Pandemier og det ufrie mennesket


KATASTROFER: Er det noe å lære av Albert Camus’ Pesten, eller hypes boken opp på grunn av koronapandemien?

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.
Email: andrewkroglund@gmail.com
Publisert: 2020-04-29
       
Pesten
Forfatter: Albert Camus
Forlag: Oversetter Christine Amadou
Solum Bokvennen, 2020

Den nestekjærlige president Donald Trump svingte seg til nye høyder i koronavirusets tid da han nektet medisinsk utstyr sendt til Cuba. Også andre ledere har vist autoritære og usympatiske sider når verden nå står overfor sin største krise siden andre verdenskrig. I min økende tørst etter heroisme og humanisme søker jeg trøst i litteraturen.

En rykende fersk utgave av Albert Camus’ sagnomsuste roman Pesten ligger foran meg. Den selger godt i de hardt virusrammede landene Frankrike og Italia. Men er det egentlig noe å «lære» av en roman fra 1947? Eller blir oppmerksomheten rundt nyutgivelsen bare «hype» fordi handlingen på visse punkter ligner på det vi i dag opplever: karantene, stenging av byer, håpløshet, voldsom dødskamp og lunger som «punkterer»?

Pesten setter seg i lungene, men her er ingen respiratormaskiner, bare spytting av blod.

Rottene kommer

I romanen begynner det med rotter. De kravler frem, i gater, hus, butikker og på trikken i byen Oran i Algerie. Så begynner folk å bli syke, med hovne lymfekjertler og feber. Pesten setter seg i lungene, men her er ingen respiratormaskiner, bare spytting av blod. Likhaugene vokser. Massegraver må til. Dette kjenner de på nå, i New York og i Nord-Italia.

Vi følger legen og fortelleren Rieux og noen av hans nærmeste. Det er stengte grenser, dyrtid, fester, frivolitet, galskap og begravelser. Vi drar på sykebesøk, overhører samtaler, det er folk som kommer og går, noen som vil rømme, men likevel blir. Endelig en dag er marerittet over.

Camus var en pied-noir, en «svartfot», som de ble kalt, en etterkommer etter hvite, franske settlere. Han mottok nobelprisen i litteratur i 1957. Nobelkomiteen begrunnet tildelingen med at Camus’ litterære produksjon «med stort alvor opplyser den menneskelige samvittighet i vår tid».

I tillegg til Pesten var det romaner som Den fremmede og Fallet som skaffet ham verdensberømmelse.

Hvit mann for et hvitt publikum?

Den palestinsk-amerikanske intellektuelle Edward Said (1935–2003), kjent for boken Orientalismen (1978, utgitt på norsk i 1994), kritiserte Camus for å ha et kolonialismens blikk. I Pesten eksisterer det knapt arabere med selvstendig navn og karakter. Hovedpersonene er som regel hvite franskmenn.

Det er arabere som dør i Pesten også, men dem ser vi ikke. Men Camus ble oversatt til arabisk og lest og tatt til inntekt for at en revolusjon var på sin plass. Han var et intellektuelt forbilde og skrev en rekke artikler mot fransk kolonialisme og for uavhengighet.

Pesten som allegori

Det er imidlertid ikke Algerie Camus skriver om. Sykdomsutbruddet er lagt til den algeriske byen Oran, ja. Men den kunne ha oppstått hvor som helst, eller ha blitt gitt en ytre geografisk ramme fra et annet sted. Det som oppstår i denne byen, kan leses som en dyster beretning om menneskelig dårskap og idioti.

Pesten er blitt tolket som en allegori over nazismen, utgitt bare to etter krigens vanvidd.

Pesten er blitt tolket som en allegori over nazismen, utgitt bare to etter andre verdenskrigs vanvidd. I så fall kan dette leses som et oppgjør mot krigen i Europa. Kanskje nettopp derfor er araberne «skrevet ut» av historien? Det er menneskehetens generelle kamp for frihet, mot undertrykkelse.

Kampen for frihet

Legen Rieux skriver ned fortellingen for «i det minste å etterlate et minne om urettferdigheten og volden de hadde opplevd, og for ganske enkelt å si hva man lærer når man står midt i katastrofen, at det er mer å beundre enn å forakte hos menneskene».

Camus’ advarsel helt på slutten av romanen er klar: En pestbakterie dør aldri. Den ligger i dvale, i tiår etter tiår. Bakteriene ligger i kjellere, i senger og i tøy. Det kommer en dag da rottene vekkes igjen og vender tilbake for å dø, i en lykkelig by. Som i Oran. Eller som i Oslo, eller i Odda.

Redelighet som botemiddel

Legen Rieux kan hverken kalles drømmer eller idealist, og han har lite til overs for religion. Men han er redelig. Han gjør jobben sin. Han er til å stole på. Det er nok til å gi ham mening i livet.

Camus og hans samtidige, filosofen Jean-Paul Sartre, var nære venner, men havnet etter hvert i tottene på hverandre. Idealisten Sartre mente at Camus’ eksistensialisme ble for privat. Han var ikke systemisk nok for den revolusjonære Sartre, som mente at himmerik på jord var et politisk prosjekt.

Hvor står vi i Norge i dag, midt i «pestens tid»? Bent Høie har gjort en sterk og god jobb, akkurat som legen Rieux. Og mange andre leger og sykepleiere og politikere gjør det samme. Vi trenger dem. Vi skal hylle dem, slik vi kan hylle Camus’ verk. Men etter min mening trenger vi også dem som tenker som Sartre, som vil bygge noe større.

Vi må gå et skritt videre fra Rieux’ gode yrkesmoral. Vi må ha en utvidet samfunnsmoral.

Humanistene er blant de som først dør.

Dette er den sjette utgivelsen i Solum Bokvennens Camus-serie med hans viktigste verk i nyoversettelse. Pesten er oversatt av Christine Amadou, og språket glir sømløst og er en klar modernisering og forbedring av siste norske utgivelse på norsk fra Aschehoug i 1997.

Camus’ litterære advarsel gjelder oss alle. Han skriver: «Likevel blir menneskene bestandig like overrumplet i møte med krig så vel som pest. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister. De trodde ikke på katastrofer.»

Så lenge det finnes katastrofer, vil ingen noen gang være fri.

Humanistene er blant de første som dør, skriver Camus, fordi de ikke har tatt noen forholdsregler.

Det kan være vanskelig å følge Camus her. Men dette henger sammen med hans frihetsbegrep. Det finnes flere katastrofer, og så lenge vi har katastrofer, vil ingen noen gang være fri. Jeg tolker Camus dithen at vi er ansvarlige for å forutse slike katastrofer. Og for å agere for at de ikke skal oppstå. Vi har et personlig ansvar.

Slike katastrofer kan bestå i ulikhet, autoritære og totalitære styrer, overvåkning og forslag til unntaksregler som går for langt, president Donald Trump som stopper forsendinger av medisinsk utstyr til Cuba og forsøker å kapre virusmedisin før den er ferdigstilt.

Alt dette kan være en del av den moderne pesten, dagens pandemi. Hvis vi, humanistene, lukker øynene for det og forholder oss tause, er også vi medskyldige.