayene en lang rekke illustrasjoner som forsterker elementet av kosmisk satire: Bilder av antikke ruiner, pyramider og søyleganger veksler med bilder av galakser og planeter – ispedd reiselivsannonser, bilreklamer og kapitalismens kampanje for det moderne jetsett-livet – som oppfordrer forbrukersamfunnets subjekter til å la seg rive med, kjøpe mer og sette opp farten. Den engelske utgaven mangler dette visuelle sporet, men har til gjengjeld et nytt forord, der Sloterdijk kaster et nytt blikk på denne underlige boken. Alt det Servigne og Stevens søker å bevise, tar Sloterdijk allerede for gitt i sin situasjonsbeskrivelse som var forut for sin tid og derfor treffer oss hjemme i dag: Vi er virkelig på vei inn i det han kaller «panikkens tidsalder» – men hva innebærer det?

Total akselerasjon og mobilisering

Servigne og Stevens risser i sitt første kapittel opp en beskrivelse av sivilisasjonens utvikling etter andre verdenskrig, illustrert med en etter hvert velkjent serie med bratte, nesten eksponentielt stigende grafer: befolkning, energiforbruk og så videre. Vi har blitt vant til å kalle dette for «den store akselerasjonen» – og spørsmålet er hvor fort det kan gå den gale veien før det blir for sent å gjøre noe med utviklingen. Særlig fruktbart er skillet de betoner mellom begrensninger (limits) som ikke kan krysses, som motorens yteevne og bensintankens kapasitet – og grenser (boundaries) som kan krysses, men til en høy pris, som når bilen kjører av veien og skumper av sted i ukjent terreng.

Bilder av antikke ruiner, pyramider og søyleganger veksler med bilder av galakser og planeter – ispedd eiselivsannonser, bilreklamer og kapitalismens
kampanje for det moderne jetsettlivet.

Ressursbegrensningene er absolutte – fossile brennstoffer, malm, fosfor og dyrkbar mark finnes det begrensede mengder av, og vi går raskt mot en «peak of everything». Det vil bli mindre av alt, og utvinningen av videre ressurser vil bli stadig mer krevende, så vi får stadig mindre igjen for kreftene vi investerer. Grensene for utslipp og plyndring av økosystemer kan riktignok krysses. Men prisen er et ustabilt klima, økosystemer der finstemte nettverk blir revet i filler, og en rekke andre selvforsterkende effekter som sammen med teknologiutviklingen bidrar til det forfatterne kaller «en total akselerasjon».

Sloterdijk finner begynnelsen på denne utviklingen i dypet av historien – og ser selve sivilisasjonens fremvekst som en bevegelse som har trukket inn stadig flere mennesker og ressurser i en stadig raskere og mer altomfattende «totalmobilisering» med et uklart mål – en bevegelse som tilsynelatende foregår for sin egen skyld. I motsetning til den moderne tid, der sivilisasjonen fortsatt kunne oppleves som et prosjekt, som fremskritt, er vi i den «postmoderne» tilstanden fanget inn i utilsiktede konsekvenser av modernitetens prosjekter. Ingenting gikk som planlagt. Hver bevegelse vi satte i gang, utløste andre bevegelser – effekter på klimaet, pandemier, kulturelle smitteeffekter, økonomiske gjeldsspiraler – slik at vi er fanget i det vi opplever som en ukontrollert drift. Der Pascal beskrev det skjøre enkeltmennesket i kosmos som et «tenkende strå», beskriver Sloterdijk oss i en treffende vending som «et tenkende skred».

Når vi er en del av en bevegelse vi ikke har kontroll over, er resultatet panikk, noe som for oss moderne mennesker altfor ofte betyr en retningsløs flukt, enten det skjer mentalt, politisk eller praktisk. Sloterdijk går tilbake til antikken og minner om at guden Pan, som jo er opphavet til ordet panikk, pleide å vise seg midt på dagen, som en skremmende tilstedeværelse i et dirrende, delirisk øyeblikk. Panikken kommer når naturen selv stirrer oss i hvitøyet. Tilstedeværelse, åpenbaring og frykt er de rette stikkordene for en menneskehet som våkner opp med et sjokk, skriver Sloterdijk. Vi innser at «naturen» ikke er trygg og fredelig, men full av farer, tilstander vi hverken kan utholde eller kontrollere.

Rovdyr på toppen av næringskjeden

Hos Servigne og Stevens blir det uutholdelige uhyggelig konkret, særlig i diskusjonen av to systematiske modeller for å forutsi global kollaps: NASAs datamodell HANDY er bygget på kalkylene til matematikeren og biologen Alfred Lotka, opprinnelig brukt til å beregne forhold mellom rovdyrpopulasjoner og byttedyr. I tolkningen av HANDYs analyser, der naturressursene er selve byttet, og menneskene agerer som rovdyr, spiller også elitene rovdyrets rolle innad i samfunnet. Globalt spiller Vesten og det globale nord rollen som rovdyr på toppen av næringskjeden, skriver Servigne og Stevens – og problemet er at i et slikt globalt klassesamfunn gjør elitene seg uimottagelige for faresignalene. Det er som kjent den globale underklassen som bærer hovedbyrden for forverrede livsvilkår som tørke, flom, ressursmangel og epidemier.

Som en akselererende bil som også har motorproblemer og dessuten kjører av
veien med låst ratt, mens kjøretøyet selv begynner å falle fra hverandre.

Modellen bekrefter derfor innsikten fra Jared Diamonds Kollaps: Gjennom makt og rikdom isolerer elitene seg fra omgivelsenes begrensninger, men fremskynder katastrofen – som i Mesopotamia, på Påskeøya og kanskje også i maya-riket. Ruinene står igjen under stjernene.

Den andre modellen de omtaler, er World 3 fra MIT, som var noe av grunnlaget for Romaklubbens Limits to Growth fra 1972, der norske Jørgen Randers var en viktig deltaker. Ut fra standard-innstillinger predikerte denne modellen en global kollaps fra midten av 2020-tallet. Servigne og Stevens forteller hvordan forskerne prøvde å variere parametere som teknologi, bremset forurensning og forbedret jordbruk, men uansett variasjoner ble utfallet kollaps.

Men viser ikke fraværet av positive prediksjoner at modellene World 3 og HANDY simpelthen tar feil? Mange har hevdet dette, men det er også høyst tenkelig at vi vil legge skylden på modellen for å unngå å ta realitetene innover oss.

En metodisk pessimisme

Når den metaforiske bilen i Servigne og Stevens fremstilling har låst styringen og mangler bremser, trenger vi å forstå hvorfor verdenssamfunnet hverken snur eller stanser slik løpsk utvikling.

Noe av problemet ligger i fenomenet «lock-in»: Systemet er blitt for komplekst, og for mye er investert i gårsdagens teknologier. Dette ser vi i oljeindustrien i Norge og i andre petroleumsnasjoner.

Det samme gjelder for industrielt jordbruk som forurenser, utarmer jordsmonnet og skaper et urettferdig og sårbart matsystem – dominert av gigantiske konserner. Vi vet per i dag at agroøkologi basert på syndikater av småbønder, lokal produksjon og organiske metoder er bedre – men industrijordbrukets apparat, eierskap og enorme investeringer gjør at dagens dødsdømte praksiser valser videre.

At globale produksjonssystemer i dag blir stadig mer automatisert, forverrer situasjonen ytteligere. Sloterdijk skriver i vendinger som virker mer relevante i dag enn da de ble skrevet: «En dyster uunngåelighet vokser frem fra samspillet mellom utallige automatiseringer.»

Med referanse til teoretikeren Jean-Pierre Dupuy legger Servigne og Stevens vekt på at den eneste måten unngå katastrofene på nå er å anta at de helt sikkert vil komme. Kollapsologien de står for, tar i bruk en metodisk pessimisme for å unngå fristelsen til å ta lettvinte forbehold og utvise forskremt skepsis til vitenskapens advarsler.

Sloterdijk formulerer det slik: Katastrofen er en advarsel som kommer for sent. Vi mennesker lærer gjennom smerte, og det svir ikke før det er alvor. Dermed ville den katastrofen som ville opplyse oss alle, som et lysglimt, være den som samtidig utrydder oss alle. Kunsten blir å ta ulykken på forskudd, og å lære av mindre katastrofer. Alarmsignalene må imidlertid ikke tolkes som et «redde seg den som kan», men heller som et «erkjenn situasjonen»: først da kommer roen og handlekraften tilbake og den «paniske kulturen» får kontakt med den virkelige verdens endelikt: vår ene jords begrensning og endelighet.

Verdenssituasjonens eksistensielle aspekter

Mot slutten av boken legger Servigne og Stevens kortene på bordet og innrømmer at de, foruten å være forskere og aktivister, også er en slags kollaps-nerder, «kollapsnikere». Med dette truer også fremstillingen med å kollapse, for poenget må jo nettopp være at sivilisasjonens endelikt ikke er et tema for de «spesielt interesserte».

Likevel er det noe forsonlig i det at de bruker sin mer personlige stemme som et middel for å menneskeliggjøre en overveldende situasjon. De snakker om hvordan de prøver å leve med mørke innsikter, spre kunnskap og holde motet og humøret oppe. Prisen for denne hverdagstonen og krasjkurs-grepet, generelt, er at det mer eksistensielle aspektet av verdenssituasjonen blir vanskelig å opprettholde. Til tross for en prisverdig formidling av faktainformasjon blir forsøket på nøkternhet i møte med verdens endelikt en tanke banalt: Ja, vi vet vi er besatt av sivilisasjonskollaps, men det angår alle, vi vet dere har hørt det meste av dette før, men det er helt sant … vi er på vei mot katastrofen.

Sloterdijk advarer mot å havarere i «masochistisk kontemplasjon» av verdens vanskjebne.

Som en motvekt til enkelte krisepludringer kommer Sloterdijks mesterlige prosa og rike stilregister til sin rett. I et mylder av interessante betraktninger leter han seg frem blant ulike stemningsleier og holdninger til verdenssituasjonen. «Kynismen er tømt for frigjørende potensial», sier Sloterdijk i innledningen. Han advarer også mot å havarere i «masochistisk kontemplasjon» av verdens vanskjebne, og han advarer mot melankolske beskrivelser av en fallen og fortapt verden, som i middelalderens kristendom. Oppgaven, personlig som politisk, er å gå seg fra løpsk drift til en slags navigasjon og et prosjekt.

En evig begynnelse

I bokens nøkkelpassasjer lar Sloterdijk seg inspirere av Hannah Arendts begrep om menneskets «fødelighet» (natalitet), som er en motvekt til dødeligheten: Dette innebærer å se på livet – også det politiske og kollektive liv – som en evig begynnelse, som det å bringe nye verdener til verden.

Elementer av kulturell nyskapning må leses sammen med betraktningene Sloterdijk gjør seg om alternativbevegelsene som ofte vender seg mot østlige praksiser som tao og zen. Vestens «californiske» svermeri for Østens fredsterapier blir ofte gjort til latter, innrømmer han, men kanskje er de fullverdige forsøk på å hoppe av den vestlige verdenshistoriens lyntog. Alternativbevegelsene står bokstavelig talt for andre former for bevegelse, langsommere rytmer, og blir en del av en konstruktiv «kinetisk kritikk». Det sentrale i en slik «asiatisk renessanse» ligger kanskje i gjenfødelsen (re-naissance) som sådan.

Og for Servigne og Stevens innebærer en alternativ bevegelse å spre kunnskap om agroøkologi, alternative teknologier og andre verdier – i håp om at det beste av det vi bringer til verden i dag, kan være med på å berge morgendagen.

Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram