DiEM25 står for Democracy in Europe Movement 2025 og er en radikal bevegelse som tar sikte på å gjenskape EU som et progressivt prosjekt der sosial rettferdighet, menneskelige verdier, global solidaritet og økologisk bærekraft er retningsgivende for politikken. Nettverket ble startet i 2016, og initiativtagerne var Hellas’ tidligere finansminister Yanis Varoufakis og den kroatiske filosofen Srećko Horvat. DiEM25 forsvarer det europeiske prosjektet med nebb og klør. De var negative til Brexit, men går inn for vidtrekkende reformer innen rammen av et forpliktende internasjonalt samarbeid. Hovedfiendene er nyliberalisme, nasjonalisme og kapitalmakt.
Da verden gikk i dvalemodus i mars i fjor, reagerte folk ulikt. Noen ble apatiske og tiltaksløse og vegeterte foran Netflix mens de sveipet formålsløst rundt på telefonen sin. Andre betraktet den langsomme tiden som et frirom det gjaldt å utnytte. Horvat tilhørte den siste kategorien, og mens han satt isolert i Wien, bestemte han seg for å opprette tv-kanalen DiEM25 TV, som skulle vise samtaler og intervjuer med ledende progressive intellektuelle om implikasjoner av pandemien. Ettersom nedstengningen praktisk talt var global, hadde de færreste problemer med å takke ja.
Samtalene som i redigert form utgjør denne boken, ble spilt inn og sendt i løpet av noen uker våren 2020. Bidragsyterne inkluderer kjente navn som Noam Chomsky, Richard Sennett, Saskia Sassen, Brian Eno, Slavoj Žižek, Tariq Ali, David Graeber og Shoshana Zuboff – men også en del for meg nye bekjentskaper. Alle er dialoger mellom to. En av de to redaktørene deltar i mange, men ikke alle. Fellesnevneren er pandemien og dens samfunnsmessige implikasjoner.
Det globale prekariatet
Bokens tydeligste budskap er at pandemien har vært et forstørrelsesglass. Den har i særdeleshet tydeliggjort og forsterket ulikhet. Det gjelder både globalt, nasjonalt og lokalt. Sennett, som leder et FN-program for bærekraftig byutvikling, snakker om hvordan pandemien har rammet ulikt langs klasse og rase i storbyer, spesielt i USA, mens Sassen (for øvrig gift med Sennett) viser hvordan ulikheter mellom byer i nord og sør kommer til uttrykk.
Forstørrelsesglasset synliggjør også andre samfunnsmessige forskjeller. I pandemiens første fase bidro Kina med medisinsk assistanse til Italia, mens russiske leger reiste til Venezuela, og Cuba bidro i flere land. USAs president oppførte seg til sammenligning som en pirat, blant annet ved å beslaglegge en last munnbind på vei til Tyskland. Den indiske delstaten Kerala gjorde mye riktig, både ovenfra og nedenfra. En kvinneorganisasjon med fire og en halv million mennesker satte opp håndvasker med desinfiseringsmiddel, mens delstatsregjeringen raskt rustet opp primærhelsetjenesten.
Globale forskjeller ble også synliggjort på nye måter. Liberia hadde totalt tre respiratorer, mens Mali, med en befolkning på nitten millioner, hadde femtiseks.
Hadde antologien blitt laget et år senere, ville det også ha haglet med kommentarer om vaksinenasjonalisme og andelen vaksinerte i Afrika sammenlignet med Europa. Det globale prekariatet, som hadde det vanskelig før pandemien, fikk handlingsrommet ytterligere redusert, og som Gael García Bernal minner om, lever vi alle i samme land nå, og landet heter kapitalismen. Den skaper både rikdom og fattigdom, inkludering og ekskludering (foruten å ødelegge planeten). Ingen skal innbille seg at alle mennesker er like mye verdt. Stadig er det slik at én nordtrønder tilsvarer en halv million kinesere, som en nordtrøndersk lokalavisredaktør forklarte journalistvikaren Per Egil Hegge for godt over et halvt århundre siden.
Mange av bidragsyterne kritiserer slagord som at «vi alle er i samme båt». Det er selvfølgelig riktig at de rikeste kan forskanse seg på private øyer, i romslige villaer eller – om de er tilstrekkelig paranoide – private tilfluktsrom. Da begrepet «essensielle arbeidere» (som i Norge, kuriøst nok, ble kalt «samfunnskritiske») ble etablert, ble verdens rike ikke desto mindre minnet om at de er grunnleggende avhengige av massene av folk som jobber for dem, direkte og indirekte. Žižek uttrykker i boken indignasjon over at elitene takker alle de modige og lojale arbeiderne som går ut på gatene og jobber for dem, men verken han eller noen av de andre skriver om hvordan pandemien vil være en katalysator for automatisering og robotisering – som vil gjøre de rikeste mindre avhengige av friske og lydige arbeidere.
Digitalisering og frihet
Det er alltid en fare for at innskrenkninger av personlig frihet i en krisesituasjon blir videreført etter at krisen er over, og det er ingen overraskelse at mange av bidragsyterne i denne systemkritiske antologien advarer om at dette vil kunne skje. Brian Eno trekker linjene tilbake til terrorangrepet 11. september 2001 og minner om at det førte til «denne vidunderlige frasen fra det 21. århundre – ‘Av sikkerhetsmessige hensyn’», som siden er blitt en del av luften vi puster i.
Samtidig har pandemien også hatt en annen effekt, som det kunne ha vært lagt større vekt på her. Ece Temelkuran sier at «den aktuelle pandemien ber oss om nøyaktig det samme som fascismen ville ha krevd: isolasjon, restriksjoner, atomisering og sosial avstand». For det første stemmer ikke dette. Fascisme er en fellesskapsideologi som dyrker indre solidaritet ved å skape hat og grenser utad. For det andre kunne det samme ha vært sagt om kommunisme. For det tredje er det et faktum, som man kunne ha sett nærmere på, at regjeringer verden over har gjort nøyaktig det motsatte av nyliberalismens bud. De har forbudt aktiviteter som bidrar til økonomisk vekst, ved å begrense mobilitet og kreve at innbyggerne skal senke tempoet. De har også innført statlig kontroll og sanksjoner i erkjennelsen av at markedet er utilstrekkelig for å styre et samfunn.
Vi lever alle i samme land nå, og landet heter kapitalismen.
Pandemien har ikke bare vært et forstørrelsesglass, men også en akselerator, ikke minst med hensyn til digitalisering. Migrasjonen av en rekke menneskelige aktiviteter fra det fysiske rom til cyberspace har pågått lenge, men relativt langsomt – etter mars 2020 ble det for alvor fart i sakene. Sennett er positiv til utviklingen. Han ser redskaper som Zoom i lys av den svekkede offentligheten i forrige århundre og betrakter muligheten til å kommunisere friksjonsfritt (og deterritorialisert) som en redning for offentligheten.
Shoshana Zuboff er mindre optimistisk, og ser – for øvrig i likhet med Evgeny Morozov – mer overvåkning enn frihet i disse digitale plattformene. For min del heller jeg mot Sennetts syn, selv om Zuboff har rett i påpekningen av at det foreligger en epistemisk ulikhet mellom oss små mennesker og de store tech-selskapene, altså en avgrunn mellom det jeg kan vite om dem, og det de kan vite om meg.
Et mulighetsvindu
Ikke alle samtalene fremstår som direkte relevante for pandemien. John Shipton skriver mest om sin sønn Julian Assange – DiEM25 er aktiv støttespiller for Assange – som nevnes i mange av dialogene); Larry Charles skriver mest om humor som systemkritikk, mens Kenneth Goldsmith beskriver et alternativt, demokratiserende World Wide Web.
Varoufakis tolker stadig det meste i lys av finanskrisen i 2007–08. Alt dette er i og for seg interessant, men bidrar til at boken innimellom mister fokus. Man blir dessuten minnet om hvor fort diskursen om pandemien har utviklet seg. Praktisk talt alle nevner Trump (nå et fjernt, om ubehagelig, minne), og de fleste antar at pandemien vil være over i løpet av noen måneder.
De beste av dialogene er de som ikke bare viser at pandemien er et forstørrelsesglass, men også at den kan være et mulighetsvindu. Isolasjonen og den uvirkelige unntakstilstanden som preget hele verden i fjor vår, avstedkommer på sitt beste en høyttenkning på høyt nivå, der pandemien ses som en del av et større mønster. Sassen snakker for eksempel om tapet av lokal kunnskap – «når det kommer til stykket, er vår store verden en samling av lokaliteter» – som kanskje kan motvirkes når tempoet senkes og det kommer grus i globaliseringens maskineri. Som i forlengelsen av dette resonnementet nevner Johann Hari en bonde i Kambodsja som led av depresjon etter å ha mistet et bein da han tråkket på en gjenglemt landmine. Den lokale legen foreskrev ingen medikamenter, men foreslo at mannen kunne få en ku, slik at han slapp den nå smertefulle gangen ut i rismarkene. Depresjonen gikk over. Kanskje pusterommet pandemien har gitt oss, kan gjøre det mulig å mobilisere nok nysgjerrighet til å oppdage denne typen lokalt forankret kunnskap. Det er ennå ikke for sent, over et år etter at disse dialogene fant sted.
Forskjellige håp
De mest verdifulle av dialogene er de som peker fremover. Anarkisten Graeber påpeker at nå som pauseknappen er aktivert, kan pustepausen brukes til å planlegge en verden basert på andre verdier enn rovdrift og profitt. Waters nevner en indisk cricketspiller som nylig tvitret at han for første gang kan se Himalaya fra huset sitt, ettersom luftforurensningen er så kraftig redusert. Vijay Prashad slår et slag for en global valuta som er frigjort fra dollaren, og igjen tenker Sennett høyt om byplanlegging som gir maksimal livskvalitet uten at den eksponerer innbyggerne for smittefare. Høyblokker med trange heiser er kanskje ikke den beste løsnigngen heretter. Eno mener på sin side at timingen vil være perfekt for å avskaffe skatteparadiser, nå som vi innser at verden er sammenvevet, og at solidaritet er nødvendig også av egoistiske hensyn – ettersom ingen er trygge før alle er trygge.
Flere nevner også at tiden er inne for å innføre borgerlønn (universell minimumsinntekt), noe som også har vært foreslått i Norge. Žižek, som stadig definerer seg som kommunist, høres for sin del ut som en skandinavisk sosialdemokrat når han beskriver sin kommunisme. Han avgrenser idealet til «tre ting: en relativt effektiv stat, som er i stand til å overstyre markedsprinsippet, organisere helsevesenet og holde folk i live, supplert lenger oppe med sterkt, aktivt internasjonalt samarbeid, og lenger nede med lokal mobilisering».
Det burde finnes muligheter til å konfiskere denne typen ufortjent rikdom.
Dette beskjedne programmet er delvis alt blitt gjennomført i mange land, for som Tariq Ali sier: «Denne pandemien har vist for alle og enhver at statlige intervensjoner er nødvendige, og at nyliberalismen må forkastes.» Desto mer irriterende er det selvfølgelig at de rikeste fremdeles ikke er blitt bedt om å dekke sin del av regningen. Noen av dem leter endog etter skatteparadiser ettersom de blir bedt om å betale 0,85 prosent i formuesskatt. Det burde finnes muligheter til å konfiskere denne typen ufortjent rikdom.
Og Roger Waters kondenserer essensen i manges intervensjoner, fra Chomsky til Sennett, når han konkluderer med at pandemien kanskje kan gjødsle ideen om at «vi kunne oppdage en mer økumenisk og rettferdig verden, en verden der vi mennesker samarbeider og, som en konsekvens, gir oss selv en fremtid – ettersom dagens modell verken er bærekraftig eller gjennomførbar». Dette er håpet pandemien gir, og som innimellom kommer til uttrykk underveis i denne samlingen.
Styrket samfunn
Mange er pessimister, noen i for stor grad, og det er forstålig. Horvats innledning er sint og utålmodig, og han nevner blant annet at Elon Musk skrøt av hvordan USA stod bak kuppet mot Evo Morales i Bolivia for å sikre tilgang til litium – et mineral Musk er avhengig av i sine industrielle prosjekter. «Vi kupper hvem vi vil», tvitret Musk. Samtidig, tilføyer Horvat, viser de mange kritiske stemmene som har meldt seg under pandemien, at det finnes et samfunn der ute, og ikke bare løsrevne individer. Ja, og jeg vil tilføye at pandemien har styrket dette samfunnet, ikke bare ved å vise hvordan globaliseringen skaper ulikhet, sårbarhet og destruksjon, men også fordi den har tvunget oss til å kommunisere globalt, sømløst og digitalt. Hele denne antologien forutsetter nettopp den digitale teknologien, som vi alt i alt skal være takknemlige for – og for øvrig eier Zoom seg selv, til forskjell fra Teams og Skype.
Fossilnarkomane land som Norge er i ferd med å melde seg ut av det gode selskap.
Det er gått over et år siden disse samtalene ble tatt opp, men pandemien er ikke over. Mens jeg skriver dette, i august, ser jeg at dødeligheten i Storbritannia nå er på sitt høyeste siden mars – på et tidspunkt der 75 prosent av den voksne befolkningen er vaksinert. Samtidig minner denne boken, et tidsbilde fra våren 2020, om at diskursen og praksisen om pandemien og verden forandrer seg raskt.
Siden sist er nok en dyster klimarapport fra IPCC publisert [se side 2], vi har hatt en sommer preget av hetebølger, skogbranner og flom på flere kontinenter, og fossilnarkomane land som Norge er i ferd med å melde seg ut av det gode selskap. Situasjonen er fremdeles flytende – og derfor stadig håpefull.
