Uten FNs vedtak i 1947 om deling av det daværende mandatområdet Palestina, ville det ikke eksistert noe juridisk grunnlag for Israel som ble proklamert 14.mai 1948. Sjelden har imidlertid en stat vist slik umedgjørlighet, for ikke å si utakknemlighet, i forholdet til verdensorganisasjonen som staten Israel har vist. Kjernen i denne umedgjørligheten er at Israel ikke har vært villig til å akseptere de rettighetene palestinerne har ifølge folkeretten og ifølge en lang rekke FN-vedtak. En slik påstand kan lyde urimelig, især i et land som Norge, som i det store og hele har vært en støttespiller for Israel i konflikten med palestinerne. Men dette blir bare urimelig så lenge man ikke bryr seg om palestinernes rettskrav og bakgrunnen for dem. La oss derfor se litt på de viktigste av disse rettskravene.
Retten til en stat
For det første er palestinerne et folk som har rett til å danne sin egen stat. Ethvert folk som er definert som folk har en slik rett. Palestinerne har denne retten i særdeleshet fordi FNs delingsvedtak fra november 1947, som dannet grunnlaget for staten Israel, også ga palestinerne nøyaktig den samme retten til å danne en stat som det jødiske folket fikk. Og da ikke kun på de nåværende okkuperte områder (dvs. Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem), men på et område som utgjorde rundt halvparten av det gamle mandatområdet. I og med at Israel henviste til dette FN-vedtaket i sin statsproklamasjon i 1948, har Israel indirekte anerkjent at palestinerne har denne retten. Men faktum er at staten Israel aldri har akseptert grensene som ble fastlagt i denne delingsplanen. Israel har heller ikke noen gang anerkjent at palestinerne har rett til å danne en suveren stat. (Under Oslo-prosessen anerkjente de ikke retten til en palestinsk stat, kun at PLO var en legitim representant for det palestinske folket.) Israels linje er i beste fall å gå inn for en «stat» som i realiteten vil bli en marionettstat under israelsk-amerikansk kontroll. Det er forståelig at flertallet av palestinerne vil anse det som forræderi dersom de palestinske lederne godtar en slik løsning i forhandlingene.
Palestinerne ble i krigene i 1948 utsatt for det som seinere er blitt kalt etnisk rensing og Israel dannet en stat som utgjorde rundt 79 prosent av det opprinnelige Palestina. Det er de øvrige 21 prosent som i dag kalles de okkuperte territorier og som er gjenstand for den såkalte «fredsprosessen».
Palestinerne har ut fra folkeretten og en lang rekke FN-vedtak rett til å danne en stat på det territoriet hvor de faktisk bor. Hvor grensen for denne staten skal gå er i dag et forhandlingsspørsmål, men det har aldri vært ansett som rimelig at palestinerne, som i 1947 utgjorde 2/3 av det totale folketallet i mandatområdet, skulle sitte igjen med noen bantustans, avskåret fra hverandre, og som vil utgjøre under 20 prosent av dette mandatområdet. De eneste som anser dette som rimelige må være sionistene med sin utopi om en ren jødisk stat. Denne farlige utopien er den ideologiske kimen til dagens konflikt. La meg her også påpeke: sionisme er en politisk ideologi om en eksklusiv jødisk stat, en ideologi som langt fra alle jøder deler. Det var jøder som både i 1948 og seinere bekjempet denne farlige ideen, fordi de forsto at fordrivelse av palestinerne ville åpne for uendelige og uløselige konflikter. De har dessverre fått rett. Den mest fornuftige løsningen ville ha vært en stat som tolererer ulike religiøse fellesskap og der ingen etnisk eller religiøs gruppe var privilegert. Men først sionismen og seinere hat og terror på begge sider har undergravd en slik mulighet.
Flyktningenes tilbakevendingsrett
Flertallet av palestinerne ble i 1948 redusert til en statsløs flyktningmasse spredd over en rekke land. Her er vi ved det andre viktige palestinske rettskravet. Nemlig retten som enhver palestiner har til å vende tilbake til sitt hjemsted. Dette er en menneskerett som gjelder for individer som blir hjemløse som følge av krig, terror osv. Denne retten gjelder uansett hvilken stat som i dag kontrollerer territoriet og den omfatter både flyktningene og deres etterkommere som i dag bor i diverse flyktningeleire. I 1948 flyktet over 800 000 palestinere fra sine hjem. FNs mekler, grev Folke Bernadotte, ble myrdet av jødiske terrorister etter å ha forsøkt å presse den nyopprettede staten Israel til å la palestinerne vende tilbake etter våpenstillstanden i 1948. Bernadotte oppfordret Israels regjering om ikke å «behandla dem (palestinerne) på samma sätt som det (jødiske folket) blivit behandlat». Denne direkte sammenligninga mellom jødenes skjebne under nazismen og palestinernes skjebne, var ikke enestående i debattene som ble ført i 1948, sjøl om det hører med til sjeldenhetene at en høytstående FN-representant henviser til dette. Han møtte en mur av avvisning. Og oppsummerte med at Israel hadde «visat endast hårdhet och oförsonlighet mot dessa flyktningar» og hadde derved mistet en sjanse til å øke «judarnas goodwill ute i världen». Israel nektet flyktningene å vende tilbake, lot jøder flytte inn i deres forlatte boliger, konfiskerte deres eiendommer og solgte dem deretter til jødiske immigranter. Bernadotte påpekte også i en rapport til FN misforholdet mellom at palestinerne ble nektet å vende tilbake samtidig som Israel åpnet for massiv jødisk immigrasjon:
«Det ville være en hån mot prinsippene for elementær rettferdighet om disse uskyldige ofrene for konflikten ble nektet retten til å vende tilbake til sine hjem, samtidig som jødiske immigranter strømmer inn i Palestina og til slutt vil utgjøre en trussel om varig forflytning av de arabiske flyktningene som har vært bofaste i landet i århundrer.»
FN generalforsamling vedtok høsten 1948 resolusjon 194 som sier at flyktningene har rett til å vende tilbake og at de som ikke velger å vende tilbake skal ha erstatning for skade og tap av eiendom. Det er dette vedtaket som i utgangspunktet fastslår palestinernes rett til tilbakevending og som FNs generalforsamling i alle år har bekreftet.
Nye flyktningbølger oppsto etter 6-dagerskrigen i 1967 og etter Israels invasjoner av Libanon i 1978 og i 1982. Bare fra Vestbredden flyktet det etter Israels okkupasjon i 1967 over 400 000 palestinere, mange av disse flyktet nå for andre gang. I dag finnes det over 7 millioner palestinere, hovedsakelig i Midtøsten. Det store flertall av disse er flyktninger eller flyktningers etterkommere. Kravet om tilbakevendingsrett er et av palestinernes sentrale rettskrav nettopp fordi det berører flertallet av palestinerne.
Retten til tilbakevending er en sjølstendig rett – den finnes blant annet i Menneskerettserklæringen av 1948 og i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter fra 1966. Det er en rett som er blant de mest fundamentale, nemlig retten til å bo der man bor. Den gjelder i krig (for sivile) som i fred. Den er sjølsagt forenelig, men ikke identisk med det palestinske folkets rett til sjølbestemmelse gjennom sin egen stat og trenger ikke nødvendigvis en palestinsk stat for å bli realisert.
De okkuperte områdene
Det tredje rettskravet til palestinerne er at den pågående okkupasjonen av Vestbredden og Gaza må opphøre umiddelbart. Dette er i samsvar med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 242 vedtatt etter 6-dagerskrigen i 1967, altså også med USAs stemme. Moderne folkerett inntar det standpunktet at ingen voldelig okkupasjon av et område skaper noen rett til området, dvs suverenitet over området. Ifølge moderne folkerett bør derfor en okkupasjon av et område avsluttes snarest mulig og makta over området føres tilbake til den egentlige suverenen som ut fra moderne forhold kun kan være befolkninga i området. Okkupanten bør derfor snarest mulig inngå en fredsavtale med representanter for det okkuperte folket, i dette tilfellet vil det være PLO som representant for palestinerne. Okkupanten kan ikke uthale en slik fredsløsning eller bruke sin overlegne maktposisjon som forhandlingskort, i håp om å få til en løsning der de okkuperte avstår fra sine grunnleggende rettigheter eller deler av sitt territorium. Okkupanten kan ikke annektere området slik Israel har gjort med Øst-Jerusalem. Så lenge okkupasjonen varer har folket i de okkuperte områdene rett til å føre videre et normalt samfunnsliv og okkupasjonsmakta har som øverste myndighet ansvar for dette. Kun sikkerhetshensyn kan begrunne avvik fra dette. Okkupantmakta kan altså ikke omskape samfunnslivet, terrorisere eller fordrive befolkningen, utbytte økonomien osv med sikte på egen fordel. Ifølge Geneve-konvensjonens § 47 kan heller ikke en okkupantmakt lage en avtale med representanter for de okkuperte, som er slik at de okkupertes rettigheter blir redusert i forhold til rettighetene under 4. Genevekonvensjon. Det kan argumenteres for at Oslo-avtalene (I og II) mellom Israel og PLO inneholdt bestemmelser som godtok sider ved den israelske okkupasjon som er forbudt ifølge Geneve-konvensjonen. Det gjelder særlig de jødiske bosettingene. Poenget med § 47 i 4. Genevekonvensjon er nettopp å sikre at den svakere part, nemlig den okkuperte part, ikke skal inngå avtaler med den sterkere part som står i strid med alminnelige folkerettsbestemmelser.
I de siste åra er Israels bygging av en mur langt inne på okkupert territorium fordømt av FN og også av Den internasjonale domstolen i Haag i juli 2004. En britisk parlamentarikerkomité som i februar 2004 avsluttet en undersøkelse av situasjonen i de okkuperte områdene, uttrykte i forbindelse med byggingen muren, forståelse for palestinernes frykt om at «Israel har et annet motiv her – et ønske om å skape det endelige “faktum på bakken” ved å redusere Vestbredden til en rekke av bantustans». Videre konkluderte kommisjonen slik når det gjelder situasjonen i de okkuperte områdene:
«Faktum er at palestinerne i Gaza og på Vestbredden ikke har noen stat, verken de jure eller de facto; intet statsborgerskap; ingen rettigheter; …og ingen fra verdenssamfunnet som tar ansvaret for å sikre at et okkupert folk i denne situasjonen blir behandlet så humant som mulig.»
Jødiske bosettinger
Rett etter 6-dagerskrigen i 1967 tillot den israelske Arbeiderparti-regjeringen at jødiske nybyggere fikk tildelt jord som Israel beslagla i de okkuperte områdene, for der å bygge rene jødiske lokalsamfunn. Jødiske bosettinger har siden den gang ekspandert stadig både i antall individer og i antall bosettinger. Denne ekspansjonen fortsetter, bortsett fra i Gaza. Dette til tross for internasjonal fordømmelse og pålegg fra FN om å stoppe denne aktiviteten. Bosettingene er dypt ideologisk forankret i ideen om at Palestina tilhører jødene. Lederne for bosetterne mener på religiøst grunnlag at det er en jødisk rett å utvide Israels land til også å gjelde de okkuperte områdene. Staten Israel har som sagt stilt okkupert jord til disposisjon for bosetterne og i tillegg gitt dem betydelig økonomisk støtte, skattelette osv. Bosetterne er, sjøl om de lever på et område som også Israel betrakter som okkupert og som står under militært administrasjon, underlagt israelsk lov, de har stemmerett i Israel og andre rettigheter og er israelske statsborgere. Det er ingen tvil om at bosettingspolitikken er en sentral del av Israel linje med å «skape fakta» som skal gjøre innlemming av størstedelen av de okkuperte områdene ugjenkallelig. Bosetternes tilstedeværelse og ekspansjon på palestinernes eiendommer er en avgjørende årsak til den voldsutvikling vi har sett i de okkuperte områdene.
Folkerettens bestemmelser når det gjelder en okkupantmakts mulighet til å overføre deler av sin egen befolkning til det okkuperte området, er krystallklar. I den 4. Geneve-konvensjons § 49 står det: «Den okkuperende makt må ikke ….overføre deler av sin egen sivile befolkning til territoriet den okkuperer». Det å overføre sin egen befolkning til okkupert område – dette var jo nettopp et sentralt element i nazistenes planer for Øst-europa under 2. verdenskrig – betyr sjølsagt en grunnleggende endring av samfunnsforholdene på et okkupert område, endringer som med sikkerhet vil ramme den opprinnelige befolkningen. Sikkerhetsrådet har derfor gjentatte ganger fordømt all bosettingspolitikk, altså ikke bare krevd stopp i bygginga av nye bosettinger. I mars 1979 vedtok Sikkerhetsrådet (og dermed USA) at «Israels politikk og praksis med å etablere bosettinger på palestinske og andre okkuperte områder (her siktes til Golan-høydene, AO) etter 1967 har ingen legal verdi og utgjør et alvorlig hinder for å oppnå en omfattende, rettferdig og varig fred i Midtøsten».(Resolusjon 446) FNs generalforsamling har også vedtatt handelsboikott av Israel når det gjelder varer som har med bosettingsaktivitet å gjøre. (Resolusjon ES-10/2, april 1997), uten at en slik boikott er blitt effektiv fordi mektige land som USA var imot dette. Norge stemte betegnende nok avholdende ved denne anledningen.
Konklusjon
Palestinernes rettskrav på de fire områder som her er omtalt: en suveren stat, tilbakevending for flyktningene, slutt på okkupasjonen og opphør av jødiske bosettinger på okkupert område, er solid forankret i folkeretten. Visse grunnleggende rettigheter kan ikke forhandles bort i den hensikt å oppnå fred for enhver pris. En slik fred kan bety en fred uten rettferdighet og vil risikere å bli avvist av dem det forhandles på vegne av, nemlig palestinerne. Rettigheter som er internasjonalt anerkjent må være grunnlaget som forhandlinger føres ut fra – ikke sjøl gjenstand for forhandlinger.
Arne Overrein har også skrevet utførlig om dette tema i siste utgave av Vardøger.
1
