La meg denne gang ta for meg flere eksempler der identitet er problematisk. Hvem-man-er og hvor-man-hører-til er stadig debattert.
Norges utenriksminister ledet som vanlig Giverlandsgruppen for Palestina (AHLC) – denne gang på Rådhuset i Oslo for et par hundre deltakere, som palestinere, israelere, USA, EU, Russland, FN og andre sentrale land. Anniken Huitfeldt innledet med å presisere at Norge arbeider for at Palestina får sin egen stat – tostatsløsningen. Dette ville på sikt kunne bety at palestinerne får realisert en egen identitet uavhengig av Israel. Huitfeldt understreket samtidig at Norge er en partner for begge partene. Etterpå spurte derfor NY TID i et eget intervju hvordan regjeringen stiller seg til at Israel nylig definerte seks palestinske humanitære organisasjoner som terrororganisasjoner (eller at disse støtter slike). Terror-identitet er en merkelapp som medfører både arrestasjoner, beslagleggelser og eventuell nedleggelse. Huitfeldt svarte: «Vi har bedt Israel dokumentere disse svært alvorlige påstandene og venter på svar.» Dette er humanitære NGO-er med menneskerettigheter som mål – det vil si at de jobber med universelle verdier, hinsides den enkeltes identitet. Av de seks har eksempelvis Al-Haq og Defence for Children ifølge FN lagt frem dokumentasjon på israelske krigsforbrytelser til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Huitfeldt har ikke mer informasjon om dette da jeg spør, men påpeker at «vi må åpne sivilsamfunnet på palestinsk side, et rom som har krympet de siste par årene. […] Vi står muligens overfor et samfunn som kollapser, og det er veldig, veldig farlig.»
Norge har lenge hatt en identitet som fredsbygger. Eksempelvis sørget Nansen for Nansenpasset til 500 000 statsløse flyktninger.
Men identitetsmessig er denne konflikten kompleks – slik Israel identifiserer seg som en «jødisk stat». Da NY TID filmer den palestinske statsministeren Muhammed Shtayyed i prat her med media etterpå, er konklusjonen hans klar: «Den israelske statsministeren ga oss nei tre ganger – ikke et eneste ja. De har nå mer intense bosettingsprogrammer enn Netanyahu, sier nei til en palestinsk stat og nei til å møte president Abbas. De vil nå stå overfor svært seriøse konsekvenser.» Huitfeldt på sin side antydet i sin tidligere oppsummering av møtet at «Israel hadde skissert en rekke konkrete tiltak som deres nye regjering er villig til å foreta».
På spørsmål om nedbygging av konflikten mellom Israel og Palestina sa i det minste Huitfeldt at de gjør hva de kan – etter Osloavtalen – for at Palestina får nok penger fra de oppmøtte giverne. Et spørsmål jeg dessverre ikke fikk stilt, var om den nye regjeringen nå offisielt vil anerkjenne Palestina som selvstendig stat – slik Huitfeldts tidligere kollega Anna Linde gjorde i Sverige i 2014. Og da Jonas Gahr Støre var utenriksminister, ble han gjengitt i New York Times (18.09.11) med at «Norway is prepared to recognize a Palestinian state». Hans egen kommentar på trykk 4 dager etter med tittelen Ready for Statehood, utrykte at «the main obstacle to the realization of Palestinian statehood is the occupation. The Palestinians are otherwise fully capable of running a state».
Se også samtalen med Thorbjørn Jagland. Ja, er det ikke på tide at Palestina får realisert en selvstendig identitet?
Portugal og havet
La meg gripe identitet på en helt annen måte, med nasjonene Portugal og Norge. Jeg var nylig invitert til dokumentarfilmfestivalen DocLisboa, der jeg satt i et panel for å diskutere nasjonal identitet – via sjøfartsnasjonene Portugal og Norge. Norge bistår nå med nær 10 millioner kroner for at Portugal kan digitalisere sine filmer knyttet til kysten og havet. I likhet med Norge, der 80 prosent av befolkningen bor 10 minutter fra havet, er mye identitet knyttet dertil. Vi er flinke til å snakke om Norge som kyst, fiske og fjord – og nasjonale turistmål. Den portugisiske identiteten skal nå styrkes via film, slik vi fikk se hvordan Cinemateket i Lisboa skal digitalisere hele 10 000 minutter fra filmruller. En gammel norsk kortfilm om det norske sildefisket ble også vist på festivalen. Vi har jo en del fortellinger om sjømenn, seilskuter, fraktskip og redere …
Men, i debatten var jeg skeptisk til identitetsbyggingen. Via havet fikk jo Portugal utløp for sin kolonimakt. Selv om man kan være stolt over å se norsk klippfisk (bacalao) i Portugal, var jeg heller kjetteren i debattpanelet. Jeg fremhevet heller en pluralisme og minnet forsamlingen om kynikeren Kjell Inge Røkke. Han som med bunnsveipende trålere ødela bunnforhold og svekket fiskebestanden i Sør-Amerika. Mang en lokal fisker mistet inntekten. Røkke er vestlendingen som stolt prøver å påberope seg identiteten «fisker» og satser i dag stort på oppdrettslaks – med «uendelige muligheter», som han sier.
Kikker du rundt her i avisen, finner du – ikke tilfeldig – en rekke kritiske bemerkninger om identitet.
Jeg nøt heller noen festivalfilmer, slik som retrospektivet over italienske Cecilia Mangini, der et par kjettere – gutten som ikke innordnet seg i klassen; eller spillefilmen om Antonio Gramscii i fengsel. Her er vel heller avviket viktig, det å kunne akseptere annerledes tenkende. For er ikke nasjonen eller demokratiets sunnhet målt på hvordan de behandler mindretallet eller minoritetene? Derfor var det provoserende å se det store franske området med hippieaktige økokollektiver i filmen Spark (se bilaget, MTR) – der mennesker hadde valgt å leve i ett med naturen og hverandre – bli rasert av Macrons politistyrker. Som jurymedlemmer ga vi filmen hederlig omtale.
For dokumentarfilm kan – utover å styrke personlig eller nasjonal identitet – også sette spørsmålstegn og åpne for en mer rettferdig behandling av den Andre, den Fremmede, eller Flyktningen.
Ja, flyktningen var også tema i Lisboa, med Ai Weiweis enorme utstilling i havnelagrene, inkludert alle hans dokumentarfilmer om flyktninger – som Human Flow (se side 2–3 i bilaget). Dessuten skulpturen av en stor oljesvart gummibåt med flyktninger. Denne verdenskjente opposisjonelle kunstneren fant seg ikke til rette i det kinesisk totalitære og bor i dag i Berlin. Identitetsproblemet for de politiske flyktningene han omtaler, gjelder også ham selv.
Pluralisme
Kikker du rundt her i avisen, finner du – ikke tilfeldig – en rekke kritiske bemerkninger om identitet. Eksempelvis i samtalen her med Jagland, der han i en kritikk av det rødgrønne alternativet med SV og Sp – som dempet Arbeiderpartiets historiske internasjonalisme – uttrykker at der «døde noe av sosialdemokraten i meg». Eller hva med tidligere sjefredaktør Arne Ruth, som på grunn av Sveriges behandling av Julian Assange (se side 8) heretter velger heller å kalle seg europeer enn svensk. På den annen side er Steffen Moestrups essay (side 50) om familietilhørighet, det å ha en bestemor som bevitner ditt liv, et argument den andre veien. Dag Herbjørnsruds essay (side 54) viser også hvordan Afrika historisk bidro til å hjelpe frem Europa, men siden ble sett ned på. Og flere bøker tar for seg identitet, den være seg politisk, etnisk, kjønnsmessig, ungdommelig, nasjonal, religiøs eller økologisk – eller måten man iscenesetter seg selv på i media.
Midtseksjonen ORIENTERING tar også for seg fotografiet, der eksempelvis svart identitet, eller undertrykkingen av den, er tydelig i Zofia Cielatkowskas artikkel (side 28). Essayet om de internasjonale bøkenes verden (side 34), om de store bokhandlerne – bygger på sin side opp om en pluralisme og en vid forståelse.
Som filosofen Søren Kierkegaard en gang sa om identitet, må vi ikke spenne fast reisedrakten med hardknute. For med litt refleksjon ser du egentlig hvor midlertidig mye av din identitet er – og holder ikke så hardt fast i den, men åpner deg mer for andre, for annerledes tenkende, for det multikulturelle eller en pluralisme. Slik en fransk filosof som Emmanuel Lévinas har påpekt med «den annens ansikt».
Og som politikeren Jagland understreker over fire sider, ender krig og konflikt oftest med nasjonalisme og fiendebilder. Grenser og murer skaper vold, og militære aksjoner skaper hevn og hat over generasjoner. Fortidens stempling som «svart» eller «jøde», eller dagens populistiske spill på følelser med merkelapper som «terrorist», «konspirasjonsteoretiker» eller «vaksinemotstander», har aldri hjulpet verden fremover.
Det er på tide med mindre krenkethet og følelser, og heller mer åpenhet, fornuft og forsoning – eller som nobelprisvinner Liu , aobo sa til slutt i rettssaken mot ham i Kina: «Jeg har ingen fiender.»
