Palestinas Mandela

Marwan Barghouti blir sett på som en naturlig kandidat til det palestinske presidentskapet. Men akkurat nå er han opptatt med å sultestreike i israelsk fengsel.

Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Jeg har en tilståelse å komme med: Jeg liker Marwan Barghouti, den kontroversielle palestinske politikeren. Jeg har besøkt ham mange ganger i det beskjedne hjemmet hans i Ramallah, hvor vi blant annet har diskutert mulighetene for fred mellom Israel og Palestina. Vi hadde de samme ideene: å opprette den palestinske staten ved siden av den israelske, og skape fred mellom de to statene basert på de internasjonalt anerkjente grensene fra 1967 (med mindre justeringer), med åpne grenser og samarbeid. Barghouti har gjentatt dette forslaget mange ganger, både i og utenfor fengsel. Hans kone Fadwa er utdannet jurist. Hun vier all sin tid til å slåss for å få satt ektemannen fri. I folkemengden ved Yasir Arafats begravelse sto jeg tilfeldigvis ved siden av henne og så hennes tårevåte ansikt.

Den fødte leder. Denne uken startet Barghouti, sammen med et tusentalls andre palestinske fanger i Israel, en ubegrenset sultestreik. Jeg har nettopp skrevet under et opprop som ber om at han settes fri.

Marwan Barghouti er den fødte leder. Trass i at han er liten av vekst, stikker han seg ut i enhver forsamling. Innenfor Fatah-bevegelsen ble han raskt og i ung alder leder for ungdomsavdelingen. (Ordet «Fatah» er initialene til «Palestinian Liberation Movement» baklengs.)

Barghouti-familien er en stor klan med dominerende posisjoner i mange landsbyer i nærheten av Ramallah. Marwan selv ble født i 1959 i landsbyen Kobar, nær Ramallah. En av hans forfedre, Abd-al-Jaber al-Barghouti, ledet en arabisk oppstand så tidlig som i 1834. Jeg har møtt Marwans fjerne slektning Mustafa Barghouti, som kjemper for demokrati, i mange demonstrasjoner – og delt tåregass med ham. Et tredje medlem av den utvidede familien, Omar Barghouti, er en av lederne for den internasjonale antiisraelske boikottbevegelsen og motstander av tostatsløsningen.

Kanskje er min sympati for Marwan påvirket av enkelte likhetstrekk ved oppveksten vår. Han sluttet seg til den palestinske motstandsbevegelsen da han var 15, like ung som jeg selv var da jeg involverte meg i den hebraiske undergrunnsbevegelsen omtrent 35 år tidligere. Vennene mine og jeg så på oss selv som frihetskjempere, men ble stemplet av britene som «terrorister». Det samme har nå skjedd med Marwan – en frihetskjemper i egne øyne så vel som i øynene til det store flertall av det palestinske folket; men for de israelske myndighetene er han en «terrorist».

Omstridte anklager. Da Barghouti ble stilt for retten i Tel Aviv i 2004, prøvde jeg og en rekke andre medlemmer av den israelske fredsbevegelsen Gush Shalom («Fredsblokken») å vise vår solidaritet med ham i rettslokalet. Vi ble kastet ut av væpnede vakter. En av vennene mine mistet en tånegl i denne gloriøse kampen.

For flere år siden kalte jeg Barghouti den «palestinske Mandela». På tross av mange forskjeller mellom de to, finnes det én grunnleggende likhet: Begge var for fred, men rettferdiggjorde bruk av vold mot undertrykkerne sine. Mens apartheidregimet var fornøyd med én livstidsdom mot Mandela, fikk imidlertid Barghouti latterlige fem livstidsdommer pluss 40 år – for voldelige handlinger utført av organisasjonen hans, Tanzim.

Ifølge samme logikk skulle den nå avdøde politikeren og tidligere statsminister Menachem Begin vært idømt 91 livstidsdommer av britene for bombingen av King David-hotellet, der 91 mennesker – mange av dem jøder – mistet livet.

Det er en annen likhet mellom Mandela og Barghouti: Da apartheidregimet var ødelagt ved en kombinasjon av «terrorisme», voldelige streiker og en verdensomspennende boikott, fremsto Mandela som den naturlige lederen av det nye Sør-Afrika. Mange mennesker forventer at når en palestinsk stat er etablert, vil Barghouti bli president etter Mahmoud Abbas.

Det er noe i hans personlighet som inngir tillit, og som gjør ham til en naturlig dommer i internasjonale konflikter. Selv de involverte i Hamas, som står i opposisjon til Fatah, er tilbøyelige til å lytte til Marwan. Han er den ideelle brobygger mellom de to bevegelsene.

Splitt og hersk. For noen år siden signerte et stort antall fanger fra begge organisasjonene – med Marwan i spissen – en felles appell om nasjonal enhet, der de la frem konkrete betingelser. Det førte ingen vei.

Det kan være flere grunner til at den israelske regjeringen avslår ethvert forslag om å løslate Barghouti, slik de gjorde da en fangeutveksling mellom partene fremsto som en gyllen mulighet. En fri Barghouti kunne bli en sterk forkjemper for palestinsk enhet – hvilket naturlig nok er det siste de israelske overherrene ønsker.

Divide et impera – «splitt og hersk» – har siden Romerrikets tid vært et ledende prinsipp for ethvert regime som tjener på å undertrykke andre folk. På dette feltet har de israelske myndighetene hatt en utrolig suksess. Politisk geografi sørger for virkelig ideelle forhold: Vestbredden (av Jordanelven) er separert fra Gazastripen med om lag 50 kilometer israelsk territorium.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.